Lære å takle stillhet

[AnonymBruker]

Jeg opplever det som pinlig å være tomannshånd med et annet menneske. Dette gjelder både venner og dater.

Jeg er sosial, praten, utadvent og humoristisk når jeg er i en gruppe, men blir usikker med en gang det blir meg og en annen person.

Det er ytterst få unntak fra denne følelsen (mamma og bestevenninne), og dette sliter veldig på meg.

Jeg opplevde til og med den vonde, pinlige følelsen da jeg var alene med eksen min (som jeg var sammen med i mange år). F.eks hvis vi tok bussen sammen og ikke sa noe, opplevde jeg det som VELDIG fælt.

Nå holder jeg på med en flott mann. Vi har god kjemi og fantastisk sex. MEN jeg kjenner denne pinlige tausheten.

Jeg VET at ikke alle prater sammen HELE tiden, og at stillhet KAN være deilig i blant.

Men hvordan skal jeg klare å slappe av? Dette er veldig hemmende for meg... Noen som føler det på samme måte?

Anonymous poster hash: 824f9...b2d

[AnonymBruker]

Hei:) Du er akkurat som moren min. Hun er så redd for stillhet at hun alltid har på tv eller radio når hun er hjemme, og når hun ikke har tilgang på tv eller radio, da snakker hun hele tiden kun for å ikke høre stillhet... Jeg synes det er veldig slitsomt å være med henne når hun ikke klarer å nyte stillheten.

Jeg tror nok det ligger mye bak dette med å ikke takle stillhet. Jeg vet at grunnen til at mamma ikke takler stillhet er fordi hun er redd for at det skal bli pinlig, samt at hun er redd for å begynne å tenke...

Jeg var også som deg før, men jeg hadde gode venner som faktisk "trente" meg opp til å takle stillheten.. Nå går det mye bedre. Anbefaler deg å godta stillheten og heller nyte den istedenfor å snakke for å snakke.

Anonymous poster hash: 6a13d...ed9

[AnonymBruker]

Jeg elsker stillhet, og liker folk jeg bare kan sitte i et rom med uten at det er pinlig. Det er jo bare godt! Slitsomt med folk som hele tiden må mase.

Anonymous poster hash: 343f4...74e

[Nuttery]

Snakk om det med ham og si at du syntes det er ubehagelig. Før eller siden blir man vel vant til det. Er enig med deg egentlig, oppleves ofte som skikkelig kleint. Men med f.eks typen eller foreldrene mine er det veldig greit, eller noen venninner. Med andre er det helt ulidelig grusomt.