Har mistet bryllupslysten....

[Holly Hobbie]

Uff og huff. De siste dagene har jeg begynt aa faa kalde foetter! Synes plutselig det er skummelt aa skulle gifte seg, selv om jeg elsker min kjaere. Det er under en maaned til vi skal gifte oss, saa det er jo lovlig sent aa ombestemme seg naa. Litt av aarsaken til at jeg plutselig ikke er saa entusiastisk er at jeg ikke trives 100% i utlandet. Savner Norge mer og mer - jeg trodde ikke jeg kom til aa gjoere det da jeg har studert i utlandet foer og det har gaatt helt greit!

Det er uaktuelt aa avlyse - vil jo egentlig gifte meg, men jeg foler meg litt deppa over aa kanskje aldri kunne bo paa permanent basis i Norge igjen. Ferier er jo en ting, men aa bo der en foler seg hjemme er jo litt viktig! Min kjaere har en kjempebra betalt jobb her borte og er saapass spesialisert at det kun er en haandfull med hans stilling i Norge, og derfor vanskelig aa faa jobb for ham i Norge. Han sier at det KAN hende at vi en gang kan flytte til Norge, men han regner ikke med det.

Plutselig savner jeg familien, venner, klimaet (det er masse vind og ustabilt vaer her), det aa kunne bade hver dag om sommeren....norsk tv, norsk musikk, P4(!), hytta, hunden til mamma og pappa....kort sagt det meste! Det er jo fullt mulig at jeg glorifiserer Norge naar jeg er paa lang avstand, og at jeg kan gjoere ting som forbedrer livet mitt her borte. Jeg har nesten ingen egne venner, har vaert her siden februar! Men jeg faar ikke nye venner saa veldig lett, har 4-5 kjempegode venner (i Norge) som jeg har hatt i mange aar.

Uff og huff, mente ikke aa klage her inne paa bryllupsforumet, hvor de aller fleste er overlykkelige over aa gifte seg! Jeg var ogsaa det, men naa foeler jeg meg litt deppa over valget jeg har tatt. Det var jeg som begynte aa snakke om bryllup foerst ogsaa, saa jeg har bare meg selv aa takke....Jeg haaper saa inderlig jeg kan faa tilbake den "jippi-folelsen" jeg hadde for en liten stund siden!

Er det bare meg som har det saann?!

[Gjest Poirot]

1. Jeg tror en slik reaksjon er naturlig, spesielt siden du har flyttet til annet land.

2. Beklager å si det, men har dere ikke snakket om hvor dere skal bo, og hva som skjer om du ikke trives??? De jeg kjenner som er gift fra en fra utlandet har Plan B de begge er enige om mht bosted, hvis de ikke trives.

Du sier du elsker din mann. Da burde det være mulig å løse det problemet du nå har mht bosted. Om en stund kan det hende du finner deg mer tilrette, det kan ta atskillig lengre tid enn 3-4 mnd. Eller dere finner en annen løsning.

Lykke til!

[9na]

Kjære Popelka!

For meg høres det ut som om det du sliter med nå har mer å gjøre med det å tilpasse seg å flytte til et nytt land enn det at dere skal gifte dere.

Det er ikke så rart at du synes det er vanskelig å pluteslig bo i et fremmed land hvor du nesten ikke kjenner noen! Det tror jeg vil være vanskelig for de fleste!

Ønsker deg lykke til og håper at dette bare er startvansker!

[Gjest Lompa]

*Iiiiler til med en trøsteklem!*

Klart du lengter hjem akkurat nå, rett før den største begivenheten i ditt liv. Dvs èn av dem,da!:-)

Men er du HELT sikker på at dert er KUN hjemlengsel og vanlige bryllupsnerver? Det må du finne ut av og det fort. Etter det inntrykket jeg hittil har fått av deg, tror jeg nok det.Vet ikke hva de andre som kjenner deg bedre sier?

