Er 35 år og føler allerede at livet er over

[AnonymBruker]

Hva er galt med meg?

I 20-årene følte jeg at jeg hadde hele livet foran meg. Jobbet i utlandet, hadde det kjempegøy, det føltes som om livet var en lek. Jeg var sikker på at jeg kom til å finne en mann, gifte meg og få barn.

Nå er jeg blitt 35, årene gikk så fort. Har kjæreste, men er så usikker på om han er mannen jeg vil ha barn med. Han er som et stort barn selv...

Jeg har helsa i behold, flott jobb og bra økonomi, men klarer ikke finne noe i hverdagen å glede meg over. Føler liksom at livet er over, og begynner å stresse over at jeg kommer til å leve alene resten av livet. Har blitt så pessimistisk... Vet at vi er utrolig heldige som bor i et land uten krig, sult osv, men likevel, jeg klarer liksom ikke bli lykkelig. Er så misunnelig på alle andre som ser så lykkelige ut...

Noen andre som har opplevd det samme? Går det over? Eller blir det verre og verre?

Anonymous poster hash: 721da...ede

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener.. Jeg er i begynnelsen av 20-årene, men gruer meg til å bli eldre, siden det virker ikke som at noen syns jenter over 25 er fine.

Anonymous poster hash: eddd7...5cc

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener.. Jeg er i begynnelsen av 20-årene, men gruer meg til å bli eldre, siden det virker ikke som at noen syns jenter over 25 er fine.

Anonymous poster hash: eddd7...5cc

Du har vært for mye på kg..

Anonymous poster hash: 67e6a...bee

[AnonymBruker]

Du har vært for mye på kg..

Anonymous poster hash: 67e6a...bee

Ja, jeg vet..

Anonymous poster hash: eddd7...5cc

[AnonymBruker]

En god lekse til alle i tyveårene - ting kommer ikke av seg selv, 20 er ikke det "nye 30" og man må planlegge deretter. 20-årene er årene der grunnsteinene til karriere og familieliv legges.

Jeg ville dumpet denne fyren som er som et "stort barn" og sett etter den rette.

Ellers ville jeg sett på andre faktorer i livet ditt som ikke er som det skal - er du glad i jobben din? Har du et godt sosialt liv? Bor du i en by der du har mulighet til å treffe nye mennesker og nye menn jevnlig?

Du er ikke gammel, men du er ved et punkt der du må endre litt hvilke grupper av menn du ser på og hva du forventer deg.

Anonymous poster hash: 5acf6...40d

[AnonymBruker]

^ skulle selvsagt stå "30 er ikke det nye 20"

Anonymous poster hash: 5acf6...40d

[AnonymBruker]

Hva er galt med meg?

I 20-årene følte jeg at jeg hadde hele livet foran meg. Jobbet i utlandet, hadde det kjempegøy, det føltes som om livet var en lek. Jeg var sikker på at jeg kom til å finne en mann, gifte meg og få barn.

Nå er jeg blitt 35, årene gikk så fort. Har kjæreste, men er så usikker på om han er mannen jeg vil ha barn med. Han er som et stort barn selv...

Jeg har helsa i behold, flott jobb og bra økonomi, men klarer ikke finne noe i hverdagen å glede meg over. Føler liksom at livet er over, og begynner å stresse over at jeg kommer til å leve alene resten av livet. Har blitt så pessimistisk... Vet at vi er utrolig heldige som bor i et land uten krig, sult osv, men likevel, jeg klarer liksom ikke bli lykkelig. Er så misunnelig på alle andre som ser så lykkelige ut...

Noen andre som har opplevd det samme? Går det over? Eller blir det verre og verre?

Anonymous poster hash: 721da...ede

Skjønner deg veldig godt. Jeg hadde også følt livet var over om det eneste du har å slå i bordet med var flott jobb og økonomi. Tenk...alt man har å leve for er en jobb og penger på konto. Meningsløst liv..

Anonymous poster hash: 13472...c36

[AnonymBruker]

Det er nok mange som har det som deg når den biologiske klokka begynner å tikke! Du må først finne ut om du er deprimert og trenger behandling. Det er jo et tegn på depresjon å ikke kunne finne glede i noe.

Ellers må du ta en avgjørelse om du ønsker å fortsette med kjæresten eller ikke. Det er det bare du som kan føle på. Ingen forhold er perfekte, men man skal jo helst ha lyst til å være sammen med personen og se for seg at man ønsker det samme når begge passerer 60.

Du er ikke gammel! Alle går gjennom sånne perioder. Jeg har gjort det selv. Men du begynner selvfølgelig å få det litt travelt om du ønsker egne barn. Selv har jeg funnet ut at man kan adoptere frem til man fyller 45!

