Fortelle ungen at han ikke er pappaen hans?

[Gjest Anonymous]

Hei jeg er sammens med en mann som har en gutt på ti år. Han er ikke pappan hans, noe de fleste rundt han vet, men gutten vet det ikke. Han er ikke sammens med mammaen til denne gutten lenger, flere år siden det ble slutt. Det har vært prat om å si det til han, men de har ikke gjort det ennå. Jeg vil egentlig ikke blande meg inn i det, men jeg er litt bekymret for dette. Jeg tror han jeg er sammens med kvier seg for å ta et oppgjør med dette, redd for hvordan gutten vil ta det. Noe jeg forstår veldig godt, slik tenker sikkert mammaen å. Men jeg undrer bare hva noen utenforstående synes om dette?

[Gjest Kajsa-krabat]

Har din kjære vært "pappa" siden denne gutten ble født?? Hvor er guttens biologiske far?? Huff, trist for gutten da.... Men din sambo er jo pappa i denne guttens øyne vil jeg tro? Tror jeg ville lagt meg på en slik forklaring; "Jeg er ikke den mannen som skapte deg men er den mannen som ville være din pappa, og det vil jeg alltid være...."

Hva mener din sambo da?? Han føler seg vel som pappa dersom han har vært tilstede for gutten i 10 år? Vil han fortsette å være pappa til denne gutten eller??

[Gjest Anonymous]

Den virkelige pappaen og gutten vet ikke om hverandre, han er visst en syk mann. Å min samboer har vært tilstede fra gutten var veldig liten baby. Han kjenner bare min sambo som pappa, men de har vært ymse kontakt de siste årene. :-?

[Brunhilde]

Hva er egentlig ditt motiv for at sannheten skal frem?

Guttens beste - eller ditt eget?

[Gjest Phair]

Jeg mener at alt kommer for en dag. Fortell sannheten!

[Gjest Anonymous]

Hva er egentlig ditt motiv for at sannheten skal frem?

Guttens beste - eller ditt eget?

Jeg har ikke noen klar mening om at det må fram. Men vi snakket med en felles bekjent om dette for en stund siden, denne personen mente at det var galt av min sambo og eks å ikke ha fortalt dette ennu, spes siden det er ganske mange som vet de. Jeg ble litt usikker, blander meg som sagt ikke i de, annet enn at jeg har tenkt litt på de å lurer hva folk synes....

[la Flaca]

Har samboern din et ønske om å være pappa for en gutt som ikke er hans da? Eller kvier han seg bare for å ta konfrontasjonen?

Uansett egeninteresse her - gutten er neppe tjent med å bli holdt for narr på den måten. Ikke når han er så gammel som ti år. Det vil bare bli veldig mye verre for ham å få greie på sannheten senere, for det vil han!

[MarianneE]

Hvordan kan du påberope deg retten til og pløye for sannheten?

Jeg synes du kan la far og gutt finne ut av det sammen en gang!

Forøvrig synes jeg han er for ung for og få høre at den personen som alltid har vært pappa ikke er det!

[Gjest utlogga nå]

Det handler vel ikke om å påberope seg retten til å pløye fram med sannheten. Saken er jo at ting som dette ofte kommer frem senere uansett. Det skjedd med et av mine søsken da h*n var nmyndig at noen fortalte h*n at pappa ikke var hans biologiske. Jeg vet ikke hva som er verst å vente og ta sjansen på at noen andre sier noe, eller si det selv. Tøft er det uansett.

[Gjest Ny her inne .]

Synes din sambo skal fortelle det jeg . Tenk om gutten får vite det av andre . Det er myyyye verre for han.

Det er alltid best at sannheten kommer frem. (synes jeg da)

[aline]

onkelen min satt i en slik situasjon. De ventet for lenge med å si det, så når de først fortalte det, så gikk alt skeis for gutten!! Han gikk fra å være en målbevisst, skoleflink og glad gutt til å slutte all skolegang, forsvinne i uker av gangen uten at noen visste hvor han befant seg, han fikk seg en hard tørn stakkars!!

jeg personlig synes ett barn har rett på å vite hvem som er hans opprinnelige far, både pga evt sykdomsbilde i den biologiske familiens familie og fordi jeg synes alle har rett på å vite om sitt biologiske opphav så lenge det er mulig.

Dersom han er ti nå, så bør det tas snart synes jeg! Dersom det ikke bare er moren og "faren" som vet om at det er slik det er, så er det en fare for at gutten vil finne ut av det allikevel, og da kan man virkelig ødelegge ett helt liv dersom man ikke gjør det rette.

Fortell ham det nå, så vil han være ung nok til å få en oppvekst med en far som han vet velger å være faren hans selv om han ikke er biologisk. Og han har ett valg selv, når han blir større, til å bestemme om han ønsker å finne ut hvem hans biologiske far er.