Nå er det riktignok tre måneder igjen for min del, så jeg har ikke fått den store skjelven enda. Men at den slår til på ett eller annet tidspunkt er visst mer enn vanlig, så det er nok den som har rammet deg nå.

Du sier at du klarte deg fint da du studerte i utlandet. SÅklart! Da visste du at du skulle hjem. Nå må du venne deg til at der du er nå, er hjemme. Og det er faktisk veldig lett å forestille seg at det blir overveldede. Men der jo ikke som at du aldri kommer hjem mer....Dere kan jo reise hit når som helst, sommer som vinter. Du kan jo inngå avtale med moren din eller noen andre om å sende deg ting som betyr noe spes for hver årstid?Og så kan du sende noe annet fra der du er?

Det er vel bare snakk om vane, å bli hjemmevant og trygg i de nye omgivelsene.

Håper du finner tryggheten igjen og får avgjort om det ER bare hjemlengsel, eller noe mer som forårsaker kalde føtter....Husk at det er aldri for sent å snu!Og at HER har du alltid noen å snakke med. Ikke sant, jenter?:-)

MANGE,MANGE,MANGE varme klemmer!

*Slenger med et par solide raggsokker også! *

[Jens]

Jeg er enig med de andre. Dette er ikke bryllupsnerver, men nerver som følge av att du har flyttet til utlandet. Gi det tid, så vil du se du får venner, og att du også vil føle deg mer og mer hjemme!Har selv noen venninner som har giftet seg med engelskmenn, og de hadde det akkuratt som deg i begynnelsen, men nå stor trives de!!De har til og med sagt de aldri vil flytte hjem igjen!

Lykke til!! :trøste:

klem fra meg.

[Holly Hobbie]

Tuusen takk for raggsokker og klemmer, jenter - jeg tror nok at det skal gaa bra. Var deilig aa skrive ned tankene mine....jeg har fortalt det jeg foler til min kjaere ogsaa (det med at jeg lengter hjem), hans svar er at jeg burde finne en annen, mer utfordrende jobb...tror det er noe i det. Jeg foler meg litt bedre naa, takk for konstruktive tilbakemeldinger!!

[nessi]

Lykke til videre. Jeg håper virkelig du vil trives bedre etterhvert.

Du skal se at bryllupsgleden kommer igjen når dagen kommer enda litt nærmere.

[Gjest Muslingen]

For meg høres det ut som om det du sliter med nå har mer å gjøre med det å tilpasse seg å flytte til et nytt land enn det at dere skal gifte dere.

Det tenkte jeg også da jeg leste innlegget ditt, Popelka.

Men du er ikke den eneste med "kalde føtter". Men jeg av litt andre grunner enn deg. Jeg og min kjære har kun vært sammen i 8 måneder. Og tanker slik som "er jeg sikker på at jeg gjør det rette nå" dukker av og til opp. Her i huset er vi ærlige, og snakker om ting etterhvert som de dukker opp. Sambo vet hvordan jeg har det, og jeg vet hvordan han har det.

Kan du ikke sette deg ned sammen med din kjære og forklare for ham akkurat hvordan du har det? Jeg tror faktisk at når du har bodd der en tid, blitt kjent med nye mennesker, gjort deg kjent med nærmiljøet, så vil du føle deg hjemme der. Gi det tid. Du har jo ikke bodd der så lenge, såvidt jeg har skjønt?

Lykke til! Gleder meg til å høre hvordan deres bryllupsdag var. Vi gifter oss samme dag vi.

[Holly Hobbie]

Det er sant -aerlighet varer lengst! Jeg har sagt hva jeg foler, men hans respons var "kunne du ikke tenkt paa det foer vi la planer om aa gifte oss?". Han mener ogsaa at det har med jobben aa gjoere. Helst vil jeg gjoere noe mer kreativt, men det er ikke saa lett aa faa jobb innen media her borte.

