Forhold til en mann med barn. Hvordan takler dere det?

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en mann med barn (har ikke truffet de for pga nylig skilsmisse og andre ting) De ukene han har barna, må jeg jo være for meg selv (delt omsorg 50 / 50 hver) Kan ikke planlegge ferier og sånne ting, for barna må jo gå først. Det skjønner jeg , og er enig i det selvfølgelig.

Likevel sånn helt ærlig , synes jeg det er vanskelig å måtte dele han hele tiden. Veldig egoistisk, men kjenner at det er litt tøft for kjærligheten å være en uke sammen, en uka av osv og noen ganger mere også. Jeg tror egentlig at jeg trenger en mann som kan være der for meg i hverdagen . jeg høres helt forferdelig ut, men jeg vet ikke om jeg orker dette. jeg er veldig glad i han, men føler at jeg ikke får nok oppmerksomhet. Jeg trenger mer enn det han kan gi. Jeg føler meg så slem, for jeg visste om dette da jeg gikk inn i forholdet, men trodde jeg skulle takle det bedre. Jeg er kjempeglad i han, og er veldig glad for at han er så flink med barna sine. Er det andre som har lignende erfaringer? Burde jeg bare gå ut av dette og finne noen som er litt mer klar for et forhold som jeg ønsker, eller er det veldig egoistisk?

Anonymous poster hash: 90161...59e

[Mrs Smith]

Det er ikke egoistisk og det er bra du erkjenner dette for deg selv på et tidlig tidspunkt. Dette er noe som ikke kommer til å forandre seg, barna kommer alltid først.

[Gjest ashanti]

Igjen - for det dukker opp så fryktlig mange tråder om akkurat dette - ikke involver deg med en mann med barn hvis du ikke takler at barna kommer først. Det er bare bortkastet tid å sitte å "sutre" over at man kommer som nummer to - for det kommer aldri til å forandre seg. Jeg skjønner at det sikkert er vanskelig når man er forelsket, men jeg mener oppriktig at hvis man føler det sånn som du gjør nå, så er det ikke liv laga.

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en mann med barn, respekterer selvfølgelig hans tid med dette barnet, men skulle ønske jeg hadde han for megselv..

Hvis jeg var deg ville jeg ikkr involvert meg i det, jeg angrer på at jeg lot det ta sånn tid at jeg rakk å bli alt for glad i han..

Anonymous poster hash: 9cc6f...6ad

[naturbarn]

Jeg har en far som satte sine særkullsbarn som nr to. Han unngikk konflikter og lot ny dame styret showet. Vær glad han ikke er sånn. Det sier mye om han som menneske. Om du får barn selv en gang vil du straks akseptere de som prioriterer barna. Lykke til med valget, bare du kan ta det.

[hr.pinnsvin]

Jeg er en mann med et barn og har vært i andre enden av denne situasjonen.

Enig i at du ikke bør involverer deg med en mann du ikke er klar for..(det gjelder forøvrig sånn generelt også)De fleste voksne har bagasje enten det er barn,ekskoner,jobb,hobby og forpliktelser.

Når det gjelder barnesituasjonen hos alenepappaer, så er dette et veldig sårbart tema for oss.På en side vil vi at den nye skal like hele "familien", men vi er fullstendig klar over at dette ikke alltid er så lett.

Du må også huske på at han vil på den andre siden også bare være sammen med deg og sette deg i fokus..men han kan ikke alltid pga barn.

Dette kalles foreldreansvar, og er ikke spesiellt romantisk men en realitet.Og for mange alenefedre er dette pappaansvaret grunnpilaren i deres liv..iallefall når de har vært en stund alene.

Hvis jeg bruker meg som eksempel ville jeg ha likt å blitt fortalt om de tankene du har.Godt mulig han har noen tanker rundt det samme emne, kanskje dere kan sette opp en plan for hvordan dere skal ha det i hverdagen?Kanskje han klarer å fortelle deg hvor mye han setter pris på deg..og du kan fortelle han hvor mye du trenger for å trives i forholdet.

Gi info og motta info..så er det lettere å ta en avgjørelse sammen, enn å presentere en problemsituasjon for deretter å bare trekke seg ut.

Garanterer at han er villig til å strekke seg langt for å få deg til å bli så lenge han har følelser for deg!

