Hverdagspsykopaten...?

[AnonymBruker]

Jeg var i et forhold i mange år, og gikk fra å være sprutlende til en smell uten like i dette forholdet.

Etter å ha lest litt om hverdagsspykopaten så lurer jeg faktisk litt på om eksen min er en av dem. (tror det var VG eller dagbladet som skrev om dette et par uker siden)

Hans store interesse på byen var å analysere mennesker, og innimellom likte han å manipulere de rundt seg. Morsomste for han var at INGEN hadde peiling på at han hadde manipulert dem.

Jeg var nok dum, i og med at jeg alltid prøvde å behage han og var snill.

Når han gjorde det slutt etter 3. gang gikk jeg videre. Hans reaksjon på det måtte såklart være å rakke ned på meg og han sendte meg artikler om narsissisme og lignende... Fordi han mente at jeg led av dette, og han leta HARDT i alle mulige artikler for personlighetsforstyrrelser som kunne gi han et bilde av meg, slik at det var meg det var noe galt med.

HAN gjorde det slutt 3 ganger, ikke jeg, og så føler han behovet for å rakke ned på meg?

Jeg er over hele dette forholdet, men fortsatt sitter jeg med det jeg har vært igjennom med denne mannen.

Hadde jeg ikke hatt et barn med han hadde vi ikke snakket sammen den dagen i dag, men vi må.

Jeg tar meg fortsatt i å måtte irettesette meg etter han, hver gang vi snakker sammen om noe så blir utfallet at det er noe galt med meg.
Et eksempel kan være at han er misfornøyd med fordeling av barnet en periode, jeg forklarer/påminner at vi kun gjør sånn akkurat nå fordi vi måtte gjøre det pga en besluttning han tok. Da får jeg beskjed om at det var mit valg og at han er lei av å irettesettes av meg.

Hvor denne konklusjonen kom fra har jeg INGEN anelse om. Han bestemte noe, jeg sa greit og jeg får svi. Når noe slikt skjer så er han så flink til å få meg nedstemt at jeg går inn på soverommet mitt og lar tårene trille fordi jeg føler meg ubrukelig - og dette gir ikke mening det heller!

Når han trenger noe, eller når verden går imot, han er han veldig flink til å fortelle hvor glad han er for å ha fått et barn med en så flink mamma som meg. At han setter stor pris på vårt gode samarbeid og at han skulle ønske alle var så snille og gode som meg.

Før eksen var jeg var skikkelig flink på skolen, jeg hadde masse venner, jeg hadde en rådeilig kropp og jeg hadde store planer for hva jeg ville i livet.
Etter bruddet satt jeg uten utdannelse, jeg følte ofte at jeg var like blond inne i hodet mitt som utapå, få venner og en panikk bredde seg når jeg tenkte på de planene jeg hadde som aldri ble noe av.
I dag har jeg begynt på universitetet, begynt å trene, vennegjengen begynner å formere seg, mine medstudenter ser på meg som en stor ressurs og jeg gleder meg til å kunne begynne å realisere mine drømmer i yrkeslivet.

Andre som har opplevd å være i et slik forhold eller er i et slik forhold?

Anonymous poster hash: 83b84...e38

[Gjest Blomsterert]

Vet ikke så mye om hverdagspsykopater, men hadde et forhold med en som faktisk skrev lærebøker i kommunikasjon. Og han var grusom mot medmennesker. Kjente igjen det du skriver.

Du virker til å ha selvtillit enda, bra!

Vanskelig når en har barn med vedkommende. Jeg har ikke med ham.

Fint du kom deg bort, og tro på deg selv uansett!

[AnonymBruker]

Du får begynne å ikke ta han seriøst heretter:)

Bare jatt med, å si med et smil:Okeii!

Bare vis han at han ikke lengre har grepet sitt på deg.

Og fortell han minst mulig om livet ditt. Dette vil frustrere han som et helvete.

Anonymous poster hash: 739a6...824

[Lennhy]

Jeg lurer nesten på om du snakker om min X.

Jeg er enig med Anonym over meg her , bare jatt med å fortell minst mulig om livet ditt.

Det er det jeg gjør med X, "later" som vi er venner å ikke svarer på de "romatiske" meldingene eller de meldingene med artikler at det er noe galt med meg.

Jeg er faktisk så streng at møter han opp på døren min så nekter jeg han inngang til leiligheten min, desverre så tror han at vist han får komme inn så er vi sammen igjen...

