jeg er ei drittkjærring mot typen

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hva som feiler meg. Jeg er sammen med verdens beste mann i mine øyne, men likevel behandler jeg han dårlig av og til. Får så ekstremt dårlig sammvittighet etterpå og skjønner ikke hvorfor jeg er sånn. han var utro mot meg ganske tidlig i forholdet men han har virkelig vist seg å angre dypt på det og han er utrolig snill. Jeg tror att mye av grunnen til att jeg er litt slem med han kommer av det. Jeg sliter enda veldig med det og enkelte dager tenker jeg veldig på det. Det er da jeg er "slem" med han også. Eksempler på hva jeg gjør: en gang hadde vi krangla litt dagen før og jeg kom hjem fra jobb. Da hadde han vært hjemme hos meg for å fyre i ovnen før jeg kom hjem. Da ble jeg irritert for att jeg var varm etter en lang dag på jobb. Jeg burde jo satt pris på att han tenkte på meg! Jeg kan også gjøre narr av han forran andre hvis det er noe han har gjort feil. Vet det et helt jævlig gjort og angrer etterpå. Jeg sliter med dårlig selvtillit og tankene rundt det att han var utro er noen ganger uutholdelige.. Vet att jeg ikke kan bruke det mot han når jeg har valgt å tilgi men det er lettere sagt enn gjort. Jeg sliter også med tanker om att han synes andre jenter er så mye finere enn meg. Blir sint om han liker bilder av andre jenter og ser egentlig på alle kvinnfolk som en stor trussel. Er så slitsomt å ha det sånn så nå har jeg bestemt meg for å endre på det! Spørsmålet er bare hvordan? Hvordan få bort de urasjonelle tankene om att han vill ha andre enn meg? Og hvordan kan jeg få unnskyldt meg ordentlig å få han til å forstå att jeg vill endre meg og ikke vill være så dritt mot han? Blir fysisk dårlig i magen av å ha det sånn her...

Anonymous poster hash: 36d1a...f4d

[bergen2]

Snakk med mannen om det. Hjelper ikke å ignorere det når det gir seg utslag i sånn som du beskriver. Imidlertidig betyr ikke det at du har tilgitt ham at du ikke kan synes det er vanskelig å forholde seg til. Vær ærlig med deg selv og følelsene dine også direkte i forhold til mannen.

[AnonymBruker]

Huff. Høres ut som om dere må ta dere en god prat

Anonymous poster hash: 4fa8a...37e

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt.. Han var jo utro.

Anonymous poster hash: 49260...872

[strawberry]

Det du må gjøre, er å bestemme deg for om du kan glemme utroskapen eller ikke. Å være i et forhold hvor dette stadig gnager er ikke noe godt.

Jeg var selv i et forhold hvor han hadde vært utro, men vi var sammen 1,5 år etterpå. Da merket jeg også dette at jeg rett og slett prøvde å gjøre igjen for det, og var ofte sur på ham "uten grunn". Det endte med at jeg gjorde det slutt fordi jeg ikke orka det lenger, jeg klarte ikke å tilgi ham og måtte derfor komme meg videre i livet. Har aldri angra på den avgjørelsen.

[AnonymBruker]

Jeg ble kvitt følelsene ved å bli kvitt mannen. Livet mitt ble så utrulig enklere, slapp å bekymre meg for at han skulle være utro igjen, slapp å tenke på hva han hadde gjort mot oss.

Anonymous poster hash: c6bb0...a51

[AnonymBruker]

Snakk med mannen om det. Hjelper ikke å ignorere det når det gir seg utslag i sånn som du beskriver. Imidlertidig betyr ikke det at du har tilgitt ham at du ikke kan synes det er vanskelig å forholde seg til. Vær ærlig med deg selv og følelsene dine også direkte i forhold til mannen.

