Er det bare meg eller har jeg rett å reagere?

[Marte16]

Jeg er såpass usikker på min overreaksjon at jeg trår til kvinneguiden og høre hva deres mening om det her.

Jeg er 24 år og er kjærest med en på 31 og vi har vært sammen i 5 år til sommeren. Forholdet vårt har vært mye opp og ned, de tre første årene bodde vi hver for oss, så bodde vi et år sammen og nå bor vi hver for oss igjen.

Han har hatt jobb, stabil økonomi og sikker bosituasjon. Jeg har sliti med selvfølelse, overreaksjon og i tillegg hatt problemer med hofta og det å komme ut i jobb. Jeg rakk å få fagbrevet før jeg måtte ta et vanskelig valg og slutte i jobben. Livet gikk fra å være fantastisk til helt rævva - Unnskyld språket men dere forstår vel. Jeg har siden dette, som skjedde i 2011, gått på nav aka hatt dårlig råd omtrent hele tiden.

I 2012 opererte jeg inn protese og nye av smertene ble borte. I november i fjor, starta jeg på en skole gjennom nav, første gang på lenge. Føltes veldig godt men så veldig fram til å tjene egne penger. I februar i år, flyttet jeg ut fra mamma og for meg selv og i tillegg fikk jeg en vikar. Jeg var i lykkerus. Men jeg sa til kjæresten rundt da jeg starta at jeg er redd hofta ikke strekker til.Og det første han sier når jeg forteller jeg har fått ny jobb er "går det greit med hofta da??". Er det bare jeg som reagerer på at han kunne latt være å snakke om den en stund å heller være glad eller er det greit å si slik?

Jeg starta i ny jobb og hadde det bra. Nå sitter jeg her en med senere, sykmeldt pga hoftene hadde en krangling med kjæresten i går fordi han sender meld til meg for å fortelle at han blir så sliten av å ha så lang arbeidsdag. Greit jeg gjorde det om til 3.verdenskrig (igjen), men er det greit å skrive slik når du vet personen vil så gjerne jobbe men får ikke til?

Så skriver han så videre at dette er nok et mer følsomt tema for meg enn det kunne vært for han. Jeg klikker. Jeg spørre hva h. Han mener med det? Og da får jeg tilbake at han hadde jo vært sjukmeldt i 4 år og han reagerte ikke så mye fordi andre klagde litt om jobben og så skriver han så at jeg kan komme ut i jobb selvom jeg ikke kan jobbe med alt og at mange ikke kan det.

Altså, er det seriøst kun meg som reagerer?? Ja. Det er ganske sårt tema. Og jeg fatter ikke vitsen at han skal velge meg framover alle og klage om jobb når han vet ting som det er. Selvfølgelig vet jeg at mange har det verre enn meg, og jeg tenker jo på det. Men noen ganger så hjelper ikke det meg.

Hva mener dere? Hva hadde dere gjort? Jeg blir så kvalm av å tenke på hvor lite støtte jeg får av kjæresten.

[Marte16]

Jeg kunne starta med narkotika, verste fall ta livet mitt. Men jeg prøver å stå opp hver dag selvom jeg har det slik jeg har.

[LexSuperior]

Jeg skjønte ikke helt alt der, men jeg synes jo du motsier deg selv litt da.

Du er redd hofta ikke strekker til og når han spør så klikker du?

Synes forøvrig ikke du har krav på å være den eneste som klager over å være sliten i hverdagen. Det har alle lov til å være.

[LexSuperior]

Fjernet.

Endret 9. april 2014 av LexSuperior

[AnonymBruker]

Jeg er såpass usikker på min overreaksjon at jeg trår til kvinneguiden og høre hva deres mening om det her.

Jeg er 24 år og er kjærest med en på 31 og vi har vært sammen i 5 år til sommeren. Forholdet vårt har vært mye opp og ned, de tre første årene bodde vi hver for oss, så bodde vi et år sammen og nå bor vi hver for oss igjen.

Han har hatt jobb, stabil økonomi og sikker bosituasjon. Jeg har sliti med selvfølelse, overreaksjon og i tillegg hatt problemer med hofta og det å komme ut i jobb. Jeg rakk å få fagbrevet før jeg måtte ta et vanskelig valg og slutte i jobben. Livet gikk fra å være fantastisk til helt rævva - Unnskyld språket men dere forstår vel. Jeg har siden dette, som skjedde i 2011, gått på nav aka hatt dårlig råd omtrent hele tiden.

I 2012 opererte jeg inn protese og nye av smertene ble borte. I november i fjor, starta jeg på en skole gjennom nav, første gang på lenge. Føltes veldig godt men så veldig fram til å tjene egne penger. I februar i år, flyttet jeg ut fra mamma og for meg selv og i tillegg fikk jeg en vikar. Jeg var i lykkerus. Men jeg sa til kjæresten rundt da jeg starta at jeg er redd hofta ikke strekker til.Og det første han sier når jeg forteller jeg har fått ny jobb er "går det greit med hofta da??". Er det bare jeg som reagerer på at han kunne latt være å snakke om den en stund å heller være glad eller er det greit å si slik?

