slettet

[Elicice]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2014 den 13.03):

 

 

Endret 4. september 2023 av Elicice
sletter gamle poster

[Elicice]

AnonymBruker skrev (På 14.4.2014 den 13.06):

 

 

Endret 4. september 2023 av Elicice
sletter gamle poster

[Elicice]

Lennhy skrev (På 14.4.2014 den 13.09):

 

 

Endret 4. september 2023 av Elicice
sletter gamle poster

[Vulpes]

Når det gjelder angsten for reaksjoner må jeg bare få si at jeg personlig sjeldent reagerer på selvskade-arr. Ikke fordi jeg ikke tar selvskading seriøst, for det gjør jeg virkelig, men jeg har så veldig mange nære og bekjente som har disse arrene, så jeg er egentlig blitt vant til det. Sjeldent arr sjokkerer meg. Og jeg tror ikke jeg er den eneste som tenker sånn altså, det er bare det at man merker så mye bedre til de få folkene som stirrer og oppfører seg teit.

[pantora]

Et år er bra! Synes ikke du skal trenge ta hensyn til at noen KAN bli trigget. Er man sårbar blir man trigget av hva som helst, og da er det en selv som er problemet, ikke resten av verden (men blir noe annet om det er snakk om å gå rundt og "vise frem" nye skader, selvsagt). Når det er snakk om gamle arr, og selvskadingen er noe som er i fortiden din, skal du gjøre du selv føler deg komfortabel med.

[Snop]

Husker jeg så ei som hadde tatovert noe symbolsk a la sommerfugl over arrene sine på armen, og syntes det var flott. Det var ikke for å dekke arrene (for man så dem fortsatt veldig, veldig godt) men sikkert for å signalisere at det ligger i fortiden.

Nå trenger man jo ikke akkurat gå så langt som å ta tatovering, men et alternativ kan jo være å bruke noen fine, fargerike armbånd. Eller gjøre ingenting - uansett, gjør til syvende og sist det du føler deg mest vel med

[AnonymBruker]

Har hørt at Bio-oil og Roseship oil skal hjelpe på arr! (:

Anonymous poster hash: 187bc...141

[AnonymBruker]

Om du klarer å ikke skjule arrene så synes jeg du er tøff. Jeg skammer meg så fryktelig og selv om det er lenge siden sist jeg gjorde det så hadde jeg aldri klart å ikke skjule de når jeg er ute.

Vet ikke om det er så veldig mye anderledes pga jeg er er en mann da.

Anonymous poster hash: eb07e...1d4

[Gjest Peanut]

Typisk at folk som skader seg selv skylder på sykdom eller slikt. Det er ikke slik du kommer over ting i livet, dessverre.

"Typisk". O_o

Jeg var ekstremt langt nede en periode i livet mitt og i stedenfor å ta selvmord så kuttet jeg meg opp. For min del så føltes det godt.

Av og til tror jeg at man må ha vært gjennom noe selv for å vite hvordan det er, men det går jo an å lese om det og så vise litt mer forståelse for det selv og. Til opplysning: http://www.ung.no/psykisk/3241_Selvskading.html

Til trådtittel- gjør det du har lyst til. Hvis du ikke vil dekke til, så dekker du ikke til. ^^,

[Gjest Imaginary]

Jeg bruker bare armbånd over arrene på armen. De vises fortsatt, men blir ikke like fremtredende. Er verre med overarmer, mage og bein, men det gjør meg ikke noe lenger. Jeg dekker imidlertid til sår som ikke har grodd - jeg driter i om vanlige folk blir ukomfortable, men jeg vil ikke trigge noen i samme situasjon.

[AnonymBruker]

Så bra det har fungert med oljer for han Jeg tror absolutt på at å vise arrene er en del av en bedringsprosess, det er det som motiverer meg til å ta en avgjørelse på skjule/ikke skjule.

Om jeg velger å vise arrene, tror jeg jeg også kommer til å ta det gradvis. Angsten for reaksjoner er er i grunnen ganske stor.

Takk for at du deler, og håper din sønn har det bedre nå!

