Søsteren min.

[AnonymBruker]

Har en søster med emosjonell personlighetsforstyrrelse. Hun er den eneste i familien jeg har nær kontakt med.

Jeg elsker henne over alt, men hun krever så mye! All min energi går til henne. I natt har jeg sittet hos henne. Da jeg ville gå, løp hun etter meg og ble fysisk da hun får panikk om noen "forlaater"henne. Jeg dyttet henne unna, og hun datt. Så jeg fikk verdens dårligste samvittighet, og ble der til nå. Jeg jobber natt, og er utslitt.

Andre som har erfaring med slikt?

Anonymous poster hash: 82aa2...4df

[AnonymBruker]

Her synes jeg du er egoistisk. Ikke hennes feil at hun er syk! Skamme seg skulle du!

Anonymous poster hash: 48202...60f

[AnonymBruker]

Her synes jeg du er egoistisk. Ikke hennes feil at hun er syk! Skamme seg skulle du!

Anonymous poster hash: 48202...60f

Takk for ærlig respons. Men jeg er utslitt fordi hun krever så mye. Alle i familien pluss hennes to barn tar avstand fra henne. Det blir så mye for meg. Jeg elsker henne.

Anonymous poster hash: 82aa2...4df

[AnonymBruker]

Noen som har familiemedlemmer med denne diagnosen? Hvordan håndterer dere dette? Er så fortvilet.

Anonymous poster hash: 82aa2...4df

[AnonymBruker]

Noen som har familiemedlemmer med denne diagnosen? Hvordan håndterer dere dette? Er så fortvilet.

Anonymous poster hash: 82aa2...4df

Okay, fikk litt dårlig samvittighet nå. Det jeg skrev over var bare tull.

Har selv vært sammen med ei jente som var bipolar som vel er i samme gaten, så vet hvordan dette tar på. Det jeg fant ut til slutt var at jeg ikke kunne redde henne. Hun hadde denne sykdommen, og det var bare noe jeg måtte akseptere. Det var ufattelig vondt, fordi dette er verdens herligste person, men samtidig var det hennes sykdom, og ikke min. Når jeg var midt oppe i det var det litt vanskelig å se hvor mye det faktisk påvirket meg, men i ettertid ser jeg hvordan hun rett og slett sugde all energi ut av meg. Hun syntes så forferdelig synd på seg selv, all elendighet skulle hun liksom forholdet seg til. Alle var så slemme mot henne, og på jobben overså alltid sjefene henne når noen ble forfremmet etc. I tillegg hadde hun ingen nære venniner, og "hatet" sin mor og far. Men samtidig var hun utrolig søt, samtidig som vi hadde mye morro sammen. Så det er vanskelig, veldig vanskelig.

Til syvende og sist må du sette en strek et sted. Et sted hvor du kan være hos din søster, men samtidig hvor hun ikke påvirker din livskvalitet negativt. Det er vondt, veldig vondt. Men det er helt nødvendig. DU MÅ FØRST OG FREMST TENKE PÅ DEG SELV. Begynn å sette grenser. Hun kan og må ikke ødelegge ditt liv.

Anonymous poster hash: 48202...60f

[AnonymBruker]

Hei! Jeg kan desverre ikke hjelpe deg med egne erfaringer, men jeg har et tips til et annet forum hvor slike ting diskuteres mye. http://www.psychforums.com/ Det er amerikansk, og har mange brukere som opplever det samme som deg og kommer med råd og trøst. Hvis du trykker deg inn på personality, og videre borderline, er det utallige tråder om emnet.

Lykke til. Klem i natten

Anonymous poster hash: 603be...59b

[AnonymBruker]

Forresten, angående linken jeg anbefalte: jeg fant det her: http://www.psychforums.com/family-support/. Her er tråder spesifikt av og for familie til psykisk syke. Kanskje du finner noen gode råd her

Anonymous poster hash: 603be...59b

[AnonymBruker]

Takk for utfyllende svar! Ikke lett dette.

