Flytte hjemmefra første gang

[Gjest smooch]

Føler ikke at denne passer helt inn i ''Hus, hage og hobby'', da det handler om mine følelser og forhold til foreldre.

Vet ikke helt om den passer inn her heller, men vi prøver, hvis ikke er det jo så klart bare å flytte det:)

Saken er at jeg flytter hjemmefra til høsten for å studere. Studiestedet er én time unna her jeg bor nå. Det blir rett og slett uaktuelt for meg å bruke to timer daglig til å pendle med buss, da jeg ikke har råd til bil under studietiden.

Jeg kommer ikke til å bli ensom, ettersom kjæresten også flytter med meg og at jeg har en venninne som planlegger å flytte til samme boligkompleks som meg. Kommer jo nok til å møte mange nye mennesker også.

Men problemet er at jeg gruer meg skikkelig! Jeg har ikke lyst til å flytte fra det trygge og gode hjemmet mitt og familien. Jeg er jo bare atten, snart nitten og føler nesten at det er for tidlig.

Samtidig er jeg nødt til å komme i gang med studiene, da jeg ikke ønsker å ta friår. Jeg ser rett og slett på et friår for meg som litt bortkastet.

Jeg kommer til å savne å våkne opp i min egen seng, stå opp og møte pappa før han går på jobb, komme hjem til mamma og katten etter skolen og vente på at pappa og søstera min skal komme hjem til middag. Jeg er rett og slett skummelt hjemmekjær og superglad i familien min. En hverdag uten dem blir så utrolig vanskelig.

Ser for meg den dagen jeg faktisk må pakke meg ut at jenterommet til et helt nytt og tomt sted uten minner og følelse av å være hjemme.

Jeg merker også på mamma at hun synes det er kjempetrist at jeg skal flytte ut. Hun sa i stad til meg at det er ganske tidlig å flytte ut som 19 åring, selv om hun forstår at jeg må gjøre det. Pappa har ikke sagt så mye om saken, men jeg er sikker på at han og synes det er trist.

Jeg har egentlig utrolig lyst til å bo hjemme kanskje bare ett år til, men forholdene ligger bare ikke til rette for det når jeg er ferdig med VGS.

Det eneste som blir ''trygt'' med å flytte er jo at jeg har kjæresten ved min side.

Hvordan kan jeg best takle hjemlengselen jeg kommer til å få? Jeg kan jo besøke foreldrene mine i helgene, men regner ikke det blir tid til det hver helg.

Jeg har jo tenkt lenge på denne avgjørelsen, og det er flere positive enn negative konsekvenser.

Samtidig kan jeg ikke se for meg et anna sted å bo enn her jeg er nå.. Men jeg må jo sparkes ut av redet før eller senere..

Hjelp! Jeg trenger seriøst råd!

[Gjest Linneah2013]

Føler ikke at denne passer helt inn i ''Hus, hage og hobby'', da det handler om mine følelser og forhold til foreldre.

Vet ikke helt om den passer inn her heller, men vi prøver, hvis ikke er det jo så klart bare å flytte det:)

Saken er at jeg flytter hjemmefra til høsten for å studere. Studiestedet er én time unna her jeg bor nå. Det blir rett og slett uaktuelt for meg å bruke to timer daglig til å pendle med buss, da jeg ikke har råd til bil under studietiden.

Jeg kommer ikke til å bli ensom, ettersom kjæresten også flytter med meg og at jeg har en venninne som planlegger å flytte til samme boligkompleks som meg. Kommer jo nok til å møte mange nye mennesker også.

Men problemet er at jeg gruer meg skikkelig! Jeg har ikke lyst til å flytte fra det trygge og gode hjemmet mitt og familien. Jeg er jo bare atten, snart nitten og føler nesten at det er for tidlig.

Samtidig er jeg nødt til å komme i gang med studiene, da jeg ikke ønsker å ta friår. Jeg ser rett og slett på et friår for meg som litt bortkastet.

Jeg kommer til å savne å våkne opp i min egen seng, stå opp og møte pappa før han går på jobb, komme hjem til mamma og katten etter skolen og vente på at pappa og søstera min skal komme hjem til middag. Jeg er rett og slett skummelt hjemmekjær og superglad i familien min. En hverdag uten dem blir så utrolig vanskelig.

Ser for meg den dagen jeg faktisk må pakke meg ut at jenterommet til et helt nytt og tomt sted uten minner og følelse av å være hjemme.

Jeg merker også på mamma at hun synes det er kjempetrist at jeg skal flytte ut. Hun sa i stad til meg at det er ganske tidlig å flytte ut som 19 åring, selv om hun forstår at jeg må gjøre det. Pappa har ikke sagt så mye om saken, men jeg er sikker på at han og synes det er trist.

Jeg har egentlig utrolig lyst til å bo hjemme kanskje bare ett år til, men forholdene ligger bare ikke til rette for det når jeg er ferdig med VGS.

Det eneste som blir ''trygt'' med å flytte er jo at jeg har kjæresten ved min side.

Hvordan kan jeg best takle hjemlengselen jeg kommer til å få? Jeg kan jo besøke foreldrene mine i helgene, men regner ikke det blir tid til det hver helg.

Jeg har jo tenkt lenge på denne avgjørelsen, og det er flere positive enn negative konsekvenser.

Samtidig kan jeg ikke se for meg et anna sted å bo enn her jeg er nå.. Men jeg må jo sparkes ut av redet før eller senere..

Hjelp! Jeg trenger seriøst råd!

Du føler deg ikke klar for å flytte hjemmefra ennå, og det er helt greit. Men jeg synes du skal hoppe i det så du kommer igang med utdannelsen og du kan reise hjem hver helg. Det er faktisk ikke lenger unna enn at hvis du ikke trives der, kan du flytte hjem igjen, selv om det da blir lang skolevei.