Det jeg trenger er støtte...

[AnonymBruker]

...Og det får jeg ikke fra mine nærmeste.

Jeg skjønner ikke hva som har skjedd. For bare ett års tid siden hadde jeg mange venner, men nå sklir alle fra meg. Jeg er en hyggelig og støttende person, og en veldig god venn mot de som betyr noe for meg. Jeg hadde to bestevenner, jeg har alltid vært der for begge, tilbydd meg å komme til de når som helst på døgnet for å trøste. Jeg har alltid spurt jevnlig hvordan det går, hva som skjer og om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe. Hvis ikke jeg kan hjelpe med noe, har jeg i det minste snakket med de og gjort mitt beste for å få de til å føle seg bedre.

Hun ene har jeg sluttet all kontakt med. Jeg var alltid der for hun, hun var aldri der for meg da jeg hadde det vanskelig. Hun har sagt at hun ikke orket å høre om mine problemer. Hun påvirket meg på en negativ måte, hun kontrollerte omtrent hva jeg gjorde med livet mitt. Hun lot meg ikke stå for det jeg mente, for hun hadde alltid rett. Jeg har hatt det bedre uten hun.

Hun andre har jeg også alltid vært her for, men får ingenting tilbake. Nå er det mye som skjer med familien min, helsa mi og sånne store ting som jeg mener er normalt å spør bestevennen sin om det går bra, å gi støtte. Vi er fortsatt venner, men vi har ikke snakket sammen på lenge. Jeg har ikke energi til å ha venner som jeg gir all min energi til for at de skal ha det bra, når de ikke bryr seg om meg.

Det sårer meg hvordan folk er mot meg, når jeg ikke har gjort noe galt. Jeg er alltid smilende, sier alltid hei til folk jeg kjenner og ikke kjenner, for jeg vet hva det kan gjøre til humøret bare til en fremmed. Jeg "lever" for å gjøre andre glade, mens nå er jeg begynt å bli deprimert/bekymret for alt.

Jeg trives ikke i klassen min, heldigvis går jeg bare deltid på skole. Jeg høres veldig negativ ut nå, men jeg er oftest en veldig positiv og optimistisk person, som ser lyst på livet. Jeg har to gode venner som alltid er der for meg, og jeg for dem. Men klarer likevel ikke å legge bort tankene hvorfor mine to beste venner endte opp å være slik mot meg. Jeg har aldri mast på dem, har respektert det hvis de ikke vil prate om ting.

Jeg har vært mye syk (fysisk) og vært gjennom masse, og dette har jeg ikke fått noe støtte over fra noen av disse to. Disse to har kallt meg for bestevennen deres, vi har vært mye og ofte i lag, hatt mye kontakt. Nå vil jeg slutte kontakt med hun andre også, for det sårer meg hver gang jeg ser hun er pålogget på facebook men aldri tar kontakt (vi bor ikke på samme plass).

Jeg har en helt fantastisk kjæreste, jeg forteller alt til han men han kan ikke forstå hva jeg har vært gjennom og hvordan jeg har det, men han er her alltid for meg. Jeg har full forståelse for at han ikke kan sette seg inn i min situasjon ettersom han ikke har vært gjennom mye vanskelig i livet, verken med jobb, skole eller helse.

Jeg har også utrolig mye familieproblemer, foreldrene mine vet ikke hvordan jeg har det, jeg vil ikke bekymre dem når de har nok med seg selv.

Jeg vet ikke hva jeg vil frem til, men jeg vet at jeg trenger støtte å høre at ting blir bedre, om noen har det slik eller har slike venneerfaringer. Jeg setter utrolig stor pris på de små tingene i livet, som at nå har jeg to gode venner som støtter meg og kjæresten min, men de vet ikke hele historien for jeg vil ikke være en bekymring for noen.

Beklager for langt innlegg, måtte få dette ut en plass :-)

Anonymous poster hash: 1bd4c...d94

[Konstantin]

Slutt å ta offerrollen, hvis ikke vil du aldri lære av dine egne feil.

[AnonymBruker]

Hei du;)

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg har det veldig på samme måten selv. Har liksom ingen nære venner. Det føles som et stort savn å ikke ha noen å snakke med.

Hvor gammel er du?

Hvis du går på skole vil du når du begynner i jobb f.eks komme i kontakt med andre mennesker. Eller skaff deg en deltidsjobb i butikk, om det så bare er på lørdager. Da bli man automatisk litt mer sosial. Jeg tror at man må jobbe litt for det selv også. Jeg tror ikke fremmede mennesker kommer bort til deg og begynner å snakke hvis du bare står stille som en grå mus. Og jeg vet at det er vanskelig å prøve å være noe man ikker er, men prøv å utstråle mer positivitet.

