Angst og avhengig av støtte fra kjæresten.

[AnonymBruker]

Har en dame som er helt fantastisk mot meg og støttende når jeg sliter med angst.

Noe som skjer hver natt.

Problemet jeg strever med nå, som jeg ikke forteller henne om, er at jeg føler jeg belaster henne for mye og regelrett klenger på henne.

Men selv om jeg bestemmer meg til å slutte med denne oppførselen, trenger jeg henne like mye neste natt og faller alltid for fristelsen igjen til å la henne holde rundt meg og hjelpe. Selv om jeg hadde bestemt meg til å klare meg selv.

Når hun tilbyr hjelp, så gir jeg alltid etter.

Hva ville dere sett på som for mye å håndtere av behov for støtte fra kjæresten.

Hva ville vært en dealbreaker som gjorde at dere avsluttet forholdet?

Anonymous poster hash: 3c29d...67a

[Phobia]

Du må gjøre noe for å kvitte deg med angsten. Gå til fastlegen og få en time hos en profesjonell (psykolog). Jobben må du nok gjøre selv, men en psykolog kan hjelpe deg med å bli kvitt angsten. Psykologen kan fortelle deg hva du må gjøre for å få det til, og hvordan du må gjøre det. Det vil være mye bedre for deg og kjæresten din. Hvis du virkelig liker henne (og deg selv!), gjør det. Nå.

[AnonymBruker]

Du må gjøre noe for å kvitte deg med angsten. Gå til fastlegen og få en time hos en profesjonell (psykolog). Jobben må du nok gjøre selv, men en psykolog kan hjelpe deg med å bli kvitt angsten. Psykologen kan fortelle deg hva du må gjøre for å få det til, og hvordan du må gjøre det. Det vil være mye bedre for deg og kjæresten din. Hvis du virkelig liker henne (og deg selv!), gjør det. Nå.

Jeg har vært hos psykolog i to år, uten at det har hjulpet så masse.

Det har hjulpet litt. Men ifølge psykolog er ikke min situasjon noe man kan fjerne med teknikker.

Det er sånn at det krever erfaringslæring så jeg kan orientere meg på nytt i verden med hvordan jeg opplever at ting er i hverdagen i mange år framover. Så jeg har altså blitt skrevet ut av terapien. Det var ikke noe forbedringspotensiale for meg å gå der og snakke med vedkommende på et kontor.

Jeg har oppfølging hos fastlegen i stedenfor.

Med andre ord er det ikke til hjelp å komme et sted i kontortiden og prate.

Jeg må gjøre erfaringer helt praktisk og får en medisin som er bestemt av psykiater som jeg skal bruke ved paralyserende angst. Men ikke hver dag.

Jeg tok det medisinet her i går på natten, feks.

Jeg trenger ikke si hva som utløste det anfallet her på nettet, for det er privat.

Men saken er at min kjæreste måtte følge meg bort til kjøkkenet,finne medisinet, tømme vann i et glass og gi meg tabletten i hånda som jeg skulle svelge. Fordi jeg var for dårlig til å greie det selv.

Etterpå, når medisinet virket, ble det jo bedre og vi snakket om hvorfor jeg fikk sånn skrekk, der og da.

Hun skjønte det jo egentlig på forhånd,av seg selv. Det var forresten hun som anbefalte å ta en tablett.

Men hun måtte hjelpe meg å få tatt den, altså.

Anonymous poster hash: 3c29d...67a

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon selv, har mye angst og er avhengig av støtte fra kjæresten. Han har vært der for meg i et helt år nå,siden det startet. Har vært mye belastning for han, han fikk litt depresjon i en periode også pga alt dette, men det ser ut som det går bedre mtp det nå.

Så mange ganger har jeg bare hatt lyst til å gjøre det slutt så han slipper denne belastningen..Men han vil ikke, han nekter å gi opp. Så for han er det ingen alternativ. Jeg går til psykolog da, og på medisiner, prøver så godt jeg kan å bli frisk igjen for begges skyld.

Anonymous poster hash: ed6b8...9fb

[nattsvermer]

Har en dame som er helt fantastisk mot meg og støttende når jeg sliter med angst.

Noe som skjer hver natt.

Problemet jeg strever med nå, som jeg ikke forteller henne om, er at jeg føler jeg belaster henne for mye og regelrett klenger på henne.

Men selv om jeg bestemmer meg til å slutte med denne oppførselen, trenger jeg henne like mye neste natt og faller alltid for fristelsen igjen til å la henne holde rundt meg og hjelpe. Selv om jeg hadde bestemt meg til å klare meg selv.

Når hun tilbyr hjelp, så gir jeg alltid etter.

Hva ville dere sett på som for mye å håndtere av behov for støtte fra kjæresten.

Hva ville vært en dealbreaker som gjorde at dere avsluttet forholdet?

Anonymous poster hash: 3c29d...67a

Det er jo noe med det å være der for hverandre uansett. Akkurat nå trenger du henne ekstra mye, men seinere kan det jo godt tenkes at hun trenger deg like mye. Det er liksom noe av det et forhold går ut på

Men jeg synes du kan fortelle henne at du føler du klenger. Kanskje hun liker å være der for deg?