Meg igjen

Sønnen min vil øve seg ved å vise arrene til en tante og onkel han stoler på

Anonymous poster hash: 20a90...e2f

[AnonymBruker]

jeg skader meg selv, og etter flere år hvor jeg har gjemt arr og sår. så har jeg nå valgt å stå frem. det finnes flere grunner til det. jeg vil ikke at psykisk helse skal være så tabubelagt. det trengs mer åpenhet om det. for det å bruke masse energi på å skjule arr og psykiske smerter. gjør så en ikke har nok energi til å klare å kjempe for å bli skadefri, eller friskere fra psykisk sykdom. fordi en bruker opp all krefter på å skjule det. og det er ikke bra. også får en andre til å forstå at en ikke er aleine.

jeg har det siste året valgt å prøve meg frem med korte ermer på overkroppen, og ikke bry meg så hardt om andre ser beina mine. jeg har jo også rett til å føle meg fin i drømmekjolen min. eller en hverdagskjole, jeg har også rettigheter til å dra på stranda å bade i sommervarmen. hvorfor skal jeg koke ihjel for å skåne andre? dette er litt av mine tanker og brgrunnelser for hvorfor jeg skal prøve å ignorere arrene, og leve et normalt liv. dette er virkelig ikke lett. og det er sjelden jeg klarer det selv, men noen ganger så klarer jeg det.

men jeg har gitt meg selv den regelen at eks om jeg er et sted hvor det kryr av barn på barne/ungdomsskolen, eks på bursdager, avsluttning på noe småsøskene mine er med på. eller noe slikt. så velger jeg å dekke meg til. fordi jeg selv var bare barnet når jeg startet. og det var fordi jeg så ei anna jente som var noen år eldre enn meg hadde masse arr på armene, og psyk som jeg var, så bestemte jeg meg raskt for å prøve, og se om smertene forsvant. og desverre. det hjalp. og jeg vet at barn som går på grunnskolen, ikke har lært særlig mye om psykisk helse fra før. og vil ikke forstå. men er arrene ille nok, så vil barn, ihvertfall litt større barn, forstå at det er selvpåført. og prøve, uten å sjekke opp hva det gjør med en seinere i livet først. om det da har det vanskelig.

så jeg har selv laget meg noen små regler om når det er greit å vise arr og når det ikke er greit. også på store fester, slik privatfester, eks brylup, konfirmasjon, barnedåp, eller slike ting, hvor det er andre som står i hovedfokus, for å slippe å feste all oppmerksomheten på meg.

jeg personlig synes det er viktig at en selv tenker igjenom slikt. hva føler du deg komfortabel med. hva ønsker du selv å fortelle verden.

selv blir jeg lett trigget av mye rundt meg. også av å se andres sår og arr. den psyke delen av meg begynner å sammenligne. ja. men den friske delen tenker at vedkommende er sterk. som ikke lar skadingen komme iveien for et normalt liv. og jeg kjenner jeg blir stolt på den andres vegne. selv så blir jeg trigget av det meste, om det så står reklema "har du husket å kjøpe barberhøvel?" på en reklameplakat på butikke. så det vil nok ikke gjøre noen stor forskjell om jeg ser at en annen person går med arr på kroppen.

Anonymous poster hash: 4ab28...f99

[AnonymBruker]

Nå er det flere år siden jeg kuttet meg, men jeg er fremdeles veldig bevisst på når det "passer" seg med bare armer og ikke. Jeg jobber som vikarlærer, og dekker meg alltid til på jobb, både fordi jeg ikke vil gi noen av elevene ideer, men også fordi jeg ikke vil at de skal vite noe så privat om meg. Jeg tenker også at arrene jobber mot meg som trygg voksenperson for elevene. Jeg dekker meg ofte til ellers også, fordi jeg ikke gidder alle blikk og eventuelle spørsmål, men er det en varm sommerdag lar jeg ikke arrene hindre meg i å gå barermet.

Anonymous poster hash: 30b5b...47b

[Gjest Tris]

Jeg syns ikke du skal gjemme bort arrene, men dersom du en dag bestemmer deg for å gjemme de så ville tatovering være en fin måte å gjøre arrene til noe positivt tenker jeg. Det plager ikke meg å se arr, og jeg tenker at det er flott om det kunne bli mer åpenhet rundt dette og få bort skamfølelsen rundt dette.

Lykke til videre!

[Gjest heihade]

Typisk at folk som skader seg selv skylder på sykdom eller slikt. Det er ikke slik du kommer over ting i livet, dessverre. Synes ikke det er nødvendig å skjule det for øvrig. Hvis jeg ser noen med mange arr på armen så vet man jo hva greia er. Om folk reagerer på det så er det jo bare å ignorere det. Anonymous poster hash: 4a65b...845

Typisk at folk som ikke vet hva det innebærer kommer med feilaktige påstander.

Gratulerer til TS. Jeg kjenner flere eks-selvskadere som viser arrene sine til omverdenen. Synes det vitner om mot, og jeg blir sterkt imponert. Skulle aldri falt meg inn å dømme noen for det.