Jeg tror at noe av det som virkelig var tøft for "sønnen" til onkelen min, var at han plutselig oppdaget at hele oppveksten hans hadde vært "faik"!! Søsknene han trodde han hadde var ikke lenger søsknene hans, besteforeldrene hans var ikke engang i slekt med ham. Hele familien, hele oppveksten hans ble plutselig ikke ekte lenger på en måte. Jeg skjønner at man detter av lasset jeg da altså!!

Dersom dette hadde kommet frem mens han var ung, og han fikk oppleve denne barndommen som ekte, med vissheten om at familien hans VALGTE å være familien hans, fordi de ønsket å være en del av ham, så ville det kanskje ikke vært så tøft.

Venter man til de er for voksne, så vet man ikke lenger, man føler bare at det er feil og at man aldri hørte hjemme.

Jeg synes man skal fortelle, fordi jeg mener alle har rett på å vite! Og fordi jeg synes risikoen for å ødelegge ett uskyldig menneskes liv er for stor dersom man ikke forteller og risikerer at vedkommende finner det ut senere i livet, og trekker sine egne konklusjoner og tanker om hva som har skjedd. Kanskje så sent at ikke alle lenger har mulighet til å forklare hva som faktisk var sant.

[*Kaisa*]

Veldig enig med aline. Hvorfor utsette det og risikere at noen andre plumper ut med det ? Synes at det viktigste her er å begrense skadene, for det kommer jo helt sikkert til å komme en reaksjon. Men hvem vet kanskje den ikke blir så stor som dere kanskje tror, ettersom han er veldif ung. Men jeg kan skrive under på at jo lenger dere venter med å fortelle det, jo værre kan reaksjonen bli...

Men hvordan definere en pappa? I gutten sine øyne finnes det nok bare en pappa.

Jeg vet ikke hvor syk eller hvordan syk den biologiske faren er, men han har vel krav på å vite at han faktisk har en sønn?

Dette virker helt skrudd. Hvilke er dere som kan sitte å ta slike avgjørelser som har så mye å si for en annens liv.... :klø:

[Gjest Anonymous]

Hvordan kan du påberope deg retten til og pløye for sannheten?

Jeg synes du kan la far og gutt finne ut av det sammen en gang!

Forøvrig synes jeg han er for ung for og få høre at den personen som alltid har vært pappa ikke er det!

Herregud!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Hvem har sagt at jeg påberoper på meg retten for noe som helst. Er interreser i meninger om dette. Blir så sur av sånne der svar!

[Gjest Anonymous]

Har samboern din et ønske om å være pappa for en gutt som ikke er hans da? Eller kvier han seg bare for å ta konfrontasjonen?

Han ønsker å være pappa for han, han er like glad i han som sin egen, han har ingen barn fra før. Men han har jo ikke noen rettigheter, slikt blir det ikke alltid så mye jevnlig kontakt. Men han er redd for at konfrontasjonen må tas, og at den kanskje skulle vært tatt for lenge siden.

[aline]

... Men han har jo ikke noen rettigheter, ....

Her er vi kanskje også inne på noe, dersom ungen endag havner i en ulykke eller blir syk, så er det faktisk ikke alltid at andre en nærmeste pårørende får komme til, og da han ikke har noen biologiske knytninger eller adoptert eller er stefar eller noe, vil han ikke da risikere å ikke få verken opplysninger eller få komme til?

[Gjest Anonymous]

Jo det er ting som kunne skje, men min sambo fikk seg ny jobb for fire år siden, måtte flytte, her traff jeg han Da hedde eksen gjort det slutt en tid i forveien.

[aline]

men da er det jo greit at guttungen veit om hvorfor det kan være vanskelig for pappa å komme til overalt?

[*Kaisa*]

Her er vi kanskje også inne på noe, dersom ungen endag havner i en ulykke eller blir syk, så er det faktisk ikke alltid at andre en nærmeste pårørende får komme til, og da han ikke har noen biologiske knytninger eller adoptert eller er stefar eller noe, vil han ikke da risikere å ikke få verken opplysninger eller få komme til?

...ja, og hva hvis gutten trenger en eller annen donasjon...da kan den biologiske faren bli en livsviktig brikke!!

Sorry kritikken, men jeg synes at å leke Gud i en slik situasjoner kan bli veldig dyrt.

[Gjest Anonymous]

Ja det er klart. Jeg tenker at det kan bli veldi tungt for gutten å få vite det når han er tenåring, for det har vært meningen lenge at han skal få vite de.

[la Flaca]

Forøvrig synes jeg han er for ung for og få høre at den personen som alltid har vært pappa ikke er det!

Og NÅR skulle det passe å fortelle det da? Når guttungen er tenåring og full av hormoner, eller når han er voksen og enda mer innforstått med sin biologiske bakgrunn? Kanskje man skulle ventet til han stiftet familie selv...men da måtte man selvfølgelig ta hensyn til barnas alder, de som skulle få beskjed om at farfar ikke er farfar likevel.

Det passer aldri å fortelle en så vond hemmelighet til et barn. Men er barnet gammelt nok til å forstå hva begrepet biologiske/ ikke biologiske foreldre innebærer tror jeg tiden er inne...