Kjente meg igjen i det du skrev!

Men hun er min søster, og ingen i familien vil ha med henne å gjøre. Vondt.

For, de godtar ikke at hun er syk. De kaller henne dramaqueen. Jeg vet bedre. Hun ble misbrukt som barn. Jeg vet og tror henne. Hun åpner seg for meg.

Men er så sliten at jeg gråter! Jobber mye natt. Og er hos henne i nesten all fritid.

Er så glad i henne, men er bare så fryktelig sliten!

Okay, fikk litt dårlig samvittighet nå. Det jeg skrev over var bare tull.

Har selv vært sammen med ei jente som var bipolar som vel er i samme gaten, så vet hvordan dette tar på. Det jeg fant ut til slutt var at jeg ikke kunne redde henne. Hun hadde denne sykdommen, og det var bare noe jeg måtte akseptere. Det var ufattelig vondt, fordi dette er verdens herligste person, men samtidig var det hennes sykdom, og ikke min. Når jeg var midt oppe i det var det litt vanskelig å se hvor mye det faktisk påvirket meg, men i ettertid ser jeg hvordan hun rett og slett sugde all energi ut av meg. Hun syntes så forferdelig synd på seg selv, all elendighet skulle hun liksom forholdet seg til. Alle var så slemme mot henne, og på jobben overså alltid sjefene henne når noen ble forfremmet etc. I tillegg hadde hun ingen nære venniner, og "hatet" sin mor og far. Men samtidig var hun utrolig søt, samtidig som vi hadde mye morro sammen. Så det er vanskelig, veldig vanskelig.

Til syvende og sist må du sette en strek et sted. Et sted hvor du kan være hos din søster, men samtidig hvor hun ikke påvirker din livskvalitet negativt. Det er vondt, veldig vondt. Men det er helt nødvendig. DU MÅ FØRST OG FREMST TENKE PÅ DEG SELV. Begynn å sette grenser. Hun kan og må ikke ødelegge ditt liv.

Anonymous poster hash: 48202...60f

Anonymous poster hash: 82aa2...4df

[AnonymBruker]

Hei! Jeg kan desverre ikke hjelpe deg med egne erfaringer, men jeg har et tips til et annet forum hvor slike ting diskuteres mye. http://www.psychforums.com/ Det er amerikansk, og har mange brukere som opplever det samme som deg og kommer med råd og trøst. Hvis du trykker deg inn på personality, og videre borderline, er det utallige tråder om emnet.

Lykke til. Klem i natten

Anonymous poster hash: 603be...59b

Takk !

Anonymous poster hash: 82aa2...4df

[AnonymBruker]

Går hun på medisiner? Snakker med psykolog?

Anonymous poster hash: 48202...60f

[AnonymBruker]

Hun tar medisiner og bor i omsorgsbolig der hjemmesykepleien kommer hver dag.

Men hun sliter veldig. Sover, drikker og er dypt deprimert. Hun åpner seg ikke fir psykologer.

Anonymous poster hash: 82aa2...4df

[AnonymBruker]

Det jeg lurer på er om jeg kan få to dager i uken helt for meg selv uten å tenke på henne. Jeg er så glad i henne, men føler jeg utsletter meg selv. Blir også frustrert fordi alle tar avstand til henne. Så lite forståelse og kjærlighet! Men det er klart: seksuelt misbruk vil ingen godta. Jeg tror henne. Så familien tar avstand fra meg også. Veldig vondt. Men hun har jo ikke disse problemene uten grunn! Vi hadde en svart barndom.

Anonymous poster hash: 82aa2...4df

[AnonymBruker]

Jeg jobber mye. Og mange netter.

Jeg ønsker to dager i uken hvor jeg kun kan tenke på meg selv.

Anonymous poster hash: 82aa2...4df

[Mrs Smith]

.

Endret 29. juni 2014 av Gullrose