Nå er ikke jeg representativ for alle mennesker i hele verden, men hvis det hjelper så vet du i hvert fall at det finnes oss som applauderer dere for det.

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er en ex selvskader. Jeg skar meg mest på armene ved håndleddene. Dette plagde meg dypt i mange år. De fleste trodde det var selvmordsforsøk, og mange ble veldig forlegne hvis de så det. Jeg fant det veldig stigmatiserende, og det hemmet meg enormt i livet.

For fire år siden kontaktet jeg en plastikkirurg og tok hudtransplasjoner over arrene. Det ble riktig bra, og synes ikke særlig før du ser nøyere etter, og da ser det ut som en eldre brannskade som har leget fint.

Dette forandret mitt liv faktisk. Bare det å kunne slippe at jeg ble minnet på min plagsomme fortid i tide og utide, alle spørrende, lettere sjokkerte øyne fra andre, følte meg aldri fri. Jeg hadde gått videre, og ønsket ikke lenger å måtte forholde meg til dette på en daglig basis. Nok var nok.

All respekt til de som bare vil face dette, og leve med det. Det kan også være greit for de som ikke klarer det på en bra måte og vite at du kan gjøre noe med det. Jeg kan veldig anbefale en slik operasjon da, særlig hvis arrene er nogenlunde på samme område.

Anonymous poster hash: 41de6...c7e

[AnonymBruker]

I mange år har jeg dekket til arrene mine. Nå har jeg ikke skadet på armene på 6 år og arrene begynner å blekne. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal skamme meg, og går nå hele tiden med kortermet fordi jeg liker å gå tynt kledd. Jeg har fått to spørsmål fra kollegaer som begge spurte om det var en brannskade... Arrene er veldig i samme område og på kryss og tvers. Gleder meg til den dagen jeg kan få hudtransplantasjon der... Men om jeg ønsker å skjule arrene,tar jeg på meg en jakke med tynt stoff eller som er heklet<br /><br />Men arrene på beina skjuler jeg enten med lange kjoler eller stilongs med kortere skjørt/kjoler (går aldri i bukser). Der har jeg tre arr som er hudtransplantert og beinet har blitt deformert etter operasjoner av selvskading...

Anonymous poster hash: 9fd88...4d0

[Gjest Gjest_Erica]

Vil bare nevne at det finnes en konstruktiv og positiv nettside som støtter selvskadere med hjelp og oppmuntring. Ganske strenge regler der, men det synes jeg er bra.

http://selvskading.net

[AnonymBruker]

Har skadet meg i 11 år. Prøvde diversekremer som pappa kjøpte til meg, tror ikke jeg gadd å bruke dem egentlig engang, men de var visst dyre. (de gangene de ble brukt, så jeg ingen bedring). Jeg brukte brunkrem (Ja, really) til å skjule arrene mine. Svettearmbånd, masse armbånd, klokker, og slikt. Nå gidder jeg ikke det mer. Arrene er som de er og de er en stor del av meg. I en periode ville jeg faktisk ha flere (Forstår det ikke selv..). Men var vel fordi at jeg ville at arrene mine skulle være like synlig som den indre smerten. Så nå har jeg enda flere arr, så er litt skeptisk igjen til t-shorte denne sommeren. Men man skal IKKE skamme seg over slikt. Så jeg kommer nok til å vise de frem. Du skal ikke tenke på at du trigger andre (hello). Jeg syns faktisk andre sine arr er fancinerende, og derfor kan jeg stirre av og til. Men spørsmål er ekstremt ekkelt...

Drit i arrene, de er endel av deg, gå i tshorte, og stå på! GRATULERER MED 1års SKADEFRI

Anonymous poster hash: 5daf0...83b

[mandel92]

Jeg har ikke skadet meg siden november (vet ikke om det er litt tidlig å si at jeg har sluttet). Jeg innrømmer at det er vanskelig å gå med bare armer selv om jeg ikke har noen sår, men jeg var i syden i desember, da kunne jeg rett og slett ikke dekke meg til, og det gikk helt fint, var deilig å føle seg fri nok til å gjøre det. Hjemme er det litt vanskeligere å vise armene, men når jeg er på trening gidder jeg rett og slett ikke å dekke til armene, og så får folk tenke hva de vil om arrene mine. Har aldri fått noen kommentarer.

Jeg synes ikke du skal være redd for å vise arrene dine, det er bare død hud, ingenting å skamme seg over.