har du unnvikende personlighetsforsstyrrelse?

[Tahlia]

Jeg lurer på om det er noen her som har unnvikende personlighetsforstyrrelse som kan dele familieerfaringer. Parforhold og barn. Hvordan går livet, følelsene , tankene og hvordan blir det taklet?

Håper det er noen som har lyst og dele sine historier.

Takk på forhånd.

[Tahlia]

jeg har kommet helt dit at jeg trenger og gå fra mannen min. Vi har det ikke bra i sammen. Vi skal til parterapi men jeg trenger likevel og flytte. jeg trenger ro og fred og tid for meg selv. Vi har barn, hus , bil sammen så ting er ikke enkelt. Det er forferdelig og bli her og det er forferdelig og flytte egentlig. Jeg føler jeg trenger og flytte for og finne ut av ting. Jeg vet selvfølgelig at mange av probleme mine/våre i parforholdet er knyttet til psyken. Men jeg kjenner ikke at han er i hjertet mitt, jeg føler ikke noe mer enn vennskap for han. jeg er glad i han men jeg vil ikke dele livet med han. Vi er så forkjellige og jeg føler ikke vi klarer tilfredstille hverandres behov. Jeg ser egentlig ingen framtid med han. Jeg tenner ikke på han, har ikke lyst på han, har ikke lyst at han skal ta på meg. kjenner inni meg at det er feil for meg. Det kan være koselig og sitte i armkroken og se film sammen men mer vil jeg ikke. han er en jeg kan dele familiegleder som når barna klarer ting for første gang så er det gøy og ha noen og dele det med.

jeg blir aldri klok på følelsene mine. Innest inne tror jeg bare jeg har glidd ifra han . Men tenker heler tiden? kan det være diagnosen min som gjør meg sånn? Jeg burde jo føle at jeg savner han og har lyst til og tilbringe tid med ham. Tenne på han av og til ihvertfall. Har lyst til ting sammen.