Jeg starta i ny jobb og hadde det bra. Nå sitter jeg her en med senere, sykmeldt pga hoftene hadde en krangling med kjæresten i går fordi han sender meld til meg for å fortelle at han blir så sliten av å ha så lang arbeidsdag. Greit jeg gjorde det om til 3.verdenskrig (igjen), men er det greit å skrive slik når du vet personen vil så gjerne jobbe men får ikke til?

Så skriver han så videre at dette er nok et mer følsomt tema for meg enn det kunne vært for han. Jeg klikker. Jeg spørre hva h. Han mener med det? Og da får jeg tilbake at han hadde jo vært sjukmeldt i 4 år og han reagerte ikke så mye fordi andre klagde litt om jobben og så skriver han så at jeg kan komme ut i jobb selvom jeg ikke kan jobbe med alt og at mange ikke kan det.

Altså, er det seriøst kun meg som reagerer?? Ja. Det er ganske sårt tema. Og jeg fatter ikke vitsen at han skal velge meg framover alle og klage om jobb når han vet ting som det er. Selvfølgelig vet jeg at mange har det verre enn meg, og jeg tenker jo på det. Men noen ganger så hjelper ikke det meg.

Hva mener dere? Hva hadde dere gjort? Jeg blir så kvalm av å tenke på hvor lite støtte jeg får av kjæresten.

Støtter du han etter han har hatt en lang og tung arbeidsdag da? Nei. Du blir sur på han. Han blir sikkert kvalm av å tenke på hvor lite støtte han får fra deg.

Anonymous poster hash: 8ecff...85e

[Gjest chisandra]

Du virker veldig sårbar, ja.

Sannsynligvis vil han etterhvert ikke våge å nevne noe om hverken din helse eller seg selv, og hva da? Egoistisk for at han ikke bryr seg?

[*Mocca*]

Jeg er selv langtiddssyk på aap og går sannsynigvis mot ufør.

Jeg er til tider fullstendig utslitt, men jeg har likevel forståelse for at min mann er sliten etter å ha jobbet 12 timer skift.

Livet består av opp og nedturer selv om man er såkalt frisk.

Synes du overreagerer ja.

[Noteknekk]

Jeg syns du overreagerer. Det at han spurte om jobben ville gå greit med hofta betyr jo bare at han bryr seg om deg og helsen din, han vil jo ikke at du skal overbelaste hoften din - som du jo tydeligvis endte opp med å gjøre siden du ble sykmeldt. At han klager til deg, som er sykmeldt, om lange dager på jobb syns jeg også bør være lov. Det er jo du som er kjæresten hans, da er det jo ofte naturlig å snakke om dagene og det som skjer. Selv om du er sykmeldt, og ikke får jobbe, så kan jo han fremdeles ha lange og vanskelige dager på jobb, da blir det for dumt å nekte han å snakke om dette med deg pga av at du syns det er sårt at du ikke kan jobbe - han kan jo ikke noe for det.

Har du vurdert å se etter jobber foruten det du har fagbrev i? Kan jo være det finnes andre mere stillesittende jobber, som er mindre belastende for hofta, som du kan klare?

[NoFuss]

De som ikke har samme plager som deg har også lov til å klage på jobben og føle seg sliten av og til. Støtte og hensyn må gå begge veier. Ja, du plages med hoftene og det vet jeg hvordan er men det betyr ikke at du har førsteretten til all støtte og forståelse. Skal dere leve lenge sammen så må dere begge få rom i forholdet til å være sliten uten å få høre at de egentlig ikke har grunn til det.

[Marte16]

Okei.Syns det er greit å få bekreftelse på om det enten er slik eller slik, men da er det jeg som overreagerer, noe jeg syns er trist. Så klart skal jeg støtte han etter en lang dag istedenfor å tenke på meg og mine problemer.

Men det med at han hadde takla det bedre enn meg og at andre har det verre? Er vel unødvendig å skrive slik eller er det bare meg igjen? Føler alt er rotete oppi hodet og klarer ikke å tenke klart

[AnonymBruker]

Du overreagerer veldig. Utifra det du skriver så hørres det ut som om han bryr seg veldig om deg og prøver å støtte deg. Du burde lese det du har skrevet noen ganger slik at du innser at du støter han bort når han prøver å komme med støtte.

I et forhold så skal man ikke måtte gå å bekymre seg over å fortelle partneren sin om man har hatt en tung dag. Du burde ta deg sammen å støtte han også om han er sliten. For du er faktisk ikke den eneste i verden som har det tungt å vanskelig. Man får det ikke bra av å sitte å syns synd på segselv, du må ta ansvar for ditt eget liv for ingen andre enn degselv kan gjøre deg glad.

Anonymous poster hash: b6ef6...368

[bergen2]

Det er kanskje litt unødvendig av han å si at han hadde klart det bedre og at andre har det mindre godt enn deg. Men mest sannsynlig prøver han å si eller gjøre noe som skal hjelpe deg eller prøve å få deg positiv igjen.

