Eks

[AnonymBruker]

Sikkert ikke den første i denne situasjonen, og ikke den siste heller. For fire år siden traff jeg et fantastisk menneske. Akkurat da var jeg samboer med denne fantastiske personen sin bestevenn. Vi klikket sammen med en gang, og ble veldig gode venner. Etter en stund forstod jeg at jeg begynte å falle for h*n, og slo opp med h*n jeg var sammen med. Jeg og denne fantastiske personen begynte å innlede et forhold, men h*n studerte i utlandet på det tidspunktet, noe som resulterte i at forholdet begynte på skype (av alle ting). etter noen mnd reiste jeg og besøkte h*n der h*n studerte. Vi hadde det helt fantastisk, og ting var supert. Men det å holde både tillit og følelser i sjakk når man er så langt borte fra hverandre (og mnd av gangen) er ikke så lett. I tillegg var alt hemmelig iom at det var en god venn av min eks-samboer. Etter hvert raknet det, og vi var vel litt drittsekker begge to. Jeg har likevel savnet h*n veldig, fordi h*n er bare helt fantastisk, og vi hadde det skikkelig gøy sammen. En av de sjeldne som er like sprø som meg. Nå har h*n kommet tilbake til norge og fått seg samboer. I det siste har vi snakket litt sammen, begynner som regel med mimring og ender med småflørting. Jeg prøver hardt å være glad for at h*n har funnet en, men i ettertidklokskapens lys klarer jeg ikke tenke annet enn at vi er perfekt for hverande. Når jeg ser tilbake på meldinger vi har sendt, ser jeg hvor søt og fin h*n egentlig var, og hvor bra h*n var for meg. Men for fire år siden så livet mitt også helt anderledes ut. H*n kommer fra høyt utdannet og vellykket familie, mens jeg har vokst opp med en fraværende far og i et mer turbulent hjem. For fire år siden hadde jeg ingen utdanning, bodde hjemme siden jeg nettopp hadde flyttet ut fra samboer og hadde ingen planer for fremtiden (hadde jobb men ingenplaner om å studere videre). I løpet av de fire årene har jeg blitt mye tryggere på meg selv, tatt studiekompetanse og begynt på en bachelor, kjøpt meg leilighet og tatt lappen. Føler litt at alt jeg har oppnådd i livet har jeg oppnådd de siste 4 årene. Nå skriver h*n blandt annet at h*n savner meg, er glad i meg, og hvor fin jeg er. men samtidig skriver h*n ikke noe som gir meg indikasjon på hva han vil med det, om det bare er for å være hyggelig. H*n er absolutt ikke typen til å være utro, så DET hadde nok aldri skjedd (og jeg hadde aldri latt det uansett). Men blir veldig usikker på hvordan jeg skal tolke det, og hvordan jeg kan gå frem nå. Om jeg i det hele tatt skal fortsette å snakke med h*n. Dette ble veldig langt, men måtte bare få det ut. Føler meg litt som en ass nå. Vil jo ikke ødelegge noe for h*n heller... Men dette holder meg våken om natten, og jeg tenker på h*n hele tiden.

Anonymous poster hash: f5200...bfc

Anonymous poster hash: f5200...bfc