Anonymous poster hash: 2bc50...33f

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg elsker jobben min, og bor i Oslo.

Har ikke så mye venner da, har liksom alltid vært litt ensom. Jeg drømmer meg bort, har lyst til å flytte til utlandet, men det føles som et stort steg, som jeg er altfor redd til å ta... :-/

Og så har jeg jo lyst på barn, men vil jeg ha det for enhver pris? Det er jo noen som velger å bli gravid etter en ONS men jeg vil ikke det heller, vil jo ha en mann som vil være med meg resten av livet...

Føler meg så deprimert.. Jeg har fått resept på antidepressive, men har ikke kjøpt de enda. Vet ikke om jeg har lyst på piller som påvirker hjernen, hva om et blir verre...

Huff... Er det ingen damer på 35+ som kan gi meg noen råd?

Klem

Anonymous poster hash: 721da...ede

[AnonymBruker]

Begynn å hopp fallskjerm, så får du noe annet enn alderdommen å tenke på.... ;-)

Anonymous poster hash: 7a7e9...3be

[Vill]

For meg høres det ut som du er litt deprimert. Eg ville gjort litt endringer i livet. Om kjæresten er som eit stort barn - dump han. Trives du i jobben? Kanskje du kan sjå etter ein anna jobb? Få deg ein ny hobby eller ta opp igjen ein gammal ein.

Fleire og fleire får barn opp i førtiårene, så du har endå god tid. Du kan evt adoptere.

Dersom du er deprimert, så kan det vere lurt å prate med legen. Kanskje gå til psykolog, ta eit kurs i kognitiv terapi eller noko. å litt hjelp til å komme over kneika. Eg følte livet var over i slutten av tenårene då eg var deprimert. Såg ingen lys i enden av tunnelen. Det gikk over, og no har eg det skikkelig bra! Men du ser ikkje enden når du er midt oppi det.

Då eg var langt nede, kunne eg sitte blant veninner og kjenne på at no burde eg egentlig ha ledd, smilt.. Dette ville jo normalt vore kjekt.. Men likevel følte eg meg bare tom og ensom og trist. Det går over! Eg gjekk til psykolog, dumpa dusteeksen, kutta ut ei veninne som sugde energi utav meg, og jobba med meg sjølv og tankegangen min. No er eg sambuar med drømmemannen, bruker bare tid på gode veninner, gjør ting eg liker, og gleder meg til framtida. Eg har tatt eit kurs som hjalp veldig. Om du bur i Bergen kan du sende meg pm, og eg kan anbefale det til deg.

Livet er ikkje over!

[Gjest Coolaid]

Hva er galt med meg?

I 20-årene følte jeg at jeg hadde hele livet foran meg. Jobbet i utlandet, hadde det kjempegøy, det føltes som om livet var en lek. Jeg var sikker på at jeg kom til å finne en mann, gifte meg og få barn.

Nå er jeg blitt 35, årene gikk så fort. Har kjæreste, men er så usikker på om han er mannen jeg vil ha barn med. Han er som et stort barn selv...

Jeg har helsa i behold, flott jobb og bra økonomi, men klarer ikke finne noe i hverdagen å glede meg over. Føler liksom at livet er over, og begynner å stresse over at jeg kommer til å leve alene resten av livet. Har blitt så pessimistisk... Vet at vi er utrolig heldige som bor i et land uten krig, sult osv, men likevel, jeg klarer liksom ikke bli lykkelig. Er så misunnelig på alle andre som ser så lykkelige ut...

Noen andre som har opplevd det samme? Går det over? Eller blir det verre og verre?

Anonymous poster hash: 721da...ede

Jeg pleier å si at "lykke er ikke noe du får, det er noe du skaper". Du får ny tid hver dag, gjør noe annerledes med den som får deg til å føle deg bra.

Jeg er noen år eldre enn deg. Deler av oppveksten har vært lite bra. Det er først nå jeg begynner å føle meg tilfreds selv om noen ting ennå ikke er på plass. Litt sånn motsatt av deg.

Start med å utfordre deg selv i en retning du selv ønsker å gå.

[Vill]

TS her.

Jeg elsker jobben min, og bor i Oslo.

Har ikke så mye venner da, har liksom alltid vært litt ensom. Jeg drømmer meg bort, har lyst til å flytte til utlandet, men det føles som et stort steg, som jeg er altfor redd til å ta... :-/

Og så har jeg jo lyst på barn, men vil jeg ha det for enhver pris? Det er jo noen som velger å bli gravid etter en ONS men jeg vil ikke det heller, vil jo ha en mann som vil være med meg resten av livet...