[AnonymBruker]

Ts her:

Heldigvis har jeg fortsatt litt selvtillit ennå, skal sies at jeg har jobbet mye med den biten etter bruddet var et faktum siden hele "du er ubrukelig" ligger latent.

Jeg har vært på flere dates, men har ikke slått meg til ro med noen fordi jeg brått er kjempeattraktiv for sleskete selgertyper. Ugg!

Jeg deler svært lite av mit privatliv med noen andre enn mine nærmeste venninner. check!

Eksen for lov å låne doen min når han holder på å tisse på seg, men ellers ingen adgang. check!

Jeg prøver å jatte med så mye jeg kan, men uten mine venninner hadde jeg ikke klart å distansere meg så mye som jeg gjør. Han bokstavelig talt hater mine venninner, men jeg er glad for at jeg alltid dreit i hans mening rundt dette og i dag sitter med personer i livet mitt som har kjent meg i alle år.

Jeg har i 3 år ikke sett på meg som en ressurssvak person, jeg har bare sett på eksen som en person som ikke skjønner hva jeg sier. Det var først når jeg leste artikkelen i forbindelse med noe annet at jeg så skumle sammentreff. manupulasjon, egen oppfatting av problemstillinger, liten empatievne, samt egosentrisk.

Det er skummelt å se på hvilken løgn jeg har levd på i mange år, hvis han faktisk er en hverdagspsykopat. Hvor lett det er å bli innblandet i et slikt nett er.... det er helt ufattelig!

Siste mange dagene har det plinget inn svar på så mange spm jeg har stilt meg selv. Hvorfor så han ikke at jeg gråt? Hvorfor hørte han ikke når jeg sa at jeg hadde vondt? Har han virkelig hatt så lite empati at han bare overså meg?

Etter den tanken er ferdig blir jeg dramatisk og tenker at hvis han ikke er en hverdagspsykopat, hvordan vil andre forhold bli likeledes? Og min konklusjon er også i dag at jeg ikke er klar for å involvere meg i andre forhold enda.

Ellers er jeg en utadvendt person, de fleste på byen legger merke til meg og jeg har flere ganger blitt spurt om hvor jeg har selvtilliten fra og hvorfor jeg tør å være meg selv. Da har jeg bare svart tilbake at uansett hva som skjer vil jeg ikke dø i en seng alene, og det vil komme mennesker i min begravelse. Da gir jeg full beng ellers.

Godt å høre at det er flere av oss som har vært uheldig med partnervalget.

Anonymous poster hash: 83b84...e38

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært sammen med en hverdagspsykopat, men en psykopat rett og slett. Rart hvordan du kan forville deg i sånne folk. Det endte med at jeg mast masse penger, han fant alle mine svake punkt og brukte de mot meg. Etter noen uker (heldigvis) fikk jeg hjelp av mine foreldre og gode venner (jeg var 16) til å komme meg vekk. Men det var ikke bara bare. Det toppet seg med at han truet min kompis med kviv pga jeg ville gjøre det slutt, og etterpå psykopaten klatrer opp o en heisekran, mens jeg stod i telefonen med han (med politi og alt ved siden av, midt i sentrum) og han truet med å hoppe om jeg ikke ville bli sammen igjen(og sa ofte at "nå hopper jeg" for så å avslutte samtalen). Det finnes så mange syke folk i denne verdenen. Nå har han besøksforbud, og må nevne at jeg nå er 19 og har en fantastisk mann:)

Anonymous poster hash: 01512...185

[Gjest Christina146]

Oj. Mange skrivefeil ser jeg nå, men dere tar poenget.

[AnonymBruker]

Fysj som du har vært uheldig...! Venninne var ute for samme greia, han hengte seg på ytterdøra hennes faktisk... :/

Anonymous poster hash: 83b84...e38

[Gjest Christina146]

Ja, heldigvis endte det bra for meg:) uff. Høres helt forferdelig ut!

[AnonymBruker]

Artikkelen i Dagbladet var elendig.

Nå det er sagt så er det svært lite du skriver som gjør det lett å trekke den ene eller andre konklusjonen om ham. Han kan tro at du lider av disse tingene, slik du tror at han er en psykopat.

Den eneste konklusjonen jeg kan trekke her er at han ikke er verd å bruke tid på å tenke på! Bare hold deg unna ham du .

Anonymous poster hash: a64ef...728