Hvor mye skal man ofre for kjærligheten?

[Gjest Jente-20]

Har hatt kjæreste nå i et halvt år. Til høsten flytter jeg til Tyskland for å gå på en ettårig skole.

Da jeg møtte kjæresten min visste jeg at jeg skulle dra, men tenkte at jeg ikke kom til å få så dype følelser for ham som jeg nå har gjort.

Tanken på å skulle forlate ham for et år svir i hjertet.

Men jeg er redd for å bli i Trondheim for denne gutten, og angre!

Tenk hvis han er utro før jul for eksempel, eller at forelskelsen rett og slett dabber av?

Nå er jeg i alle fall skitforelsket og vet ikke om jeg kommer til å klare å reise fra han.

Er så usikker! Tror jeg drar, i frykt for å angre.

Å så deilig det var å lufte tankene litt.

Har noen erfaringer på området?

Vil gjerne høre fra folk som har ofret slike "drømmer" for kjærligheten og fra folk som reiste tross heftige forelskelser.

Må forresten også nevne at jeg ikke tror han er mannen i mitt liv. Men jeg er så avhenging av ham at en dag uten ham virker som en måned! Hvordan kommer da savnet i utlandet til å gå?

[Gjest Fighter]

Det siste du skrev viser ganske tydelig at du bør gjøre det du har drømt om. Dra til Tyskland. Skolegang bestemmer framtiden din, skal du la en mann som du ikke tror du egentlig vil tilbringe fremtiden(det var sånn jeg tolket det at du ikke trodde han var mannen i ditt liv) med ødelegge denne muligheten?

[Gjest Phair]

Kom deg avgårde!

Følg hjertet ditt. Det virker som du egentlig vet hva du skal gjøre, men trenger litt bekreftelse. Og det få du

[~*Unni*~]

Hllo? Er det bare meg som så at du skrev: Jeg tror ikke han er mannen i mitt liv? :o

Dette går over.

[Gjest bare innom]

Hei. Jeg gjorde akkurat det samme, møtte en rett før jeg skulle reise til utlandet et helt år. Vi skrev mye brev, (dette var før e-mail var på banen) og ringte en gang i uken. Det ble litt vanskelig når jeg kom hjem, vi forandret oss begge mye på det ene året, men etter en liten "pause" fant vi tilbake til hverandre, og nå... 9 år senere skal vi gifte oss (om 12 dager!!!!!!!!!!!!), og jeg kan ikke ha det bedre!!! Jeg er overlykkelig for at jeg "kom meg ut" og fikk opplevd en hel de... jeg vokste på det, og det er også en av grunnene til at jeg er den jeg er i dag... Og forholdet vårt har også vokst på hele erfaringen.

Jeg råder deg til å reise.. jeg tror du kommer til å angre hvis du blir hjemme, det vet jeg at jeg hadde gjort!!

Lykke til!!

[Arkana]

Jeg ville neppe ofre noe så viktig for "bare" en kjæreste. Hvis et forhold ikke tåler et år fra hverandre så er det ikke verdt det. Utdannelse gjelder resten av livet ditt og er noe du alltid vil ha, et forhold har ingen garanti.

Da jeg traff min nåværende samboer var jeg på slutten av mitt andre studieår (av tre) i England. Vi hadde hele sommeren sammen og på høsten dro jeg tilbake for å fullføre studiene, det var selvsagt aldri aktuelt å avslutte for hans skyld (noe han aldri ville bedt meg om heller). Ja, det var tungt det året, men vi ringte hverandre, skrev mail og brev og visste at dette ikke skulle vare evig. Nå har vi vært sammen 5 år. Akkurat nå tenker du kanskje på alt det negative om å være borte fra kjæresten din, men om noen år vil du være glad for at du satte utdannelsen først, det tror i allefall jeg.

[Joplaya]

Jeg gjorde dette for 6 år siden. Jeg ble sammen med en gutt 3 mnd før jeg skulle reise til Usa ett år. Jeg avlyste turen. En mnd før jeg egentlig skulle reise gjorde jeg det slutt. Jeg var ikke lenger forelsket. Sånn går det når man tenker litt for kjapt angående kjærligheten.

Men jeg angrer ikke. Usa. Min datter hadde ikke blitt født, da jeg ble sammen med pappan på et tidspunkt hvor jeg egentlig skulle reist til Usa. Noen uker etter at jeg skulle ha reist traff jeg en gutt på internett - en i Usa. Han ble min beste venn. Han hadde jeg aldri truffet om jeg hadde reist til.

Jeg tror ting skjer for en grunn. Om du reiser vil det få følger. Om du blir i Norge vil det få følger. Spørsmålet er bare hvilke følger du foretrekker, og følgene kan man aldri forutse - du må ta en sjanse. Og du må kunne leve med valget ditt.

[Gjest Anonymous]

en slektning av meg hadde vert sammen med kjæresten i noen måneder, så dro hun til utlandet i ett år for å gå på skole, og de er sammen enda. 3-4 år tror jeg de har vert sammen..

jeg ble sammen med x'en min 4 måndere før jeg dro til førstegangstjeneste veldig langt unna hjemme med lite mulighet for å dra hjem, men vi klarte oss kjempefint!det er slutt nå, men de to årene vi hadde sammen er de to beste årene jeg har hatt, og hun kommer til å være i hjertet mitt resten av livet selv om at hun såret meg og gjorde det slutt.