Egentlig tror jeg ikke jeg hadde blitt noe saerlig lykkeligere av aa flytte hjem og avlyse bryllupet. Da maatte jeg bodd hos mamma og pappa en stund til jeg hadde raad til aa flytte for meg selv - det hadde foltes som et nederlag. Og jeg hadde selvsagt savnet min kjaere.

Jeg skal prove aa se litt mer positivt paa tilvaerelsen og bryllupet!!

[Elle Melle]

Kanskje det bare er en naturlig reaksjon på det å skulle bli "mer etablert", noe man gjerne føler når man gjør noe så seriøst som å starte en "ny familie".

Da jeg giftet meg, fikk jeg mye mer hjemlengsel, savn etter gamle venner, tanker om barn og hvor jeg ønsket å bo når jeg fikk noen...Det overrasket meg litt at jeg fikk så sterke følelser for å flytte hjem igjen, det var nesten litt plagsomt til tider.

Nå er jeg heldigvis i den situasjonen at det kanskje lar seg gjøre med tiden, og det gjør det jo lettere å holde ut mens jeg venter. Siden det er min jobb det kommer an på om vi flytter, har det jo mindre med min kjære å gjøre enn i ditt tilfelle, men jeg har funnet ut at man som regel kan klare å finne løsninger på det meste her i livet.

Er han villig til å gi opp jobben sin en periode av livet? Finnes det kompromisser dere kan komme fram til? Finnes det andre ting han kan gjøre enn akkurat den jobben?

Det er sikkert lurt som andre har sagt her å ha en plan B begge er forpliktet på. Det er lett å virke positiv til å finne løsninger nå når det ikke er aktuelt, men hva skjer den dagen det virkelig blir aktuelt å flytte? Vil mannen din gå med på det?

Jeg tror nok som de andre at dette ikke har noe med din kjære å gjøre, men med hjemlengsel som blir forsterket av at du ikke har en "hjemreise" å se fram mot.

Håper dere finner ut av det, slik at du slipper å føle at du "mister" noe ved å gifte deg.

Masse lykke til, og husk på alle de gode tingene som følger med den avgjørelsen du har tatt også! En drømmemann og et spennende liv er ikke å forakte...

[Gjest MrsL]

Iler til med en trøsteklem.

Jeg har det littegranne på samme måten når det gjelder det med bosted. Jeg vil heller aldri komme til å flytte hjem til min fødeby (selv om det seff ikke er like langt unna som Skottland, så er det jo ikke her....) og jeg tenker mye på mine foreldre som er igjen der uten noen av oss barna i nærheten, savnet osv.

Jeg tenker også på hvor evt. barn skal vokse opp og hvor trygt det er her kontra der jeg kommer fra osv.

Jeg tror dette er grunnleggende ting man tenker på når man har kommet til at man skal gifte seg. Livet går inn i en helt ny og alvorlig fase, og de eksistensielle spørsmålene bare hagler på.

Samtidig så vet jeg at jeg elsker min kjære og at ingenting annet i verden ville fått meg til å oppgi ett liv sammen med ham.

[Holly Hobbie]

Naa foler jeg meg mye bedre! Vi har mailet og snakket ut, og alt gaar nok bra! Hvis min kjaere en gang mister jobben (skjer ofte i hans bransje) saa sier han at han vil vurdere Norge. Saa det er ikke sikkert jeg blir her borte livet ut! Har bestemt meg for aa gjoere det beste ut av byen, som jo er flott! Har i tillegg en fin leilighet, venner (gjennom min kjaere) og et ganske bra liv

Det var nok et utslag av "mandag morra blues" og kalde fotter som gjorde at jeg fikk litt panikk.

Tusen takk for alle oppmuntringene, hvertfall - er sikker paa at de hjalp!

Klem

[Bokalven]

Vi skal i hvert fall kose oss skikkelig paa mandag! Hadde med meg kjaeresten dit i dag, og vi koste oss! Haaper jeg kan hjelpe deg med aa foele deg bra i byen "din"!