Snakk med han. Det er jo han det gjelder tross alt. Ellers er jeg enig med de andre at han også må få lov å si at han er sliten og trøtt. Det kommer til p bli utrolig slitsomt for han dersom han ikke kan fortelle deg at ikke alt er bra, uten å få slengt tilbake at du har det verre.

[AnonymBruker]

Synes du overreagerer veldig, veldig.

Anonymous poster hash: 7304d...dc2

[Apehjerne]

herregud!!!!

han får ikke lov å snakke om dagen sin på jobb uten at du skal reagere?? Jesus!

om alle skulle vært så nærtagene så måtte vi mennesker gått rundt med gagball og aldri snakka om noe som helst!

men ja, neste gang venninna mi snakker om hvor deilig det er med våren som er kommet så skal jeg bli sur, jeg har jo tross alt pollen allergi...

[Tropic]

Synes dessverre du overreagerer veldig, TS. Jeg har selv vært sykmeldt og holdt på å gå på veggen, men det betydde ikke at typen ikke kunne være sliten og klage over jobben sin i ny og ned. Det kan ikke være slik at fordi en er syk lenge får den andre aldri lov å klage eller syte selv. Det blir rett og slett veldig mye å forlange. Han på lik måte med deg fortjener jo at noen støtter han og "bygger han opp" når han er nede.

Synes også du ikke kan være sint på han fordi han spør om den nye jobben går bra med hoftene.

Du sier: "Er redd en jobb vil være vanskelig pga hoftene"

Så sier du "Har fått ny jobb:)"

Han husker det du sa tidligere og spør dermed "Sikker på at det går bra" fordi han bryr seg om deg og du blir sur??

Skjønner at du kanskje ikke klarer alltid å se selv at du overreagerer. Har du vurdert å snakke med noen om dette? I verste fall vil du jo presse typen din bort med dette...

[AnonymBruker]

Han spurte hvordan det gikk med din hofte.. Er ikke det bare hyggelig, da?

Anonymous poster hash: e2a01...717

[Gjesten]

Okei.Syns det er greit å få bekreftelse på om det enten er slik eller slik, men da er det jeg som overreagerer, noe jeg syns er trist. Så klart skal jeg støtte han etter en lang dag istedenfor å tenke på meg og mine problemer.

Men det med at han hadde takla det bedre enn meg og at andre har det verre? Er vel unødvendig å skrive slik eller er det bare meg igjen? Føler alt er rotete oppi hodet og klarer ikke å tenke klart

Tja, jeg tror kanskje han begynner å bli lei av at du er så sårbar. Det hadde vært unødvendig å si hvis det ikke var for alt det andre som har skjedd her, men det virker jo som om du synes fryktelig synd på deg selv, og ikke har forståelse for at andre også trenger støtte. Du virker rimelig egoistisk, og jeg kan tenke meg at det var derfor han sa det, for å få deg til å tenke over at det finnes bedre måter å takle en vanskelig situasjon på.

[AnonymBruker]

Jeg hadde også vært sårbar om jeg ikke kunne hatt muligheten til å gå på jobb, ta en joggetur.. småting jeg tar for gitt. Høres ikke ut som om han forstår helt hvordan det er for deg å ikke gå på jobb. Hva med å sette dere ned og snakke ordentlig om det? Sikkert lettere for han å forstå da? Samtidig må jo han få lov til å utnytte sine arbeidsdager, og han har lov til å være sliten. Synes ikke du overreagerer, men synes dere begge reagerer på måter den andre ikke forstår. Kommunikasjon vøtt

Anonymous poster hash: d5ca0...321

[AnonymBruker]

Du overreagerer.

Hvis ikke han skal kunne snakke med deg om noe som helst som har med jobb eller helse å gjøre, fordi det er såre tema for deg, så er det nok fare for at han finner seg en annen kjæreste ganske kjapt. Jeg hadde aldri orket et samliv der flere så store, hverdagslige temaer var tabu å snakke om. Og en frisk person i full jobb kan naturligvis bli sliten, ha dårlige dager, ha gode dager, oppleve spennende ting på jobb og oppleve vonde ting på jobb. Da må man kunne snakke om sånt med kjæresten sin. Og det at han spør om hofta di er jo helt normalt og omtenksomt - han viser jo bare at han har fått med seg det som plager deg.

Det er klart at det også skal være rom til å snakke om dine problemer. Men du må skille på dette, og la ham snakke ut om sine ting når han trenger det, og heller ta opp dine egne problemer på et annet tidspunkt. Bare fordi du er "sykest" så er det ikke bare dine problemer som teller. Lag rom til begge to.

Anonymous poster hash: 1c2d1...ddf

[Jone]

Du forventer altså at han skal gå på nåler rundt deg, støtte deg opp om hofta di (no pun intended) når du føler for det, holde kjeft om hofta di når du føler for det. Akkurat hva du føler for fra ett sekund til det neste skal han kunne lukte seg fram til på telepatisk hvis, og ellers skal han bare holde kjeft om sin egen dag og ikke forvente noen som helst form for støtte eller forståelse.

At han gidder...

Endret 9. april 2014 av Jone