Ensom, og han stiller ikke opp..

[AnonymBruker]

Jeg er ganske ensom for tia, flyttet til ny by 2 timer unna hjembyen i slutten av januar. Flyttet inn i enebolig med kjæresten og kompisen hans.

Den forrige leiligheten er ikke solgt enda, og kjæresten min stresser og blør økonomisk. Det skjønner jeg.

Meg derimot, jobber en del kveld, 16-22. Er ikke hjemme før 23. Jeg får ikke sett han i løpet av dagen, og når kvelden kommer er det litt viktig at han kan være der litt med meg. Men det er ikke like lett, fordi jeg vet han er sliten, og helst vil slappe av. Det jeg vil er at han kan holde litt rundt meg og gi meg ordentlig oppmerksomhet, spør meg hvordan jeg har det også videre. Men det varierer hvor godt jeg får ønsket oppfylt. Er det mye å kreve av en sliten mann som elsker deg?

Men når jeg har en fridag, er det andre baller. Som i går.

På onsdag ringte jeg tilogmed han fra jobb og spurte om vi kunne tilbringe litt kvalitetstid i morgen, siden jeg savnet han og ikke hadde sett hverandre så mye de siste dagene.

Det begynner med at han kommer hjem, jeg er akkurat ferdig med husvask og klesvask (som tok hele dagen) og han roser meg godt for det. Humøret var på topp. Så var det litt papirarbeid, dass i 15 min også satt han seg inn til sin kompis en stund. Jeg begynte å bli ultålmodig, jeg ville ha han i stua hos meg. Men som vi jenter ofte glemmer er å kommunisere med ord så de menn forstår, Jeg viser meg kjapt i døra, og snur for å gå inn i stua igjen, han spør hva som skjer. "Ingenting" sier jeg, og må gjenta meg selv flere ganger. Håpte på at han ville ta hintet men det gjorde han ikke, klikket smått for meg med never i sofaputen og jeg gikk inn på rommet for å roe meg litt ned. Da kom han inn og var sur fordi jeg lagde et opptrinn. Jeg sa jeg bare følte meg oversett. Slik ble dagen dårlig i går.

Han var sulten, jeg lagde mat. Han spiste ikke, jeg ble oppgitt. Han hadde stressmage siden jeg hadde stresset han og han hadde "vondt".

Jeg var lei meg hele veien, og prøvde å gjøre så godt jeg kunne for å rette ting opp. Så er han trøtt. Klokken 8 på kvelden, og legger seg med hode under teppet på sofaen og bæder. Fikk ikke særlig kontakt. Ringte til min søster for å få pratet om hvordan jeg følte meg og satt meg inn på soverommet med serie på pcn.

Jeg føler at det alltid, på ett eller annet vis blir min skyld. Det er jeg som gjør ditt, og datt og gnåler. Men jeg vil bare føle at jeg betyr noe for han, i handling og ikke bare i ord. Situasjonen nå er vanskelig både for meg og han, men jeg føler ikke det er så mye å spør om. Bare det å priotirere meg litt en time av dagen er nok liksom.. Men jeg føler meg litt glemt, og tårene triller ofte ned på kinnet som som nå ved tanke på det. Men kanskje jeg overreagerer, sånn som han sier...... Men hvorfor sårer det sånn da???

Anonymous poster hash: ef76d...cbb

Anonymous poster hash: 1c9ab...744

[AnonymBruker]

Du høres litt mer ut som hushjelpen hans enn dama hans.

Anonymous poster hash: 1e90f...440

[AnonymBruker]

Du høres litt mer ut som hushjelpen hans enn dama hans.

Anonymous poster hash: 1e90f...440

Det er det jeg ofte føler meg som også. Jeg gjør mesteparten hjemme,,,

Anonymous poster hash: 1c9ab...744

[Cascol]

Dette hørtes ikke noe trivelig ut! Som du er inne på selv kan du nok ha lagt litt opp til det med å ikke kommunisere tydelig. For at han skal forstå hva du ønsker/trenger er du nødt til å si det med ord. Det er urettferdig overfor han å bli irritert og sint fordi han ikke skjønner dine hint.

Jeg prøver ikke å gi deg hele skylden for at det ble dårlig stemning. Når dere som par bor sammen med hans venner har han også et ansvar for at du ikke skal føle deg tilsidesatt. Dette burde han jobbe med, men du kan hjelpe ham med å være tydelig på hva du trenger fra ham. Ellers ville jeg kanskje vurdert å bo for meg selv en stund, kanskje kunne det også hjelpe forholdet. Da ville dere være nødt å prioritere tid til hverandre!

[Onica]

Dette hørtes ikke noe trivelig ut! Som du er inne på selv kan du nok ha lagt litt opp til det med å ikke kommunisere tydelig. For at han skal forstå hva du ønsker/trenger er du nødt til å si det med ord. Det er urettferdig overfor han å bli irritert og sint fordi han ikke skjønner dine hint.

Jeg prøver ikke å gi deg hele skylden for at det ble dårlig stemning. Når dere som par bor sammen med hans venner har han også et ansvar for at du ikke skal føle deg tilsidesatt. Dette burde han jobbe med, men du kan hjelpe ham med å være tydelig på hva du trenger fra ham. Ellers ville jeg kanskje vurdert å bo for meg selv en stund, kanskje kunne det også hjelpe forholdet. Da ville dere være nødt å prioritere tid til hverandre!