[Meline37]

Igjen - for det dukker opp så fryktlig mange tråder om akkurat dette - ikke involver deg med en mann med barn hvis du ikke takler at barna kommer først. Det er bare bortkastet tid å sitte å "sutre" over at man kommer som nummer to - for det kommer aldri til å forandre seg. Jeg skjønner at det sikkert er vanskelig når man er forelsket, men jeg mener oppriktig at hvis man føler det sånn som du gjør nå, så er det ikke liv laga.

Enig , ikke involver deg i en mann med barn hvis du ikke takler det. Barna hans kommer først, og det må respekters.

[AnonymBruker]

Takk for ærlige svar. Jeg er kjempeglad i han, men han har for mye baggasje for meg . jeg gruer meg masse, men jeg vet hva jeg må gjøre.

Hilsen trådstarter

Anonymous poster hash: 90161...59e

[Gjest Lille-pus]

Enig , ikke involver deg i en mann med barn hvis du ikke takler det. Barna hans kommer først, og det må respekters.

Det er jo riktig, men hvordan vet man at man takler eller ikke takler det før man har prøvd en slik situasjon for første gang?

Jeg tror det er der hunden ligger begravet.

- fordi i teorien er det jo så fryktelig enkelt, men når det kommer til hverdagens brutale ektehet så er det sjelden så enkelt som det er i teorien.

Råden om å ikke involvere seg om man ikke for sikkert kan vite at man taker det blir nok dermed desverre litt 'enkelt'.

[AnonymBruker]

Det er jo riktig, men hvordan vet man at man takler eller ikke takler det før man har prøvd en slik situasjon for første gang?

Jeg tror det er der hunden ligger begravet.

- fordi i teorien er det jo så fryktelig enkelt, men når det kommer til hverdagens brutale ektehet så er det sjelden så enkelt som det er i teorien.

Råden om å ikke involvere seg om man ikke for sikkert kan vite at man taker det blir nok dermed desverre litt 'enkelt'.

Enig i denne. Jeg trodde at jeg skulel takle det ganske bra. Barna er ganske store (tenåringer 17 år og 14)men det gjorde jeg ikke. i tilegg har du en ex kone osv osv... vet at de fleste har baggasje som voksne, men jeg takler det iallefall dårligere enn jeg trodde. Det er en situaasjon som ikke passer meg. Nå har jeg prøvd det. Fått erfaringen, og.... det er ikke morsomt:-(

Anonymous poster hash: 90161...59e

[Edvarda]

Nå er det jo ikke normen at den nye dama må forsvinne i barneuka, så det ville vel kanskje gått seg til. Men noen misforstår/misbruker dette med "barna først" langt utover det som trengs for ungenes skyld.. Og de har jo et uangripelig argument.

Jeg har prøvd å være sammen med en slik mann, og styrer klar av menn med barn og ekskone heretter. Det var en grusomt dyr erfaring.

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg skulle takle det helt fint, og det gikk veldig bra i begynnelsen, men etterhvert ble jeg innimellom oppspist av (ir)rasjonell sjalusi. Han og eksen var jo sammen i mange, lange år, både før og etter de fikk to barn. De kommer godt overens nå, og har, på grunn av de mange årene sammen, en så naturlig kontakt jeg bare kan se langt etter å oppnå med kjæresten min. Det gjør vondt å se at de har den samme mimikken, bruker de samme verbale uttrykkene, har de samme gode vennene, og har sekkene fulle av felles opplevelser og minner. Jeg lurer ofte på hvorfor de gikk fra hverandre, og føler meg oppriktig truet av henne.

Barna er det minste problemet. De likner mye på henne, men det plager meg faktisk ikke. De har fullt ut akseptert meg som pappas nye kjæreste, inkluderer meg i livene sine og er stolte av å ha en bonusmor.

Anonymous poster hash: 21eb7...5a7

[Tibbie]

Jeg tror dette vil bli bedre med tiden.

Når du har blitt kjent med barna, og barna vandt med deg (og kanskje moren deres) vil ting gå mer "smooth".

Du trenger ikke være en annen plass når det er pappauke, og dere kan reise på ferie sammen både med og ute barna.

Om du virkelig er glad i han og ikke klar til å gi slipp, synes jeg du skal gi det litt tid.

[naturbarn]

Tror det er ekskonen som er problemet. Skjønner deg godt dersom de fungerer så godt. Du burde snakke med han om dette. Det er helt lovlige følelser. Vet du hvorfor det ble slutt? Bra de samarbeider godt om barna, men en tett relasjon trenger de ikke nå når barna er så store.

