Folk hyler og skriker i nærheten av meg - noen hobbypsykologer her?

[AnonymBruker]

Jeg opplever stadig at folk kan hyle og skrike og gråte i nærheten av meg. De kan også bli irriterte og sinte og aggressive mot meg.

Jeg skjønner ingenting av hva jeg gjør galt? For det er vel noe med meg?

En gang satt jeg på bussen med en venninne og jeg skulle fortelle henne noe - da holdt venninnen min seg for ansiktet sitt og utbrøt "Nå orker jeg ikke mer!"

Jeg ble helt satt ut, og sa ingenting mer, og vi satt der begge i stillhet resten av bussturen. Jeg fortalte noe helt uskyldig, ikke noe syting eller klaging

En annen gang, da jeg var yngre, gikk jeg på spilleundervisning på en musikkskole.

Jeg spilte et helt annet instrument, men jeg hadde så lyst til å lære å spille piano. Jeg og noen jevnaldrende jenter jeg spilte med stod inne på et rom og pratet, og en av jentene sa "Det er fint å høre på piano."

Hvorpå jeg svarte "Ja, jeg kunne tenkt meg å lære å spille piano, for det er så fint."

Da hylte en av jentene "ÅÅÅÅÅÅÅÅ!!!" og forsvant ut av rommet. Vi andre ble stående igjen. Husker ikke hva som skjedde etter det...

Så husker jeg en kveld jeg skulle legge meg, men jeg skulle spørre en venninne om noe. Hun var på rommet sitt, men hun var våken og lå og leste i sengen sin.

Jeg banket på og hun sa kom inn, og jeg spurte henne om noe som hun svarte på. Så bare småpratet vi litt i et par minutt da hun plutselig klikket helt og begynte å kaste ting på meg og hun ropte "Gå ut! Gå ut!"

Jeg bare fortet meg ut og lukket igjen døra. Da ble det stilt, men jeg skjønte ikke hvorfor hun reagerte sånn?

En annen gang hadde denne samme venninnen gått til angrep på meg. Vi gikk i sentrum, og hun hadde kjøpt en penn. Hun ville at jeg skulle ta pennen i jakkelomma mi, men jeg sa at jeg ikke hadde plass, og hun hadde en veske hun fint hadde plass i.

Da ble hun rasende og brølte meg opp i trynet "Hvorfor vil du aldri hjelpe meg???!!"

Jeg ble så forfjamset så jeg bare gikk. Jeg gikk rett hjem...

Så var det en gang jeg var på jobben, og det stod en leppestift foran skapet mitt. Om jeg åpnet skapet ville leppestiften velte, men det stod en dame ved siden av meg(som jeg ikke kjente, hadde bare sett henne et par ganger på huset)

Jeg spurte damen høflig om det var hennes leppestift, men hun svarte ikke.

Jeg tenkte at hun ikke hørte meg, så jeg tok opp leppestiften og spurte en gang til om det var hennes, og hun snudde seg mot meg og tok leppestiften mens hun brølte meg opp i trynet "JAAAA!!!!!!" og jeg mener, det var et skikkelig brøl... jeg følte meg halvveis døv og susete i ørene etterpå...

Jeg kunne fortalt om mange episoder til, f.eks om en gal far som brølte til meg hele tiden. Han kjeftet og brølte, mens jeg listet meg rundt og holdt meg mest iro hjemme... noe som førte til at jeg ble veldig stille av meg som barn og voksen.

Er det meg, eller har jeg hatt uflaks?

Anonymous poster hash: 733b5...41a

[Gjest Spirula]

Det er vanskelig å si, men du kan stille deg selv noen spørsmål.

* Snakker jeg veldig høyt?

* Snakker jeg veldig mye?

* Er jeg lydhør for hva andre sier?

* Misforstår jeg ofte andre? (Kan gå på dårlig hørsel, eller konsentrasjonsvansker)

Alt dette kan føre til frustrasjoner som beskrevet i innlegget ditt.

Endret 14. april 2014 av Spirula

[AnonymBruker]

Og du er 32 år med store pupper og har en tante som er sjalu på deg? Jaja.. Kan du ikke i det minste skrive under brukernavn slik at folk kan kjenne igjen innleggene dine? Er. Så. Lei!!!

Anonymous poster hash: b1576...f13

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å si, men du kan stille deg selv noen spørsmål.

* Snakker jeg veldig høyt?

* Snakker jeg veldig mye?

* Er jeg lydhør for hva andre sier?

* Misforstår jeg ofte andre? (Kan gå på dårlig hørsel, eller konsentrasjonsvansker)

Alt dette kan føre til frustrasjoner som beskrevet i innlegget ditt.

Nei, jeg snakker stille/normalt.

Nei, jeg snakker generelt lite.

Ja, jeg hører godt hva andre sier - ingenting i veien med hørselen min.

Jeg har ikke dårlig hørsel eller konsentrasjonsvansker. Er veldig oppegående ellers, og får med meg så og si alt som skjer rundt meg.

Det kan hende jeg misforstår andre, eller feiltolker ting, men slik jeg har beskrevet i HI så har jeg oppført meg helt normalt og ikke vært plagsom eller masete i forkant.

Anonymous poster hash: 733b5...41a

[AnonymBruker]

Og du er 32 år med store pupper og har en tante som er sjalu på deg? Jaja.. Kan du ikke i det minste skrive under brukernavn slik at folk kan kjenne igjen innleggene dine? Er. Så. Lei!!!

