Deprimert samboer. Tips?

[AnonymBruker]

Samboeren min har "møtt veggen". Han har stått på mye, og slitt seg helt ut. Det har vært sånn i rundt 4-5månder. Han virker ordentlig deprimert, og er sykemeldt. Det går opp og ned, men de fleste dagene er på bunn. Han har fått time til psykolog, men det er et par månder til. Fastlegen følger opp ca. en gang i månden. Vi har ikke barn. Jeg er så fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre! Min familie legger seg veldig opp i det (min far en psykiater), noe som er vanskelig i og med at jeg ikke vil at de skal blande seg inn i min samboers problemer. Det er ikke tvil om at han trenger noen å snakke med og hjelp til å komme ut av det, men ikke ved hjelp av svigerfamilien sin. Foreldrene mine er der i mot veldig fortvilet over situasjonen, for oss begge. Og de ser at jeg har det vondt, og er redde for at også jeg skal bli deprimert. Dette er noe jeg forstår da jeg sliter veldig. Å se samboeren min ha det vondt gjør at følelsene mine er fullstendig i ubalanse, jeg er trist, gråter, sint, glad i varierende grad. Jeg er fra før av veldig tolmodig, men når jeg er så sliten og lei meg klarer jeg ikke både vaske hus og klær, jobb, skole, være god kjæreste, datter, søster, venninne ++ samtidig. Jeg har kontakt med familien hans, som også synes det er vanskelig. Problemet er det at han må ha hjelp. NÅ. Ikke om to månder. Vi brytes ned begge to. Forholdet også. Vi har vært sammen i 4 år, og ikke kranglet ordendlig før nå. Det er så mye frustrasjon, sinne og håpløshet. Hva skal jeg gjøre?!

Har snakket med fastlegen min om det, og fått råd om å være tolmodig, eventuelt ringe "kriseteamet" om jeg er alvorlig redd. I dag har jeg grått mer enn noen gang, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Den jeg elsker høyest i verden og planlegger fremtiden med sitter bare og stirrer ut i luften, hører ikke hva jeg sier, husker ikke hva vi har avtalt, bryter sammen i gråt, er sint, er lei seg, orker ingen ting, sover..... Han trener, og vil være alene. Familien min sier vi må ha hjelp. Samboeren min blir så sint på meg når jeg sier jeg mener dette.

Jeg er redd, lei meg, frustrert... Det gjør så vondt. Fysisk vondt. Kjennes ut som kjærlighetssorg. Hvordan kan JEG tvinge han til hjelp? Jeg kan ikke det. Jeg vet at om jeg må, så må jeg, men faen.... jeg vil være til støtte. Jeg vil hjelpe. Jeg vil ikke være den "slemme" som sier at vi må oppsøke noen profesjonelle. Han vet selv at han sliter, men han vet noe ikke hvor ille det kan bli om vi bare lar det fortsette slik.

Er det noen som har erfaringer med å ha en samboer som er deprimert eller selv å være det? Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg forholde meg til det? Begynner å bli redd for min egen helse nå og liker ikke å være borte fra han.

Anonymous poster hash: 9ee77...2c6

[AnonymBruker]

Snakk meg han! Husk og kommuniser med han og hvis at du bryr deg. Ikke vær redd for å spørre han om hvordan han egentlig har det.

Anonymous poster hash: 24e1f...9a6

[AnonymBruker]

Vi snakker om det, eller.. han sier ikke stort, men jeg snakker. Innimellom åpner han seg litt. Han har veldig dårlig selvtillitt og liker ikke å omgås andre om dagen. Vi blir så alene om det, innen for disse fire veggene. Ingen andre som ser og forstår. Ingen andre som kan sette ned foten og hjelpe. Bare meg. Og han blir så sint når jeg sier han/vi må ha hjelp. Var også jeg som "tvang" han til legen. Tror jeg begynner å bli så vandt til dette at jeg blir litt blind, jeg ser ikke helt hvor ille det faktisk er. Begynner å bli utslitt av det selv.

Anonymous poster hash: 9ee77...2c6

[visningsnavnetmitt]

Merkelig at han ikke får umiddelbar hjelp via fastlegen sin hvis han er så deprimert. Har man en fastlege som ikke tar en på alvor skal man bytte med en gang, eller eventuelt oppsøke akutt-psykiatrien på legevakta som gjør at du kommer raskere inn hos psykolog eller DPS forhold til når fastlegen søker.
Høres ut som han trenger medisiner for å få en pause og "lette på sløret". Vanligvis er jeg imot medisinering men har selv vært i kjellern og fikk god hjelp av antidepressiva - det ga et slags pusterom fra elendigheten som gjorde at serotonin nivået i hjernen gradvis greide å produsere seg som normalt igjen.

Som kjæreste til en som er deprimert tror jeg det beste du kan gjøre er å ta han med på aktiviteter hvor man må "late som" man ikke er deprimert, dyrehagen, svømmehallen med andre folk, bowlinghallen med venner - og å la han være i fred når han trenger det, uten å gi han skyldfølelse.

[AnonymBruker]

Du må rett og slett fortelle ham at du ser at han lider, men at det bare er han selv som kan endre på dette ved å oppsøke hjelp. Han MÅ ta tak i situasjonen, ikke bare for sin egen skyld, men for å forhindre at også du blir utslitt og dypt deprimert. … Og du har et ansvar for deg selv, så du må også gjøre det som trengs for å beskytte deg fra større belastning. Husk også at det ikke hjelper ham at du også blir syk, det kan du også gi beskjed om. Kanskje blir det en vekker, slik at han gjør noe med problemet.

Hvis fastlegen ikke fungerer, bytter dere fastlege eller konsulterer en privatpraktiserende lege. At depresjonen er dyp og har vart en stund, tyder på at medisinering er veien å gå. Ett sted må man begynne, og det er naturlig å starte med medisiner for å komme ut av det destruktive. Men dette er det en lege som må vurdere.

Det er ikke et nederlag å ta grep om egen depresjon, selv om det innebærer at man bruker medisiner for å komme seg opp av hullet. På samme måte som det ikke er et nederlag å bruke medsisiner ved annen sykdom, eller oppsøke lege hvis det feiler en ett eller annet.

Jo lengre man går med en depresjon, jo mer skade kan det gjøre, både for kropp og relasjoner. Så søk hjelp.

Pass på deg selv, TS. Lykke til.

Anonymous poster hash: 79a94...a18

[gompen]

Jeg har depresjoner selv og har hatt det i mange år.

Jeg vil anbefale at dere ringer ambulant team, slik som legen har anbefalt. De tilhører kommunen, og det er som oftest psykiatriske sykepleiere som jobber innenfor det. De kommer hjem til pasienten, og de kommer på dagen. De er flinke, i min kommune har jeg bare god erfaring med dem.

Det er lurt mens dere venter på Dps. Siden det er såpass kort ventetid på et par måneder på Dps, vurderer de situasjonen som alvorlig.

Be også fastlegen om ukentlig oppfølging, ikke månedlig.

Og du... Du er ikke hverken psykiater eller lege, den sykdommen han sliter med kan du ikke fikse på egenhånd, og det kan heller ikke han. Du er partneren hans, ikke behandleren hans. Få hjelp, og få det nå. Kan noen i familien hjelpe deg med husarbeid en periode? Kan du oppsøke en forening for pårørende?

Spør meg gjerne om du lurer på noe.