Sliter med konsekvensene av "skjult" mobbing

[AnonymBruker]

Der jeg jobet før, fikk jeg flott kontakt med tre av jentene. Vi hadde det superbra på jobb, og jeg gledet meg til å gå på jobb pga dem. For 1,5 år siden miste jeg et nært familiemedlem, og de hjalp meg gjennom det. De var fantastiske venner for meg, og vi fortalte hverandre og snakke om alt. Da vi fikk kommentarer fra sjefen om at vi skravlet for mye på jobb, begynte vi å møtes litt sporadisk på fritiden, hjemme hos hverandre, i snitt en gang hver 14.dag. Jeg hadde fått tre fantastiske venner. Men plutselig sa den ene opp jobben sin, og vi ble veldig lei oss. Men vi fortsatte å møtes på fritiden, så det gikk veldig bra. Men i februar for et år siden begynte jeg å skjønne at noe ikke stemte. Vi tre som "var igjen" gikk ikke så bra sammen. Dvs, jeg ble holdt utenfor. Vi fortsatte å møtes, men jeg følte meg stengt ute av de to jeg jobbet med. Jeg hadde andre gode kollegaer som jeg foholdt meg til, men synes det var rart og veldig ekkelt å bli holdt utenfor, jeg følte det var noe de skjulte for meg. Noen morgener opplevde jeg at de stod og hvisket sammen, selv om det bare var jeg som hadde kommet på jobb. Og da jeg gikk forbi der de stod, innså jeg at de snakket om meg, for da følte de fort behov for å heve stemmen og snakke om noe annet, for at jeg ikke skulle skjønne.. Jeg innså etterhvert at vennskapet vårt var bygd på mye latter og gode samtaler, men også en del baksnakking av de andre kollegaene og av folk generelt. Jeg begynte å innse at de nå snakket om meg bak min rygg, og at de sikkert hadde gjort det en stund.

Jeg fikk mine anelser bekreftet i påsken i fjor. Da skulle jeg vikariere for hun ene, og jeg fikk fri tilgang til pc'en hennes. Dum som jeg var, åpnet jeg Skype, som vi brukte på jobb som et formidlingsverktøy (for det meste kun chatte-delen.) Der fant jeg samtaler mellom disse to jentene, med side opp og side ned om meg. Negativt om meg. De gjorde narr av ting jeg sa, ting jeg gjorde, hvordan gangstilen min er, om klærne mine, om at jeg hadde lagt på meg siste året, om hvor dum jeg var som gråt da jeg mistet mitt nære familiemedlem, hvor stygt jeg lo, hvor oppmerksomhetssyk jeg var, de nye skoene mine........alt! Og dette var jenter jeg brukte tid på flere ganger i måneden. Som jeg inviterte hjem. Til hjemmet de skrøt av, men som de på skype snakket nedlatende om. De skrøt av vaskerommet vårt sa de var her, hvor kjekt det er. Men på Skype var vaskerommet et tema - som gikk på at det var altfor lite og at de ikke kunne skjønne at jeg var stolt av nybygget vårt. Det var på et så ondt og lavt nivå. Jeg angrer så på at jeg leste det. Eller ikke. Er ikke helt sikker.

Det endte med at jeg den påsken dro hjem til mannen min etter jobb og fortalte han alt. Jeg var kjempelei meg, og gruet meg til jobb. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. Skype er privat, jeg kunne aldri innrømme at jeg hadde lest hvert ord.

Da jeg kom på jobb tirsdag etter påske, gikk jeg til sjefen min. Ba om å få bytte kontor til et som var ledig i den andre fløya. Vekk fra drittkjærringene. Jeg lot som ingenting ovenfor dem, men merket at jeg var skada. Jeg tok meg i å le lavere, ikke snakke med fullt så tjukk L som dialekta mi tilsier, og bry meg veldig om hva de andre hadde gjort i påsken. Jeg kom hjem og gråt. Hver dag den uka. Hver dag den måneden. Jeg følte veldig på å fortsatt bli fryst av de to jentene. Jeg ble bedt på et treff til hun som sluttet, men jeg droppet. Orket kk. Men jeg fortsatte å snakke til de to jentene på jobben min. Jeg gråt hver dag. Orket ikke mer. Så jeg gikk til sjefen min, fortalte han at jeg ikke trivdes. Fortalte han noen løgner om at jeg hadde overhørt at de baksnakket meg, så han skulle forstå at dette ikke bare var noe jeg fant på i hodet mitt. Han sa det var lite å gjøre, men at han håpet at det hadde hjulpet å bytte kontor. Det gjorde det ikke. Å møtes i lunsjen og når jeg skulle på do, ble for dumt. Jeg visste hva de syne som meg, jeg begynte å unngå dem.

Så gikk jeg på finn.no og søkte meg ny jobb. Jeg søkte på 4 jobber, kom på intervju på to av de, og fikk den ene. Jeg skulle begynne der 1.oktober. Sommeren gikk, og da de to jentene fikk vite at jeg skulle bytte jobb, vil jeg tro de ble glade. Det hadde vært min tur lenge til å invitere dem til meg, men jeg droppet det. De spurte ikke heller. Jeg fryste ut dem på min måte. De andre kollegaene mine gikk jeg godt overens med, og jeg vet at jeg er savnet blandt dem. Jeg vet jeg ikke er noe forferdelig menneske. Men hvorfor plager dette meg fortsatt, ett år etter at jeg oppdaget at de ikke var så gode venner som jeg trodde? Jeg vet forsåvidt svaret. Jeg er så skuffet over dem.
Jeg tar meg selv i å gråte stadig vekk. Jeg føler meg dum. Og skulle nå ønske jeg hadde konfrontert dem, men jeg følte jeg ikke kunne da jeg hadde lest alt på Skype. Hun ene har slettet meg som venn på Face. Helt greit, ikke noe tap, men jeg vil vel tro at de lurer litt på hva som hendte mellom oss også. Sett fra dems synspunkt, kom jeg jo bare etter påske i fjor og byttet kontor, og distanserte meg fra dem. Eller, de bryr seg nok ikke. Men jeg håper de vet at det de skrev var ondt. Men jeg forsøker å trøste meg med at det ikke bare var meg de baksnakket, de baksnakket alle på den arbeidsplassen, og at ikke min tidligere sjef ser på det som et kjempeproblem forundrer meg. Jeg trives veldig godt i min nye jobb, og er glad jeg kom meg vekk.

Jeg var ikke utsatt for mobbing da jeg var yngre. Og at jeg skulle oppleve det i en alder av 27 er jo helt merkelig. Men det er kanskje vanlig? Jeg sliter med å være meg selv. Jeg sliter virkelig. Og har begynt å vurdere psykolog, men jeg vet ikke om jeg har "nok" følelser for det. Sukk...

Anonymous poster hash: 9628f...303

[Gjest Tris]

For noen stygge personer de var. Kanskje du kunne snakke med hun som sluttet? Jeg blir ikke overrasket om det viser seg at hun har sluttet pga disse andre.