Kjærligheten er rar.

[merterje]

Jeg er nå en mann passert 60 år, men ungdommelig ellers ja. For nesten 20 år siden traff jeg gjennom annonse en dame som bor vel en times kjøring herfra. Da jeg besøkte henne fikk jeg merkelige følelser. Hun var storbygd, ikke så høy da, og jeg var dum nok til å tenke at det var ikke akkurat slik dame jeg skulle ha, litt dumt. Men hun var ok å se til da. Men det var en type dame jeg før ikke har truffet kanskje, hun var veldig åpen og mottagelig, og hadde en fantastisk atmosfære der hun bodde, men hun var sta. Den tiden slet jeg pga skilsmisse og dødsfall nært. Hun ble en veldig god venn på alle plan, det var sånn at jeg følte meg helt hjemme sammen med hun. Vet ikke akkurat grunnen, men jeg bestemte meg at dette skulle bli bare vennskap, men kjempevennskap. Hun var mer ute etter en samboer, og etter 10-15 år traff hun en annen (hun visste da at det ikke ble noe med meg). Jeg er venn med datteren på Facebook. I senere tid tok jeg kontakt med datteren, men hun fortalte at mora har samboer. Jeg fikk neste en anger at jeg ikke valgte henne (mora altså)når jeg hadde muligheten. Men det var vel den tiden med problemer som felte meg. Jeg tenker stadig på henne, akkurat som hun er en sliks partner. Hun betydde mye for meg. Men det er også sånn at bare at hun er der, betyr noe for meg, selv om jeg sikkert nok aldri mer får se henne. Nesten som en åndelighet mellom meg og henne, for meg da. Noen som ønsker å kommentere her, kanskje har opplevd lignende eller skjønner dette ???

[Gjest Ninab]

Tapt kjærlighet... Det er vel derfor man bør PRØVE før man kaster tanken på dør..

[AnonymBruker]

Du surrer sammen drømmer og fantasier om noe som kunne ha vært, men som du egentlig innerst inne viste aldri ville bli. Ikke klor deg fast i disse fantasiene og gå videre.

Anonymous poster hash: 85410...f94

[AnonymBruker]

Du surrer sammen drømmer og fantasier om noe som kunne ha vært, men som du egentlig innerst inne viste aldri ville bli. Ikke klor deg fast i disse fantasiene og gå videre. Anonymous poster hash: 85410...f94

Det der blir litt feil å si. Jeg har hatt noen forhold. I kun to av disse har jeg vært forelsket, ikke i de andre. Jeg hadde i tillegg ikke spesiell god kjemi med de tre andre. Jeg har alltid sust videre, bekymringsløst og ikke veldig lei meg etter brudd. Har som regel funnet en ny fascinasjon raskt.

Siste to åra har jeg truffet en mann som jeg funker med på alle plan. Sterk, eksplosiv kjemi, humor, evnen til å være stille sammen, familiært. Men...vi er begge på plasser i livet der det bare ikke funker. Uheldigvis.

Jeg prøver så godt jeg kan og ikke tenke på han, for vi kan faktisk styre tankene våre til en viss grad. Men jeg lengter, savner og tenker ofte på han. Jeg klarer meg veldig godt i hverdagen, og det er godt når ting er ukomplisert. Men glemme han....det kommer jeg aldri til å gjøre. Han er som etset fast i hjertet mitt

Anonymous poster hash: 9c308...59b

[Gjest Leo Nardo]

Det er særlig tre jenter jeg husker som var interessert i meg og var tydelige på at de ønsket noe mer med meg, men som jeg på en måte avviste fordi jeg ikke kunne gi de det de trengte på det tidspunktet på grunn av andre ting i livet mitt.

Jeg tenkte en del på de i ettertid og angret på at jeg ikke prøvde, særlig når jeg så at de fikk seg kjærester og jeg visste at løpet var kjørt. Ungdommens dårskap.