Jeg skjønner deg veldig godt, tror det er mange som har det sånn, ikke baklag for at det er langt innlegg;)

Anonymous poster hash: f7f50...451

[Gjest LadyGlaGla]

Hei TS

Er du ei ung jente? Det virker sånn?

Det du går gjennom nå er nok livets harde lærdom det, for folk er ikke så veldig støttende når det kommer til stykket. Og ingenting galt i det, sånn egentlig, for alle er seg selv nærmest og tenker mest på seg selv.

Så du må lære deg å støtte deg selv, rett og slett, da vil alt bli veldig mye bedre. Slik bli man en selvstendig og selvsikker dame.

Men likevel, selvsagt vil alt bli bedre, og verre, og bedre...det er livet det. Men et helt konkret råd: spør kjæresten din om å holde rundt deg og si at alt vil bli bedre. Han trenger ikke å skjønne noe som helst, men du får det du trenger, en klem og det du vil høre. Prøv det, det fungerer! Har prøvd sjøl

[AnonymBruker]

Hei du;)

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg har det veldig på samme måten selv. Har liksom ingen nære venner. Det føles som et stort savn å ikke ha noen å snakke med.

Hvor gammel er du?

Hvis du går på skole vil du når du begynner i jobb f.eks komme i kontakt med andre mennesker. Eller skaff deg en deltidsjobb i butikk, om det så bare er på lørdager. Da bli man automatisk litt mer sosial. Jeg tror at man må jobbe litt for det selv også. Jeg tror ikke fremmede mennesker kommer bort til deg og begynner å snakke hvis du bare står stille som en grå mus. Og jeg vet at det er vanskelig å prøve å være noe man ikker er, men prøv å utstråle mer positivitet.

Jeg skjønner deg veldig godt, tror det er mange som har det sånn, ikke baklag for at det er langt innlegg;)

Anonymous poster hash: f7f50...451

Hei TS

Er du ei ung jente? Det virker sånn?

Det du går gjennom nå er nok livets harde lærdom det, for folk er ikke så veldig støttende når det kommer til stykket. Og ingenting galt i det, sånn egentlig, for alle er seg selv nærmest og tenker mest på seg selv.

Så du må lære deg å støtte deg selv, rett og slett, da vil alt bli veldig mye bedre. Slik bli man en selvstendig og selvsikker dame.

Men likevel, selvsagt vil alt bli bedre, og verre, og bedre...det er livet det. Men et helt konkret råd: spør kjæresten din om å holde rundt deg og si at alt vil bli bedre. Han trenger ikke å skjønne noe som helst, men du får det du trenger, en klem og det du vil høre. Prøv det, det fungerer! Har prøvd sjøl

Tusen takk for fine svar, dere! Det setter jeg utrolig stor pris på :-) Jeg blir 18 senere i år. Jeg har søkt på mange jobber, men i denne byen er det vanskelig når du er under 18, merker det selv nå og mange andre sier det samme. For å begynne positivt så har det gått sååå mye bedre med kjæresten min i det siste! Jeg har fortalt han om hvordan jeg føler meg, og han er ekstra støttende nå, og plutselig er han blitt mye flinkere til å gi meg komplimenter og uttrykke følelsene for meg, som er kjempeherlig! I tillegg er jeg begynt å være mer med en venninne som tidligere har bodd i en annen by, det også gir meg en stor glede!

Jeg har hatt jobb før, jobbet 2 år i herreklesbutikk (fikk den på etter utplassering på ungdomsskolen, og sjefen er i slekta...). Jeg ble sykemeldt i juni 2013 og nå har han så mange ansatte at de ikke trenger folk lenger, som jeg synes er kjempetrist, men jeg forstår så klart at han ikke kunne "holde av plassen" til meg, ettersom jeg ikke visste når jeg kunne komme tilbake i jobb.

Håper at jeg får meg jobb snart hvertfall, trodde det skulle være lettere ettersom jeg har 2-års erfaring med jobb i butikk på senter, i tillegg til at jeg bare går på skolen til halv 10 hver dag utenom tirsdagen. Krysser fingrene og håper på det beste!

Reiser også til syden om ei uke, så det skal bli deeeilig! Ingen wi-fi og ingen 3g nett. Igjen, tusen takk for respons! Dere er snille mennesker :-)

Anonymous poster hash: 1bd4c...d94