Har unnskyldt meg tidligere for ting jeg har gjort og sagt til han att jeg sliter med vonde tanker om utroskapen og att det ligger bak oppførselen min. Men det virker som han tror jeg bare bruker det som en unnskyldning. Kan jo ikke holde det mot han nå som jeg har valgt å tilgi men er fryktelig vanskelig til tider. Føler meg bare helt råtten som behandler han så urettferdig.. har vurdert mange ganger å gå fra han da det er 1,5 år siden han var utro og jeg enda sliter men jeg elsker han alt for mye til det. Er vanskelig å snakke med han om det nå for han mener att det er gått så lang tid å blir irritert. Skjønner jo det. Han var veldig ydmyk og forståelsesfull for att jeg slet lang tid etter att det hadde skjedd og jeg skjønner jo att det er tøft for han å bli påmint det nå så lang tid etter. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å få tro på meg selv

-TS

Anonymous poster hash: 36d1a...f4d

[AnonymBruker]

Da eksen min var utro, angret han som en hund og gråt og ville jeg skulle ta han tilbake. Men jeg kunne ikke, da jeg visste at jeg ikke klarte å stole på han mer. Takk og lov, fordi den avgjørelsen har jeg aldri angret på

Man kan tro man kan tilgi utroskap når man virkelig elsker kjæresten sin, men det setter seg inni deg og uten utløp vokser det seg til bitterheten blir for stor og du tar det utover han igjen. Derfor er det smart å gå..

Anonymous poster hash: a4f50...b07

[bergen2]

Har unnskyldt meg tidligere for ting jeg har gjort og sagt til han att jeg sliter med vonde tanker om utroskapen og att det ligger bak oppførselen min. Men det virker som han tror jeg bare bruker det som en unnskyldning. Kan jo ikke holde det mot han nå som jeg har valgt å tilgi men er fryktelig vanskelig til tider. Føler meg bare helt råtten som behandler han så urettferdig.. har vurdert mange ganger å gå fra han da det er 1,5 år siden han var utro og jeg enda sliter men jeg elsker han alt for mye til det. Er vanskelig å snakke med han om det nå for han mener att det er gått så lang tid å blir irritert. Skjønner jo det. Han var veldig ydmyk og forståelsesfull for att jeg slet lang tid etter att det hadde skjedd og jeg skjønner jo att det er tøft for han å bli påmint det nå så lang tid etter. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å få tro på meg selv

-TS

Anonymous poster hash: 36d1a...f4d

Det at du syntes det er vanskelig nå betyr jo, slik jeg tolker det, at du har tilgitt han uten å få det skikkelig bearbeidet selv.

Jeg vil anbefale at dere snakker skikkelig ut om de følelsene du har knyttet til utroakapen hans, det må han tåle. Ev. Kan dere snakke med en familierådgiver eller lignende. Håper det ordner seg for deg.

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måte som deg, og følger tråden
Vi var akkurat blitt offisielle som par, da han på en fest stod å råklina med en tidligere flørt. Jeg hadde dratt hjem til han for å sove, da jeg fikk melding om det fra ei venninne. Han var også på tur til å dra med henne hjem til henne, men kompisen hans som kjørte den kvelden nektet å ta han dit og kjørte han heller hjem til meg.
Dette er snart 3 år siden, og jeg sliter enda med det. Han har sagt unnskyld og alt, men jeg klarer ikke la være å tenke på ''hva om han fikk dratt til henne likevel''..
Jeg sliter ikke så veldig med sjalusi fordi jeg vet det ikke vil gjenta seg. Men sliter med at han faktisk gjorde det, og får vondt i magen hver gang han skal ut på fest.

Har snakket om det så mange ganger, at jeg føler det gnager hull på hodet hans. Mange kvelder får jeg ikke sove, fordi jeg ligger å tenker på det. Hva annet skal man gjøre, når man egentlig har snakket emnet i hjel?

Anonymous poster hash: 283b3...567

[Gjest chisandra]

Det er mange som har det som deg, ts - men få som har så mye selvinnsikt på det og innrømmer det i samme grad som deg. Derfor har du all mulighet til å få gjort noe med det.

Start med å snakke med han om det. Du forklarte deg veldig godt i trådstarten, så der har du jo et kjempegodt utgangspunkt.

Bestem deg også for å gå unna litt i det du kjenner du er i ferd med å si noe slemt.

Lykke til, håper du får økt selvtilliten din og klarer å slappe av etterhvert.