Allikevel, så ser jeg meg ikke tilbake med anger, men jeg lært av det og bestemt meg for at neste gang jeg møter en jente jeg virkelig liker og som liker meg, så skal jeg ikke trekke meg unna, men se hva som skjer.

Verden full av vidunderlige kvinner i alle aldrer og størrelser. Om du faktisk møter noen av disse kvinnene og inviterer de inn i livet ditt, så vil vidunderlige ting kunne skje.

Her og nå og i fremtiden.

Men om man ikke møter noen nye og det går flere år mellom hver gang, blir det nok lettere å begrave seg i tanker preget av anger og melankoli.

[AnonymBruker]

Det er særlig tre jenter jeg husker som var interessert i meg og var tydelige på at de ønsket noe mer med meg, men som jeg på en måte avviste fordi jeg ikke kunne gi de det de trengte på det tidspunktet på grunn av andre ting i livet mitt.

Jeg tenkte en del på de i ettertid og angret på at jeg ikke prøvde, særlig når jeg så at de fikk seg kjærester og jeg visste at løpet var kjørt. Ungdommens dårskap.

Allikevel, så ser jeg meg ikke tilbake med anger, men jeg lært av det og bestemt meg for at neste gang jeg møter en jente jeg virkelig liker og som liker meg, så skal jeg ikke trekke meg unna, men se hva som skjer.

Verden full av vidunderlige kvinner i alle aldrer og størrelser. Om du faktisk møter noen av disse kvinnene og inviterer de inn i livet ditt, så vil vidunderlige ting kunne skje.

Her og nå og i fremtiden.

Men om man ikke møter noen nye og det går flere år mellom hver gang, blir det nok lettere å begrave seg i tanker preget av anger og melankoli.

Flott skrevet Jeg møter masse menn, men faller sjelden. Det har vært nok av friere opp igjennom, og spesielt de to siste åra nå når jeg har blitt mer voksen.

Møtt menn i alle fasonger og stilarter, men klikker sjelden. Jeg faller dog ikke i melankoli og bitterhet over noe perfekt som aldri ble, men bærer minnene med meg som fargerike klatter i mitt hjerte

Anonymous poster hash: 9c308...59b

[merterje]

Jeg tror ikke hun jeg traff var perfekt, men det virket som alt var lagt tilrette, og en slags frihet den tiden jeg hadde kontakt med henne.

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 11 Apr 2014 - 19:37, said:

Det der blir litt feil å si. Jeg har hatt noen forhold. I kun to av disse har jeg vært forelsket, ikke i de andre. Jeg hadde i tillegg ikke spesiell god kjemi med de tre andre. Jeg har alltid sust videre, bekymringsløst og ikke veldig lei meg etter brudd. Har som regel funnet en ny fascinasjon raskt.

Siste to åra har jeg truffet en mann som jeg funker med på alle plan. Sterk, eksplosiv kjemi, humor, evnen til å være stille sammen, familiært. Men...vi er begge på plasser i livet der det bare ikke funker. Uheldigvis.

Jeg prøver så godt jeg kan og ikke tenke på han, for vi kan faktisk styre tankene våre til en viss grad. Men jeg lengter, savner og tenker ofte på han. Jeg klarer meg veldig godt i hverdagen, og det er godt når ting er ukomplisert. Men glemme han....det kommer jeg aldri til å gjøre. Han er som etset fast i hjertet mitt

Anonymous poster hash: 9c308...59b

Er i samme situasjon som deg!! Har truffet en mann nå og som jeg også hadde en natt med for mange år siden......men nå var det noe der...en kjemi....men han holder tilbake. Men føler det er en kjemi der mellom oss som jeg aldri har opplevd!!

Klarer ikke slutte å tenke på han!! Er det ikke sånn da, at det lett kan bli noe mer hvis også han føler det samme. At tiltrekningen er så sterk at skjebnen igjen vil ordne et møte mellom oss!? Hva tror du?

Lykke til med han,-og ditt Anonymous poster hash: b566c...f83