[Froz1]

Jeg ville ikke gått fra en kjæreste med angst. Derimot når den er så sterk som du snakker om ville jeg måtte vite at du selv jobbet for å forbedre dette. Om du ikke gjorde noenting mot angsten ville jeg hatt mindre tålmodighet.

Nå er det jeg som sliter med angst, og jeg bytter på å klenge på kjæreste, familie og venner fordi jeg er redd noen skal syntes det blir for mye. Virker som du har en super kjæreste som forstår deg. Snakk sammen om hva du føler under angsten slik at hun forstår og så kan dere snakke om hva annet som kan hjelpe angsten.

[AnonymBruker]

Jeg har sagt til henne at jeg er lei meg for at jeg trenger henne så mye og klenger på henne.

Jeg har bedt om unnskyldning for dette.

Men hun sier at jeg ikke skal gjøre det.

Jeg sier også takk til henne når hun holder rundt meg. Men det vil hun helst ikke.

Hun sier jeg ikke skal si takk for at hun er glad i meg.

Men jeg forklarer at jeg er så takknemlig til henne.Jeg takker ikke fordi hun er glad i meg,men fordi hun vil hjelpe.

Hun sier det er viktig for henne å få hjelpe, fordi hun ikke ville likt å bare se på at jeg ikke har det bra å ikke få lov til å støtte og hjelpe. Det sierr hun ville være frustrerende. Så hun sier hun vil få hjelpe.

Men jeg merker at hun blir sliten av det og det gjør at jeg føler dårlig samvittighet.

Jeg skulle ønske jeg var sterkere så hun ikke behøvde å slite så mye med meg.

Hun går til en terapeut og snakker om hvordan hun har det, så hun ikke skal være alene med det.

Jeg forsøker å gjøre mitt beste med å slutte å selvmedisinere med illegale rusmidler, sånn som jeg gjorde da jeg var yngre. Egentlig har jeg sluttet og vært ren lenge . Men fristelsen er alltid der til å bruke igjen. Fordi jeg husker følelsen. Så det jobber jeg altså mye med å ikke gjøre.

Det merkelige er at når hun holder rundt meg og snakker til meg,så forsvinner det ønsket om å få rus der og da. Fordi jeg ikke trenger det da. Jeg får det bedre av at hun holder meg og snakker. Jeg sier ikke så mye, men svarer på hennes spørsmål. Hun sier så mye klokt og forsøker å finne ut hva som gjør at jeg er redd akkurat der og da,når jeg ikke forstår det selv. Hun spør hva jeg tenker og drar egne konklusjoner. Så spør hun om hun har forstått det riktig.Når hun treffer spikeren på hodet og jeg kan bekrefte at det hun sier er rett, blir jeg helt rolig og angsten går over. Etter det sovner jeg av meg selv.

Men derfor er jeg altså redd for å slite henne ut.

For hun fortjener så mye bedre enn en som meg.

Anonymous poster hash: 3c29d...67a

[AnonymBruker]

Jeg syns det ble mye distraherende utenomsnakk, så jeg vil bare klargjøre.

Det var dette her jeg ville spørre om, altså:

Hva ville dere sett på som for mye å håndtere av behov for støtte fra kjæresten.

Hva ville vært en dealbreaker som gjorde at dere avsluttet forholdet?

Anonymous poster hash: 3c29d...67a

Anonymous poster hash: 3c29d...67a

[AnonymBruker]

Jeg har sagt til henne at jeg er lei meg for at jeg trenger henne så mye og klenger på henne.

Jeg har bedt om unnskyldning for dette.

Men hun sier at jeg ikke skal gjøre det.

Jeg sier også takk til henne når hun holder rundt meg. Men det vil hun helst ikke.

Hun sier jeg ikke skal si takk for at hun er glad i meg.

Men jeg forklarer at jeg er så takknemlig til henne.Jeg takker ikke fordi hun er glad i meg,men fordi hun vil hjelpe.

Hun sier det er viktig for henne å få hjelpe, fordi hun ikke ville likt å bare se på at jeg ikke har det bra å ikke få lov til å støtte og hjelpe. Det sierr hun ville være frustrerende. Så hun sier hun vil få hjelpe.

Men jeg merker at hun blir sliten av det og det gjør at jeg føler dårlig samvittighet.

Jeg skulle ønske jeg var sterkere så hun ikke behøvde å slite så mye med meg.

Hun går til en terapeut og snakker om hvordan hun har det, så hun ikke skal være alene med det.

Jeg forsøker å gjøre mitt beste med å slutte å selvmedisinere med illegale rusmidler, sånn som jeg gjorde da jeg var yngre. Egentlig har jeg sluttet og vært ren lenge . Men fristelsen er alltid der til å bruke igjen. Fordi jeg husker følelsen. Så det jobber jeg altså mye med å ikke gjøre.

