Forskjellig "person" med forskjellige venner

[AnonymBruker]

Jeg har ett knippe venner som jeg har hatt siden barndommen og ett par av de vil jeg anse som mine beste venner. Under studietiden så har jeg fått flere nye venninner og spesielt en venninne som jeg har blitt veldig nær venn med.
Men jeg er nesten sjokkert fordi jeg har aldri opplevd vennskap på denne måten og nå i ettertid syns jeg jo dette er litt trist.

I vennegjengen min hjemme er det mye sjalusi, baksnakking og vi gir hverandre lite komplimenter og klemmer og generelt støtte. Vi bor i ei bygd og det er så mye snakk hele tiden. Mens mine nye venninne er så støttende, vi lyser opp når vi ser hverandre og jeg føler genuin glede over at hun gjør det bra og jeg føler hun gjør det samme for meg.

Er det mulig å snu om på denne u-kulturen i vennegjengen min hjemme? Hvordan? Jeg har ikke lyst å miste de heller, men jeg har lyst å være positiv og jeg føler jeg blir dratt ned i dragsuget av surskap og snakk om hvem som ble tjukkest når de var gravide og hvem som har råd til størst hus eller finest bil.

Noen som har noen råd eller har opplevd noe lignende?

Anonymous poster hash: 923c9...578

[AnonymBruker]

Ser trådtittelen ble litt rar, det jeg mener er at jeg føler jeg blir en annen person.

Anonymous poster hash: 998ad...a9a

[Genesis]

Jeg har ett knippe venner som jeg har hatt siden barndommen og ett par av de vil jeg anse som mine beste venner. Under studietiden så har jeg fått flere nye venninner og spesielt en venninne som jeg har blitt veldig nær venn med.

Men jeg er nesten sjokkert fordi jeg har aldri opplevd vennskap på denne måten og nå i ettertid syns jeg jo dette er litt trist.

I vennegjengen min hjemme er det mye sjalusi, baksnakking og vi gir hverandre lite komplimenter og klemmer og generelt støtte. Vi bor i ei bygd og det er så mye snakk hele tiden. Mens mine nye venninne er så støttende, vi lyser opp når vi ser hverandre og jeg føler genuin glede over at hun gjør det bra og jeg føler hun gjør det samme for meg.

Er det mulig å snu om på denne u-kulturen i vennegjengen min hjemme? Hvordan? Jeg har ikke lyst å miste de heller, men jeg har lyst å være positiv og jeg føler jeg blir dratt ned i dragsuget av surskap og snakk om hvem som ble tjukkest når de var gravide og hvem som har råd til størst hus eller finest bil.

Noen som har noen råd eller har opplevd noe lignende?

Anonymous poster hash: 923c9...578

høres ut som de i hjembygda er lowlifere uten ambisjoner eller fremtidsplaner. Og da er det lett at man ender opp som sure og grinete uten egentlig noen grunn. Man innser bare at livet man lever er forutsigbart, kjedelig, og lite spennende.

[Gjest Gjest]

Du trenger jo ikke å delta i skitkastingen?

[AnonymBruker]

Kanskje ikke akkurat det du lurte på, men jeg har så mange ulike venner at jeg neppe kunnet samlet alle til en fest - fordi de er så ulike og vanker i forskjellige kretser.

Noen er barndomsvenner, noen har jeg blitt kjent med senere i livet. Jeg er likevel meg selv føler jeg, selv om det er noen venner jeg kanskje kan le litt mer sammen med fordi vi ikke tar hverandre så seriøst.

Det er jo ikke sikkert du trenger å forandre vennene hjemmefra, du får ta de som de er, og ihvertfall vite at det finnes mange spennende mennesker der ute som oppfører seg på en annen måte

Anonymous poster hash: 680f9...138

[AnonymBruker]

Du trenger jo ikke å delta i skitkastingen?

Det gjør jeg heller ikke, men jeg jobber ikke aktivt for¨å forhindre den, det skal jeg innrømme. Det jeg synes er vanskelig er at terskelen for å gi komplimenter, bli gira på hverandre sine vegne når det skjer noe bra og kanskje spesielt unne andre det blir så høy når jeg får null igjen fra de.

Anonymous poster hash: 998ad...a9a

[Gjest Gjest]

Det gjør jeg heller ikke, men jeg jobber ikke aktivt for¨å forhindre den, det skal jeg innrømme. Det jeg synes er vanskelig er at terskelen for å gi komplimenter, bli gira på hverandre sine vegne når det skjer noe bra og kanskje spesielt unne andre det blir så høy når jeg får null igjen fra de.

Anonymous poster hash: 998ad...a9a

Vel, men har du vurdert å ikke ha så veldig mye med dem å gjøre?

[mara2012]

Jeg har det også sånn. Har samlet mange forskjellig venner opp gjennom årene, gjennom studier, jobb, fester osv. Kunne neppe bedt alle på samme fest. Samtidig vil jeg nok få meg ett sjokk når jeg får nye venner senere i livet å fforhåpentligvis får oppleve ett ordentlig vennskap hvor man er genuint glad på hverandres vegne osv, for det er det lite av i denne bygda også..

[AnonymBruker]

Min erfaring er at på små steder så er det mye baksnakking, sjalusi osv. Vet ikke om det har noe å gjøre med at man "bor oppå hverandre" eller at folk ikke har noe bedre å gjøre eller hva det er, men er sånn på min hjemplass også, en liten by. Så jeg vet ikke om det er mulig å få has på noe slikt som er så rotet i stedet man bor på. Hadde dere alle flyttet til et større sted så hadde det muligens blitt noe annet.

Anonymous poster hash: 9087b...a78

[Betty Blue]

Jeg har ett knippe venner som jeg har hatt siden barndommen og ett par av de vil jeg anse som mine beste venner. Under studietiden så har jeg fått flere nye venninner og spesielt en venninne som jeg har blitt veldig nær venn med.

Men jeg er nesten sjokkert fordi jeg har aldri opplevd vennskap på denne måten og nå i ettertid syns jeg jo dette er litt trist.

I vennegjengen min hjemme er det mye sjalusi, baksnakking og vi gir hverandre lite komplimenter og klemmer og generelt støtte. Vi bor i ei bygd og det er så mye snakk hele tiden. Mens mine nye venninne er så støttende, vi lyser opp når vi ser hverandre og jeg føler genuin glede over at hun gjør det bra og jeg føler hun gjør det samme for meg.

Er det mulig å snu om på denne u-kulturen i vennegjengen min hjemme? Hvordan? Jeg har ikke lyst å miste de heller, men jeg har lyst å være positiv og jeg føler jeg blir dratt ned i dragsuget av surskap og snakk om hvem som ble tjukkest når de var gravide og hvem som har råd til størst hus eller finest bil.

Noen som har noen råd eller har opplevd noe lignende?

Anonymous poster hash: 923c9...578

Du kan naturligvis forsøke, men jeg tror det er vanskelig å få endret en slik ukultur dersom den har vart lenge i vennekretsen. Det beste er nok i så måte å gå foran med et godt eksempel selv.

Det er ellers ikke uvanlig at ulike mennesker og kretser får frem ulike sider ved en selv, det har med menneskelig sosial dynamikk å gjøre.