[Gjest Linneah2013]

Jeg skjønner ikke hva som feiler meg. Jeg er sammen med verdens beste mann i mine øyne, men likevel behandler jeg han dårlig av og til. Får så ekstremt dårlig sammvittighet etterpå og skjønner ikke hvorfor jeg er sånn. han var utro mot meg ganske tidlig i forholdet men han har virkelig vist seg å angre dypt på det og han er utrolig snill. Jeg tror att mye av grunnen til att jeg er litt slem med han kommer av det. Jeg sliter enda veldig med det og enkelte dager tenker jeg veldig på det. Det er da jeg er "slem" med han også. Eksempler på hva jeg gjør: en gang hadde vi krangla litt dagen før og jeg kom hjem fra jobb. Da hadde han vært hjemme hos meg for å fyre i ovnen før jeg kom hjem. Da ble jeg irritert for att jeg var varm etter en lang dag på jobb. Jeg burde jo satt pris på att han tenkte på meg! Jeg kan også gjøre narr av han forran andre hvis det er noe han har gjort feil. Vet det et helt jævlig gjort og angrer etterpå. Jeg sliter med dårlig selvtillit og tankene rundt det att han var utro er noen ganger uutholdelige.. Vet att jeg ikke kan bruke det mot han når jeg har valgt å tilgi men det er lettere sagt enn gjort. Jeg sliter også med tanker om att han synes andre jenter er så mye finere enn meg. Blir sint om han liker bilder av andre jenter og ser egentlig på alle kvinnfolk som en stor trussel. Er så slitsomt å ha det sånn så nå har jeg bestemt meg for å endre på det! Spørsmålet er bare hvordan? Hvordan få bort de urasjonelle tankene om att han vill ha andre enn meg? Og hvordan kan jeg få unnskyldt meg ordentlig å få han til å forstå att jeg vill endre meg og ikke vill være så dritt mot han? Blir fysisk dårlig i magen av å ha det sånn her...

Anonymous poster hash: 36d1a...f4d

Det hjelper ikke hvor mange gangen du enn unnskylder deg, ja, han var utro, en sjofel handling i seg selv, men du valgte å fortsette samlivet med han, noe som betyr at du valgte å "glemme" det og se fremover. Å gjøre narr av et menneske er fryktelig stygt, hvordan hadde du følt deg i en sånn situasjon? Fortsetter du som du nå gjør, kan du likegodt gjøre slutt idag, for kjærligheten han har for deg vil forsvinne litt etter litt, tilslutt er den helt borte. Da er det for seint for deg å forandre deg. Så, du må nå i ta et valg, hva vil du for fremtiden? Ta en skikkelig prat med han, fortell han grunnen til at du reagerer som du gjør, dette som nager deg må du få bort, vet det er vanskelig, men du får det så mye bedre selv.

[embla1807]

Jeg vet ikke om du er interessert i dette, men det kan være lurt å snakke med en psykolog, selv om det koster litt. Jeg har det ganske likt som deg, bortsett fra at typen min ikke har vært utro. Men hos psykologen har jeg lært andre teknikker for å ikke reagere med sinne. Jo mer bitchy og kjerring du er mot han jo mer trekker han seg unna og kanskje er utro igjen, så prøv å få gjort noe med dette!

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok av respekt for meg selv ikke blitt sammen med en som tidligere hadde vært utro mot meg.

Det kompliserer bare alt i årene fremover, og man vil alltid ha en frykt for at personen skal gjøre det igjen / en slags bitterhet.

Grow some selfrespect.. Finn deg en som alltid behandler deg bra, så vil du ikke ubevisst ha trang til å "ta igjen" for ting du ikke kan gjøre noe med

Ikke ålreit å blande barn inn i et lite harmonisk forhold heller, så finn deg en ny!

Anonymous poster hash: e36e9...6eb

[Gjest Jon Are]

Jeg skjønner deg godt.. Han var jo utro.

Anonymous poster hash: 49260...872

helt enig. utroskap er nesten utilgivelig.

med hilsen fra:

jon are

[AnonymBruker]

Det hjelper ikke hvor mange gangen du enn unnskylder deg, ja, han var utro, en sjofel handling i seg selv, men du valgte å fortsette samlivet med han, noe som betyr at du valgte å "glemme" det og se fremover. Å gjøre narr av et menneske er fryktelig stygt, hvordan hadde du følt deg i en sånn situasjon? Fortsetter du som du nå gjør, kan du likegodt gjøre slutt idag, for kjærligheten han har for deg vil forsvinne litt etter litt, tilslutt er den helt borte. Da er det for seint for deg å forandre deg. Så, du må nå i ta et valg, hva vil du for fremtiden? Ta en skikkelig prat med han, fortell han grunnen til at du reagerer som du gjør, dette som nager deg må du få bort, vet det er vanskelig, men du får det så mye bedre selv.