Det merkelige er at når hun holder rundt meg og snakker til meg,så forsvinner det ønsket om å få rus der og da. Fordi jeg ikke trenger det da. Jeg får det bedre av at hun holder meg og snakker. Jeg sier ikke så mye, men svarer på hennes spørsmål. Hun sier så mye klokt og forsøker å finne ut hva som gjør at jeg er redd akkurat der og da,når jeg ikke forstår det selv. Hun spør hva jeg tenker og drar egne konklusjoner. Så spør hun om hun har forstått det riktig.Når hun treffer spikeren på hodet og jeg kan bekrefte at det hun sier er rett, blir jeg helt rolig og angsten går over. Etter det sovner jeg av meg selv.

Men derfor er jeg altså redd for å slite henne ut.

For hun fortjener så mye bedre enn en som meg.

Anonymous poster hash: 3c29d...67a

For en fin kjæreste du har. Ikke ha dårlig samvittighet. Det sliter nok mer på henne enn at du har angst. Livet er ikke lett for noen. At du er åpen betyr alt. Hun elsker deg for den du er.

Anonymous poster hash: 58897...319

[AnonymBruker]

Jeg fikk snakket ordentlig med kjæresten min i går kveld.

Det kom fram at det som er en dealbreaker for henne, er om jeg ikke slipper henne innpå meg og ikke lar henne få vite hva jeg tenker. Hvis jeg ikke lar henne hjelpe, men skjuler hvordan jeg egentlig har det vil hun ikke bli i dette forholdet.

Men de tingene gjør jeg jo ikke.

Jeg spurte hva som vil gjøre at hun blir for sliten av å støtte og hjelpe.

Hun sa det vil være hvis jeg tar for gitt at hun skal støtte og trøste, og hvis jeg skal behandles som et barn.

Men hun sier at jeg ikke gjør det. Hun mente at jeg takker henne for at hun hjelper og sier at jeg er lei meg siden jeg oppfører meg som en unge. Sånn som når hun hjalp meg å ta tabletten.

Jeg beklager jo det og hun forstår at jeg ikke vil være sånn, men ville ordnet ting selv hvis jeg var frisk nok. Hun sa jeg ikke var barnslig, heller.

Hun vet jo hva som skjedde som gjorde meg så syk den dagen.

Jeg kan jo si det, hva det var.

Jeg var på en time hos mannlig lege som undersøkte prostatakjertlen og tok en smertefull prøve fra urinrøret og jeg har vært misbrukt tidligere, av en mann. Bare å ta ned buksene på legekontoret, alene med legen, satte en vond skrekk i meg.

Underveis i undersøkelsen begynte jeg å føle meg dårlig og på kvelden var jeg blitt veldig syk med angstsymptomer, så jeg klarte ikke å gjøre noen ting.

Når vi snakket sammen på kvelden i går, sa hun at det vil være feil for henne hvis jeg er i forholdet kun fordi hun hjelper og er mere glad i hjelpen enn i henne.

Så det var hennes usikkerhet. Så det var bra vi fikk snakket om det.

For det var den tingen som slet på henne, som hun følte usikkerhet for.

Hvis jeg følte sånn, ville hun nemlig avsluttet ting og gått fra meg, sa hun.

Men det er altså ikke tilfellet. Jeg ville elsket henne selv om hun behandlet meg som dritt. Jeg vil elske henne selv om vi ikke er sammen og hun behandlet meg som luft.

Hun sa også at jeg ikke må si takk for at hun er glad i meg.

Men det er bare at jeg er så veldig takknemlig til henne for all hjelpen, som gjør at jeg sier takk hele tiden.

Men jeg er lei meg for at jeg ikke klarer å slutte med det og slutte å ta imot det.

Hun sa til meg at det var dumt av meg å forsøke å slutte å ta imot hjelp fra henne, for da vil hun blitt så frustrert av meg og jeg kom til å ødelegge forholdet vårt.

Det føles mye bedre, nå som jeg har snakket med henne.

Jeg tror forholdet kunne vært over, hvis jeg ikke hadde gjort det. For hun har snakket mye med terapeuten om at hvis jeg bare er sammen med henne fordi jeg er mest "forelsket" i det hun gjør for meg, da måtte hun avslutte forholdet, fordi det ikke var bra for henne.

Jeg vet også at jeg har gjort noe riktig i forholdet med å ta imot hjelpen og være helt åpen mot henne.

For hun sa til meg helt tydelig, at hvis jeg ikke hadde gjort det fra begynnelsen av, så ville ikke vi vært sammen idag.

Hun sa jeg trenger ikke forandre på hva jeg gjør eller slutte å trenge henne, sånn som jeg trodde.

Jeg trenger bare fortsette med det jeg gjør riktig.

Anonymous poster hash: 3c29d...67a

[AnonymBruker]

Det høres ut som en god prat og god kommunikasjon! Lykke til på veien videre!

Anonymous poster hash: 99c00...402

[Gjest Vevila]

Høres ut som et godt og sunt forhold. Så lenge du ikke havner i en "meg, meg og meg" boble og setter pris på hjelpen hun tilbyr tror jeg det kommer til å gå helt fint.