[Longgone]

Du vil alltid komme i andre rekke, uansett. Om det er noe du vil må du selv bestemme deg for!
Jeg var sammen med en mann som hadde to barn en gang, det fungerte svært dårlig for min del for jeg rett og slett ikke var klar for å bli en ekstramamma. Skal også nevnes at han var en del år eldre enn meg.

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg skulle takle det helt fint, og det gikk veldig bra i begynnelsen, men etterhvert ble jeg innimellom oppspist av (ir)rasjonell sjalusi. Han og eksen var jo sammen i mange, lange år, både før og etter de fikk to barn. De kommer godt overens nå, og har, på grunn av de mange årene sammen, en så naturlig kontakt jeg bare kan se langt etter å oppnå med kjæresten min. Det gjør vondt å se at de har den samme mimikken, bruker de samme verbale uttrykkene, har de samme gode vennene, og har sekkene fulle av felles opplevelser og minner. Jeg lurer ofte på hvorfor de gikk fra hverandre, og føler meg oppriktig truet av henne.

Barna er det minste problemet. De likner mye på henne, men det plager meg faktisk ikke. De har fullt ut akseptert meg som pappas nye kjæreste, inkluderer meg i livene sine og er stolte av å ha en bonusmor.

Anonymous poster hash: 21eb7...5a7

Dette ligner skremmende mye på min historie. Hvordan takler du sjalusien? Har du noen teknikker som virker der og da? For min del går det stort sett greit, men plutselig skjer noe som gjør at jeg blir gærn av sjalusi. Og når det først har tatt meg, er det så vanskelig å klarne hodet og komme ut av det.

Anonymous poster hash: b05ff...107

[Gjest ashanti]

Det er jo riktig, men hvordan vet man at man takler eller ikke takler det før man har prøvd en slik situasjon for første gang?

Jeg tror det er der hunden ligger begravet.

- fordi i teorien er det jo så fryktelig enkelt, men når det kommer til hverdagens brutale ektehet så er det sjelden så enkelt som det er i teorien.

Råden om å ikke involvere seg om man ikke for sikkert kan vite at man taker det blir nok dermed desverre litt 'enkelt'.

Jeg har aldri vært i den situasjonen, men jeg har et barn selv og er ikke sammen med barnefar lenger. Mitt verste mareritt er at han skal bli sammen med en dame som ikke takler at han har barn fra før og som ikke takler at vi samarbeider om barnet. Har sett nok av skrekkeksempler på at far finner seg ny dame som nesten krever at han skal bryte kontakten med både eksen og og barnet "fordi barnet minner henne om ekskona hans" og nå "skal de få ny familie sammen".

Sånn som TS reagerer nå tenker jeg at hun vet det i hvertfall nå at hun ikke takler denne situasjonen så veldig bra, og det er jo fullt forståelig, jeg er faktisk usikker på om jeg selv kunne datet eller vært i et forhold med en mann med barn fra tidligere forhold... Ironisk nok! Så enten må de sette seg ned å finne ut av denne situasjonen sammen (da mener jeg alle sammen) eller så må hun innse at dette ikke er noe for henne, uansett hvor vondt det gjør.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.4.2014 den 19.11):

Dette ligner skremmende mye på min historie. Hvordan takler du sjalusien? Har du noen teknikker som virker der og da? For min del går det stort sett greit, men plutselig skjer noe som gjør at jeg blir gærn av sjalusi. Og når det først har tatt meg, er det så vanskelig å klarne hodet og komme ut av det.

 

Anonymous poster hash: b05ff...107

Ligner skremmende mye på min også. Lurer også på hvordan andre takler sjalusien.

Anonymkode: 7e2c4...497

[AnonymBruker]

Jeg taklet det ikke, grøss og gru .

Anonymkode: 6b88b...f08

[AnonymBruker]

Jeg dater / er i forhold med en med barn fra før. Det er ferskt mellom oss enda. Den sjalusien som dere kjenner på kjenner ikke jeg på. De er jo barna hans. Jeg forstår ikke helt hvorfor det skal være sjalusi der. Det betyr jo ikke at han er mindre glad i den han er sammen med. Det betyr at han må dele tiden sin og at man som ny kjæreste må være raus og tålmodig. Samtidig, er han / hun seriøs når det gjelder sitt nye forhold så går det bra. Det er gi og ta og kompromisser. 

Anonymkode: 89ed3...a5c