Anonymous poster hash: b1576...f13

Hvem er du? En av disse brølapene?

Anonymous poster hash: 733b5...41a

[septemberbrura]

Utfra det lille du skriver er det vanskelig å vite noe om frekvensen av disse opplevelsene kontra frekvensen av situasjoner der folk forholder seg normalt til deg - og dermed hvorvidt det er deg eller noe i din oppførsel som utløser disse reaksjonene eller det har noe med de andre og gjøre.

Kanskje er du overfølsom og dermed lettere tar innover deg aggressive utbrudd fra andre. Kanskje har du vært uhelig og møtt på litt mange dramaqueens.

Du kan jo lage deg en tabell, se tilbake på uka som gikk og i EN kolonne notere alle episoder der folk rundt deg forholder seg normalt til deg, i den andre notere alle episoder der folk overreagerer. Mest sannsynlig vil du oppdage at de normale reaksjonene er i overtall - og da er det ingen grunn til å gruble mer over dette.Dersom den siste kolonnen er overrepresentert, er det jo grunn til å analysere både dem du omgir deg med og relasjonene dine til dem.

[AnonymBruker]

Utfra det lille du skriver er det vanskelig å vite noe om frekvensen av disse opplevelsene kontra frekvensen av situasjoner der folk forholder seg normalt til deg - og dermed hvorvidt det er deg eller noe i din oppførsel som utløser disse reaksjonene eller det har noe med de andre og gjøre.

Kanskje er du overfølsom og dermed lettere tar innover deg aggressive utbrudd fra andre. Kanskje har du vært uhelig og møtt på litt mange dramaqueens.

Du kan jo lage deg en tabell, se tilbake på uka som gikk og i EN kolonne notere alle episoder der folk rundt deg forholder seg normalt til deg, i den andre notere alle episoder der folk overreagerer. Mest sannsynlig vil du oppdage at de normale reaksjonene er i overtall - og da er det ingen grunn til å gruble mer over dette.Dersom den siste kolonnen er overrepresentert, er det jo grunn til å analysere både dem du omgir deg med og relasjonene dine til dem.

Det var en god ide. Jeg skal prøve å se om jeg får en viss oversikt.

I forrige uke var det en dame på jobben som kom gående sint mot meg og sa "Her var det mye DRIT!" og så satte hun øynene sine i meg..

En annen dame som stod ved siden av meg så forfjamset på meg og denne damen, og sa "nei, nå må vi ta det med ro her ..."

Anonymous poster hash: 733b5...41a

[Gjest Spirula]

Nei, jeg snakker stille/normalt.

Nei, jeg snakker generelt lite.

Ja, jeg hører godt hva andre sier - ingenting i veien med hørselen min.

Jeg har ikke dårlig hørsel eller konsentrasjonsvansker. Er veldig oppegående ellers, og får med meg så og si alt som skjer rundt meg.

Det kan hende jeg misforstår andre, eller feiltolker ting, men slik jeg har beskrevet i HI så har jeg oppført meg helt normalt og ikke vært plagsom eller masete i forkant.

Anonymous poster hash: 733b5...41a

Dette er ikke det samme som å være lydhør.

Det er en ting å høre, en annen ting er å lytte og være interessert i hva andre sier. Dette er å være lydhør.

[AnonymBruker]

ÅÅÅÅÅ DEG IGJEN???

Anonymous poster hash: f1ae6...b92

[Betasuppe]

Det har ikke falt deg inn å spørre hvorfor de klikker på deg da?

[AnonymBruker]

Virker som du irriterer mennesker til det sier stopp.

Du innser det kansje ikke selv men tipper du er ei som prater høl i hue på folk.

Prater om alt og alle til alle uten non-stop.slipper ikke andre til.

Anonymous poster hash: d456a...996

[AnonymBruker]

kanskje du er ei skravlekråke? som ikke veit når du kanskje burde holde kjeft? ekke alle som forstår sånt

Anonymous poster hash: 15a9f...b7c

[AnonymBruker]

Hobbypsykologadvarsel!

Dersom faren din brølte mye, er du nok veldig hypersensitiv. Jeg kommer fra en kranglefamilie selv, og er ekstremt var på negative følelser hos andre. Kjemperedd for at de er sinte på meg og at det skal bli vanskelig. Selv om jeg er klar over det, strever jeg mye med det, og det skal mye til for at jeg føler meg trygg. Andre tolker ikke situasjonen likt som meg (jeg spør).

Du sier at faren din hylte og brølte til deg og at du la til deg et mønster for å håndtere ham. Det ble nok en slags overlevelsesfunksjon, som gjorde det mulig for deg som barn å komme deg gjennom oppveksten så godt som mulig. Dette er helt sikkert et mønster du har tatt med deg, men som ikke har en god funksjon lenger og som sannsynligvis er lite fleksibel, i og med at det ble skapt av et barn i en vanskelig situasjon. Det var sikkert en nyttig måte å handle på ovenfor faren din, men i møte med andre, kanskje det er såpass irriterende at atferden din trigger mønsteret du kjenner fra faren din, i andre.

Dersom du tror det kan være noe i det, kan det kanskje være en idé å jobbe litt med deg selv for å bryte mønsteret og få et litt enklere liv?

Anonymous poster hash: 935bf...075

[Brøleapen]

Hvem er du? En av disse brølapene?

Anonymous poster hash: 733b5...41a

Nei, det er meg det!