[Gjest Gjest 2]

- Du tror ikke han er mannen i ditt liv

- Du er avhengig av han.

Dette er noe du må løs fra før eller siden alikevel. Det kan være skummelt å bli værende uansett. "Bare litt til..."-tankegangen gjør deg bare enda mer avhengig av han. Når jeg ser hvilke drittsekker venninnene mine blir avhengig av, så er jeg nesten fristet til å lure på om han egentlig er særlig positiv i utgangspunktet. Har aldri opplevd at noen av oss har vært dødsforelska OG avhengig av gode gutter, ihvertfall, men det er kanskje en annen sak. Uansett, hadde dere vært sammen i 2-3 år hadde saken stilt seg annerledes. Du kommer til å være forelska massevis av ganger, ikke bli en av oss som lot slike sjanser gå fra oss på grunn av en gutt.

[Gjest Jente-20]

Tusen takk for mange flotte svar! Ble klokere av å lese innleggene deres.

Dere får meg til å trekke meg ut av saken og se på den helhetlig.

Dessuten får dere meg til å skjønne at jeg kanskje er litt blindt forelsket?

[la Flaca]

Har noen erfaringer på området?

Vil gjerne høre fra folk som har ofret slike "drømmer" for kjærligheten og fra folk som reiste tross heftige forelskelser.

Har absolutt erfaring der ja, jeg valgte nemlig å bli i Trondheim for å satse på kjærligheten! Visum og skole i Adeleide, Australia var allerede ordnet, og jeg skulle reise to måneder etter at vi møttes første gang og bli der i 4 år...

Det var vanskelig, for forholdet var såpass ferskt, og hvilke garantier hadde jeg for at dette ville bli til noe? Jeg ville bare at han skulle si: "IKKE REIS - GIFT DEG MED MEG!!" Eller noe i den duren, så hadde valget vært lettere. Det gjorde han selvfølgelig ikke. Han ville ikke legge press på meg verken i den ene eller andre retningen.

Så jeg gikk noen runder med meg selv, og kom raskt frem til at jeg aldri hadde møtt noen som han. Jeg kunne tydelig se oss få en skokk med unger, bygge hus og bli gamle sammen. Og jeg hadde ikke råd til å gi slipp det.

Så var jeg dønn ærlig da, og fortalte hva jeg følte og hadde kommet frem til. Han ble ikke skremt men utrolig glad, og året etter hadde vi kjøpt hus sammen. 2 år senere giftet vi oss, og nå i sommer venter vi vårt første barn.

Jeg angrer ikke et sekund på avgjørelsen, men så ble det jo også Happy Ending for min del. Utdannelsen tok jeg i Trondheim i stedet, og har nå en finfin jobb som jeg stortrives i - i tillegg til Mannen i mitt liv! :-D

[aline]

Du snakker om den ettårige skolen i tyskland som en drøm, er det selve utdannelsen som er drømmen? eller er det det å reise ut å oppleve verden som er drømmen?

kan du ta utdannelsen i norge?

kan du reise ut å oppleve verden på ett senere tidspunkt?

Jeg er en drømmer selv, og drømmene mine må jeg få lov til å ha og leve ut de av dem som er viktige for meg.

Jeg startet tankene på ett brudd med min siste kjæreste fordi han så klart sa ifra at min største drøm aldri kom til å bli virkelighet dersom jeg valgte ham! :o Det kunne jeg ikke leve med!

Når du sier at du ikke tror han er mannen i ditt liv, hva mener du da?

Dersom du ikke kan forestille deg å leve uten denne mannen, hva er det da som gjør at han ikke er mannen i ditt liv?

Hva er det du er avhengig av dersom det ikke er han du vil bli gammel med?

Dersom dere er ment to bee så klarer dere ett år fra hverandre. Det er ikke SÅ langt til tyskland altså, tyskland er heller ikke det dyreste landet å reise til og fra heller, så det er absolutt ikke umulig å dra på besøk til hverandre i helger og ferier og helligdager. langhelg en gang i ny og ne, masse telefoner, emailer og kommunikasjon. Kanskje dere blir enda bedre kjent også, kanskje dere finner nye sider ved hverandre?

Det kan skjære seg, men det kan det om du blir i norge også.

Personlig så ville jeg reist!

Men det er du som må finne svarene som passer for deg.

Lykke til.

[Ingeborg]

Dersom dere er ment to be så klarer dere ett år fra hverandre. Det er ikke SÅ langt til tyskland altså, tyskland er heller ikke det dyreste landet å reise til og fra heller, så det er absolutt ikke umulig å dra på besøk til hverandre i helger og ferier og helligdager. langhelg en gang i ny og ne, masse telefoner, emailer og kommunikasjon. Kanskje dere blir enda bedre kjent også, kanskje dere finner nye sider ved hverandre?

Enig med aline. Dette er ikke annerledes enn at han f.eks. drar i militæret mens du begynner å studere, noe mange par på deres alder må gjennom. Dersom dere er riktige for hverandre, vil forholdet tåle det. Og ja, jeg snakker av militæret-erfaring... Min søster har en kjæreste som har studert i Tyskland i to år nå, de har holdt sammen (og brukt MYE penger på å reise). Og han skal være der i to år til mens hun fortsatt skal være i Oslo. Det går an!