Samboer og barn?

[Gjest Anonymous]

Dette kan kanskje virke litt dumt, men jeg er samboer på andre året, vi har vært sammens i fire. Jeg jobber og har barn i b hage. Min samboer er varierende mot barna. Noen ganger fraværende og andre ganger er han litt mer tilstede. det er jeg som tar alt m de. Det hender at han legger de å kanskje gir de kveldsmat, men det er VELDIG langt fra noen lik fordeling. Vet at jeg må finne ut dette selv, men lurer bare på hva andre tenker om dette med at samboer deler på ansvar. Faren deres bor langt borte og har ikke noen samvær m de.... Blir glad for svar

[Gjest Kajsa-krabat]

jeg mener at et kriterie for at man kan bo sammen med en mann som ikke er barnets/barnas far er at man kan leve så noen lunde som en familie, det med at han er villig til å ta litt av ansvaret. Han har valgt deg og da visste han vel at han valgte deg med barna!? Jeg skal ikke sitte hær å dømme din samboer til svarte, men ut fra det lille jeg vet mener jeg han burde vært villig til å gi en litt lengre hjelpende hånd... Men har du pratet med han om dette?? Hvorfor er han ikke tilstede??

Dersom jeg noen gang skal finne meg en ny kommer jeg til å si det til han før vi flytter, at han faktisk velger meg med ett barn som krever sitt....

men det er ingen lett situasjon dette..... :-?

Og du....ingen ting er dumt her, er vel derfor vi er her!!!???

[Gjest Tex]

Jeg har to barn og er gift med en mann som ikke er far til dem. Jeg hadde ikke funnet meg i en skjev arbeidsfordeling, men man må se på helheten. En skal på en måte sitte igjen med lik mengde fritid. Dersom han jobber mer enn deg, alltid klipper gresset, maler hus og fikser bil er det naturlig at du tar mer av andre jobber. En må finne ut summen av påkrevde arbeidstimer og dele den på to.

Det funker bra her ihvertfall.....

[Gjest Anonymous]

Husk, det er ikke hans barn..

[Gjest 3llie]

Hadde ikke samboeren min ville ta til seg sønnen min som om han var hans egen så ville nok ikke vi blitt en familie noen gang. Det ville ikke fungert. Samboeren min er flink med ungen og leker masse med han. Legger han et par/tre ganger i uka, skifter bleier og hjelper han med å pusse tenner. Forskjellen på nå og når vi får felles barn er at nå har han mulighet til å si nei når jeg spør.

[Gjest agurk]

Vet bare hvordan vi gjør det her, og vi gjør ingen forskjell. Mannen min er ikke far til elstesønnen min, men han gjør ingen forskjell! Er vi en familie så er vi en familie!

[Gjest Anonymous]

Men har du pratet med han om dette?? Hvorfor er han ikke tilstede??

Han gjør andre ting, det går mye på hans premisser, om det passer eller om han har lyst. Men det er ingen fordeling, eller noe fast. Har pratet om at han kanskje kan legge barna to tre dager i uka, men det var visst ingen god idee. Måtte ta det som det kommer, og se om det passer.

[Gjest Muslingen]

Her i huset har vi ikke noen fordeling av noe som helst ang datteren min. Han gjør ting med henne når han har lyst, eller når jeg spør. Det er ikke en selvfølge at han skal gjøre noe som helst. Men vi har bodd sammen ganske kort tid, så det går seg kanskje til etterhvert.

[Ulrikke]

Jeg er stemor, og tar vel min del av ting med sambo's tre unger og vel så det...

Jeg synes det er naturlig, siden vi er en familie når ungene er hos oss.

Når det er sagt: jeg KAN si nei! Jeg MÅ ikke bade/vaske/lage mat... Ungene er min samboers ansvar. Men å kjøre en sånn linje, det blir for meg fullstendig feil... Jeg trives i rollen som stemor, og det innebærer både å tørke snørr, tørke rumper, kose, kjefte, leke og trøste... Det innebærer både turer til tannlege og legevakt, og turer til Legoland og Tusenfryd.

Jeg vil gjerne være en del av HELE familien, ikke bare være i min egen lille verden...

Når det er sagt, så hadde det aldri blitt sånn hvis min samboer ikke hadde latt meg slippe til, og gjøre ting på min egen måte. Det har han gjort omtrent fra dag en, som en helt naturlig ting. Jeg vet ikke hvor naturlig det hadde vært å avtale at "hver mandag og torsdag så legger du barna", hvis det ikke hadde vært naturlig for meg å gjøre det uansett, hvis du skjønner...

Vet ikke hvor lenge dere har vært samboere, men mest sannsynlig så går det seg til!

[la Flaca]

Syns ikke du skal tenke at dette er noe du alene skal finne ut av. Han har valgt å bo sammen med deg OG barna på heltid, og alt det innebærer. Da er det irrelevant at han ikke er biologisk far til ungene.

Når det er sagt varierer jo "arbeidsfordeligngen" i forhold til ungene i hjem der begge er biologiske foreldre også. Men at det skal fungere slik at ;dette er DINE unger, så du får pusse tenner og kjøre dem i barnehagen selv osv. er ikke riktig! Ta deg en alvorsprat med samboeren din. Det har du all grunn til.