Lurer på hva han tenker....

[Kitty75]

For noen uker siden møtte jeg en helt fantastisk mann. Alt var helt rosenrødt, helt til han forrige uke fortalte meg at han har sterilisert seg. Han er 45, har 2 barn fra tidligere forhold og ønsker i utgangspunktet ikke flere barn. Jeg er 38 og har ingen barn fra før.

Da han fortalte meg dette, fikk jeg panikk. Jeg har ønsket meg barn i noen år, og i mitt tidligere forhold ( som tok slutt for 9 mnd siden), drev vi med prøverørsforsøk. Etter at det tok slutt, har jeg innsett at sjansen nå er svært liten, men kjente forrige uke allikevel veldig sterkt at jeg ikke er klar for å stenge den døren 100% enda. Jeg gjorde det slutt med den nye kjæresten og trodde jeg hadde gjort ett fornuftig valg.

Problemet nå er at jeg ikke klarer og glemme ham. Har aldri i mitt liv vært sammen med en mann som har behandlet meg bedre, som er så god og snill osv. Har sendt litt meldinger med ham igjen de siste dagene, og bedt om å få treffe han og prate. Han har sagt at det er ok, men kan ikke møte meg før etter påske. Sier han ikke vet hva han skal tro/mene/ønske.....Sier også at han ikke har sovet om nettene siden forrige uke,,og at han føler seg helt elendig.

Jeg tenker at jeg så gjerne vil være sammen med ham, men er avhengig av at han kan holde døren til barn litt på gløtt. Det finnes jo så mange andre måter og få barn på fordi om han er sterilisert, ikke dermed sagt at jeg vil ha barn for enhver pris, men kan liksom ikke utelukke det enda.

Han er tydligvis knust over hele situasjonen, men virker ikke noe spesielt gladere av at jeg har tatt kontakt igjen og ønsker og treffe ham. Har han allerede bestemt seg for at det uansett ikke kan bli noe mer siden jeg i utgangspunktet ønsker barn? Eller er han redd for at jeg ikke mener det, og redd for å bli såret igjen? Han er blitt så ordknapp på meldinger etter at jeg tok ny kontakt etter bruddet. ( gikk bare 5 dager da...) , at jeg nå ikke skjønner noen ting. Orker ikke å vente i over 1 uke til på å få svar, savner han så intenst nå, er så lei meg for det jeg gjorde, samtidig som jeg føler det var nødvendig for han og vite hvordan jeg føler det rundt dette med barn.

Noen som har noen tanker rundt dette?? Setter pris på alle innspill!

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det er noe helt eget å bære frem et barn selv, men hør med han om adopsjon kan være et alternativ dersom det er et alternativ for deg?

Anonymous poster hash: daba1...416

[Gjest Tris]

Du vil ha barn, og det er tydeligvis viktig for deg. Gå videre.

[Gjest Blomsterert]

Tror nok han virkelig ikke ønsker flere barn da han har gått til det skritt å sterilisere seg. Og du er avhengig av at døren er litt åpen for barn. Tror kanskje det blir problemer ut av dette. Og siden dere kun har kjent hverandre noen uker, er vel adopsjon litt tidlig å snakke om?

Kinkig situasjon for begge. Men vent en uke og ta en prat med ham.

[Edvarda]

Hva gjør du hvis han nå åpner døren på gløtt, for så å stenge den igjen om to år?

Jeg sier det fordi jeg vet at en dørgløtt er null verdt hvis ikke døren senere åpnes helt. Hvis den lukkes igjen ville det vært bedre om det aldri var noen gløtt, skjønner du?

[Kitty75]

Hva gjør du hvis han nå åpner døren på gløtt, for så å stenge den igjen om to år?

Jeg sier det fordi jeg vet at en dørgløtt er null verdt hvis ikke døren senere åpnes helt. Hvis den lukkes igjen ville det vært bedre om det aldri var noen gløtt, skjønner du?

Det har du rett i, og fordi om jeg føler meg mye mer desperat etter han akkurat nå, enn etter barn, kan det være annerledes om 6 mnd.... Hører jo med til historien at jeg tydligvis ikke så lett blir gravid, legene finner ikke noe feil, men prøvde i flere år med eksen før vi begynte med prøverør, og det var jo heller ikke vellykket. Er derfor redd for å " kaste bort", denne fantastiske mannen, når sjansen for at jeg skulle bli naturlig gravid nå allikevel er forsvinnende liten..Er derfor ikke sikkert døren noen gang kommer til og måtte åpnes helt heller...