Helt rett det du skriver. Vet det er stygt gjort og er ikke stolt av det. Skal gjøre alt jeg kan for å unngå å være idiot når de tunge tankene kommer. Det ødela selvtilliten min totalt det han gjorde så tror nok den er det første jeg må jobbe med.

-TS

Anonymous poster hash: 36d1a...f4d

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måte som deg, og følger tråden

Vi var akkurat blitt offisielle som par, da han på en fest stod å råklina med en tidligere flørt. Jeg hadde dratt hjem til han for å sove, da jeg fikk melding om det fra ei venninne. Han var også på tur til å dra med henne hjem til henne, men kompisen hans som kjørte den kvelden nektet å ta han dit og kjørte han heller hjem til meg.

Dette er snart 3 år siden, og jeg sliter enda med det. Han har sagt unnskyld og alt, men jeg klarer ikke la være å tenke på ''hva om han fikk dratt til henne likevel''..

Jeg sliter ikke så veldig med sjalusi fordi jeg vet det ikke vil gjenta seg. Men sliter med at han faktisk gjorde det, og får vondt i magen hver gang han skal ut på fest.

Har snakket om det så mange ganger, at jeg føler det gnager hull på hodet hans. Mange kvelder får jeg ikke sove, fordi jeg ligger å tenker på det. Hva annet skal man gjøre, når man egentlig har snakket emnet i hjel?

Anonymous poster hash: 283b3...567

Akkurat det som er problemet. Att emnet er snakker ihjel uten att jeg føler meg helt ferdig med å bearbeide det..

-TS

Anonymous poster hash: 36d1a...f4d

[Gjest Linneah2013]

Helt rett det du skriver. Vet det er stygt gjort og er ikke stolt av det. Skal gjøre alt jeg kan for å unngå å være idiot når de tunge tankene kommer. Det ødela selvtilliten min totalt det han gjorde så tror nok den er det første jeg må jobbe med.

-TS

Anonymous poster hash: 36d1a...f4d

Du har god selvinnsikt, så dette vil du klare helt fint. Se fremover, snakk sammen og få et godt liv. Ønsker dere masse lykke til.

[Havbris]

Å tilgi er ikke det samme som å glemme - og det er ikke noe som kommer over natten. Å tilgi er like mye å sette deg selv fri fra tdet taket som disse følelsene har på deg, og dette setter deg fri fra lytsen til å straffe og hevne i evig tid. Å tilgi betyr ikke at du godtar krenkelsen som du er utsatt for, men du er villig til å prøve å la dette ligge bak deg og rette blikket forover.

Om du føler deg ferdig snakket om alle detaljer og følelser rundt utroskapen sammen med han, så må du nok først og fremst gjøre deg bevisst hva tilgivelse innebærer og hva det vil kreve av innsats av deg. Skaff deg en entime hos en familieterapeut på et Familierdågviningskontor. Jeg gikk i samtaler der et år alene og det var veldig godt for meg å ha et "rom" der jeg kunne la alle og ord tanker flyte fritt i sammen med en erfaren teraput".

Du trenger å lære deg teknikker du tar i bruk i forkant når du kjenner lysten til å slippe ut sure padder, og du lærer deg å stoppe de før de har hoppet ut av kjeften din. Dette er det bare du som kan gjøre noe med hvis du ønsker en fremtid med mannen.

Om du ikke klarer dette så skal du også tenke at muligheten for å gå ut av forholdet, så fremt du mener dette er ferdig snakket og at du har følt han som en god samtalepartner underveis som har tatt på seg ansvar og vist anger - samt at han har vært villig til å gi deg tid og rom til å komme igjennm dette. Lykke til.

Dette er en innsats verdt, det krever bevisst tankevirksomhet for deg.

Endret 8. april 2014 av Havbris

[Gjest Nanna87]

Huff, du høres slitsom ut! Jobb med deg selv:)