TS

Har tenkt på det å bo hos min mor eller noe en periode hvis ikke vi får bedre tider snart. Men da blir det så forferdelig lang vei til jobb..... Det er tungt, og det sliter på han også det å føle at han gjør alt galt. Men det gjør han ikke, og det sier jeg også. I går forklarte jeg han, rolig mens han lå her hvorfor jeg trengte den tiden med han. Han har nok litt problemer med å forstå hvordan det er å være helt alene i en ny by, hvor jeg så vidt får sosialiert meg.

Endret 11. april 2014 av Onica

[Gjest Gjest]

Det er det jeg ofte føler meg som også. Jeg gjør mesteparten hjemme,,,

Anonymous poster hash: 1c9ab...744

Slutt med det.

[AnonymBruker]

Slutt med det.

Det er jo først da de kanskje merker hvor mye jeg gjør, men jeg vil ikke bo i en grisesti. Når jeg ikke har noe annet å holde på meg, så glemmer man fort tiden men husarbeid..

Anonymous poster hash: 1c9ab...744

[Gjest Gjest]

Det er jo først da de kanskje merker hvor mye jeg gjør, men jeg vil ikke bo i en grisesti. Når jeg ikke har noe annet å holde på meg, så glemmer man fort tiden men husarbeid..

Anonymous poster hash: 1c9ab...744

Skjønner hvordan du har det, men ta en husmorferie.

[AnonymBruker]

Huff. Minner meg om jeg og exen mot slutten... Jeg prøvde alt jeg kunne for at vi skulle ha kvalitets-tid sammen men han hadde alltid andre planer, så jeg satt ofte alene i helgene.

Anonymous poster hash: 1dc10...879

[Gjest Linneah2013]

Jeg er ganske ensom for tia, flyttet til ny by 2 timer unna hjembyen i slutten av januar. Flyttet inn i enebolig med kjæresten og kompisen hans.

Den forrige leiligheten er ikke solgt enda, og kjæresten min stresser og blør økonomisk. Det skjønner jeg.

Meg derimot, jobber en del kveld, 16-22. Er ikke hjemme før 23. Jeg får ikke sett han i løpet av dagen, og når kvelden kommer er det litt viktig at han kan være der litt med meg. Men det er ikke like lett, fordi jeg vet han er sliten, og helst vil slappe av. Det jeg vil er at han kan holde litt rundt meg og gi meg ordentlig oppmerksomhet, spør meg hvordan jeg har det også videre. Men det varierer hvor godt jeg får ønsket oppfylt. Er det mye å kreve av en sliten mann som elsker deg?

Men når jeg har en fridag, er det andre baller. Som i går.

På onsdag ringte jeg tilogmed han fra jobb og spurte om vi kunne tilbringe litt kvalitetstid i morgen, siden jeg savnet han og ikke hadde sett hverandre så mye de siste dagene.

Det begynner med at han kommer hjem, jeg er akkurat ferdig med husvask og klesvask (som tok hele dagen) og han roser meg godt for det. Humøret var på topp. Så var det litt papirarbeid, dass i 15 min også satt han seg inn til sin kompis en stund. Jeg begynte å bli ultålmodig, jeg ville ha han i stua hos meg. Men som vi jenter ofte glemmer er å kommunisere med ord så de menn forstår, Jeg viser meg kjapt i døra, og snur for å gå inn i stua igjen, han spør hva som skjer. "Ingenting" sier jeg, og må gjenta meg selv flere ganger. Håpte på at han ville ta hintet men det gjorde han ikke, klikket smått for meg med never i sofaputen og jeg gikk inn på rommet for å roe meg litt ned. Da kom han inn og var sur fordi jeg lagde et opptrinn. Jeg sa jeg bare følte meg oversett. Slik ble dagen dårlig i går.

Han var sulten, jeg lagde mat. Han spiste ikke, jeg ble oppgitt. Han hadde stressmage siden jeg hadde stresset han og han hadde "vondt".

Jeg var lei meg hele veien, og prøvde å gjøre så godt jeg kunne for å rette ting opp. Så er han trøtt. Klokken 8 på kvelden, og legger seg med hode under teppet på sofaen og bæder. Fikk ikke særlig kontakt. Ringte til min søster for å få pratet om hvordan jeg følte meg og satt meg inn på soverommet med serie på pcn.

Jeg føler at det alltid, på ett eller annet vis blir min skyld. Det er jeg som gjør ditt, og datt og gnåler. Men jeg vil bare føle at jeg betyr noe for han, i handling og ikke bare i ord. Situasjonen nå er vanskelig både for meg og han, men jeg føler ikke det er så mye å spør om. Bare det å priotirere meg litt en time av dagen er nok liksom.. Men jeg føler meg litt glemt, og tårene triller ofte ned på kinnet som som nå ved tanke på det. Men kanskje jeg overreagerer, sånn som han sier...... Men hvorfor sårer det sånn da???

Anonymous poster hash: ef76d...cbb

Anonymous poster hash: 1c9ab...744

Jeg går utifra at du har snakket med han om dette,siden ingen av oss er tankelesere..hva svarer han? deg?

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg snakket med han om det, og blir det ingen forbedring så hadde jeg slått opp. Husk at noen menn ikke er i stand til å elske noen, samt være der for noen. Min ex fortalte meg at han ikke kunne gi meg det jeg leitet etter, noe som var så enkelt som trygghet...

Anonymous poster hash: 1dc10...879