Familien min hater meg

[AnonymBruker]

Siden en alder av 12 år har jeg vært siste prioritert og oversett i familien min. Min tvilling har alltid blitt satt før meg. Dette utviklet seg til at jeg ble veldig deprimert og at jeg tok til selvskading i mange år. Da mine foreldre så dette fikk jeg bare kommentaren: "har du gjort dette selv eller? Haha". Etterhvert som jeg ble eldre klarte jeg å stenge de ute, var mest mulig på mitt eget rom eller hos venner. Skole og idretten min ble aldri lagt merke til. Jeg ble satt sist i alt. Selv skolevalget mitt er kritisert til den dag i dag. Ingen ting er godt nok. De snakker stygt til meg og er nedlatende. Ler av meg og kaller meg dum. Uutdannet siden jeg gikk yrkesfag.

Til slutt kom dagen da jeg flyttet ut og jeg var over lykkelig. 6 mnd senere sa økonomien nei da jeg mistet jobben min. Jeg er bare 19 år og siden tvillingen min fortsatt bor hjemme tenkte jeg at de sikkert ikke hadde noe i mot å ha meg der til jeg kom meg på bena igjen. Når jeg kom hjem fikk jeg en deadline på 3 uker. Søsteren min bor hjemme og lever på foreldrene våres sine penger. Hun får bli så lenge hun vil.

Slik har det vært gjennom hele oppveksten. Uansett hva jeg gjør eller ikke gjør er det ikke bra nok. Det virker som de rett og slett skulle ønske jeg ikke fantes.

Noen ganger frister det å avskrive meg hele familien for godt. En familie skal støtte deg og elske deg uansett. Jeg har aldri gjort noenting mot de, for å få dem til å behandle meg slik de gjør.

Noen som har opplevd det samme? Noen som har tips? Jeg orker rett og slett ikke mer.

Anonymous poster hash: 01e97...022

[AnonymBruker]

Er du gutt eller jente?

Anonymous poster hash: f1d68...f87

[Momseguri]

Dette høres jo helt vilt ut? Syns foreldrene dine virker ufattelig kjipe, og kan ikke helt tenkte meg hvorfor de forskjellsbehandler dere så kraftig. Har du tatt det opp med dem?

[Anglofil]

Tråden er ryddet for personangrep.

Yvonne (mod)

[AnonymBruker]

Jeg opplevde også heftig forskjellsbehandling på meg og mine søsken.

Jeg prøvde i mange år å snakke med dem, men for døve ører - jeg var en "dramaqueen". Jeg kuttet kontakten og har ikke angret en dag siden.

I mange tilfeller er ikke blod tykkere enn vann.

Anonymous poster hash: 0d49c...f4d