Føler meg så deprimert.. Jeg har fått resept på antidepressive, men har ikke kjøpt de enda. Vet ikke om jeg har lyst på piller som påvirker hjernen, hva om et blir verre...

Huff... Er det ingen damer på 35+ som kan gi meg noen råd?

Klem

Anonymous poster hash: 721da...ede

Kva med å begynne på eit kurs i maling, yoga, eller noko anna der du kan møte nye venner?

Antidepressiva er ingen quick fix. Om du er deprimert, kan det vere du har kjemisk ubalanse i hjernen. Dette kan tablettene rette opp i Det vil ta 2-4 veker før du merker noko. Det er ikkje sånn at ein blir lykkelig av tablettene. Ein blir ingen zombie, men humøret blir normalisert.

Eg ville nok gått til psykolog eller noko i tillegg. Tabletter i seg sjølv er ingen løsning.

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg elsker jobben min, og bor i Oslo.

Har ikke så mye venner da, har liksom alltid vært litt ensom. Jeg drømmer meg bort, har lyst til å flytte til utlandet, men det føles som et stort steg, som jeg er altfor redd til å ta... :-/

Og så har jeg jo lyst på barn, men vil jeg ha det for enhver pris? Det er jo noen som velger å bli gravid etter en ONS men jeg vil ikke det heller, vil jo ha en mann som vil være med meg resten av livet...

Føler meg så deprimert.. Jeg har fått resept på antidepressive, men har ikke kjøpt de enda. Vet ikke om jeg har lyst på piller som påvirker hjernen, hva om et blir verre...

Huff... Er det ingen damer på 35+ som kan gi meg noen råd?

Klem

Anonymous poster hash: 721da...ede

Som en som (også) har bodd og arbeidet i utlandet vil jeg ikke anbefale deg å "flykte" i håp om å starte på scratch. Du bodde jo ute da du var yngre men det er annerledes når man er 25.

Hvis man skal finne en livsledsager kan man ikke flytte på seg for mye men må finne et sted å slå seg til ro og se på datingmarkedet der man er.

Jeg tror du er deprimert rett og slett fordi du synes ting har stagnert og at du ikke er på rett sted i livet eller har tingene du vil ha. Jeg tror mye av det hadde endret seg dersom du både hadde et stimulerende sosialt liv samt en livsledsager du elsket og som elsket deg. Det er lett å si "hopp i fallskjerm" eller "dra til Brasil", men sannheten er at depresjon handler ikke bare om kjedsomhet men at man trenger et bedre liv. Ikke en plate sjokolade nå eller en weekendtur, men en hverdag med mennesker du synes setter pris på deg.

Jobber du et sted/i et marked der du kan treffe menn? Har du store krav eller er du åpen for f.eks. å treffe en mann som er skilt? Er det noe du kan endre, trene mer eller ta bedre vare på deg selv?

Anonymous poster hash: 5acf6...40d

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg elsker jobben min, og bor i Oslo.

Har ikke så mye venner da, har liksom alltid vært litt ensom. Jeg drømmer meg bort, har lyst til å flytte til utlandet, men det føles som et stort steg, som jeg er altfor redd til å ta... :-/

Og så har jeg jo lyst på barn, men vil jeg ha det for enhver pris? Det er jo noen som velger å bli gravid etter en ONS men jeg vil ikke det heller, vil jo ha en mann som vil være med meg resten av livet...

Føler meg så deprimert.. Jeg har fått resept på antidepressive, men har ikke kjøpt de enda. Vet ikke om jeg har lyst på piller som påvirker hjernen, hva om et blir verre...

Huff... Er det ingen damer på 35+ som kan gi meg noen råd?

Klem

Anonymous poster hash: 721da...ede

Men hvis du elsker jobben din, så har du masse. Jeg liker ikke jobben, og har ikke klart å finne ut hvilken jobb jeg kan like. Jeg er fylt 40, har ikke hatt en kjæreste på mange år. Har ikke spesielt god økonomi. Synes nesten det er litt provoserende med folk som deg som har masse, og klager.

Anonymous poster hash: 40e3e...55d

[Gjest Steamboat]

Du har vært for mye på kg..

Anonymous poster hash: 67e6a...bee

Bulls eye!

[marion]

TS her.

Jeg elsker jobben min, og bor i Oslo.

Har ikke så mye venner da, har liksom alltid vært litt ensom. Jeg drømmer meg bort, har lyst til å flytte til utlandet, men det føles som et stort steg, som jeg er altfor redd til å ta... :-/

Og så har jeg jo lyst på barn, men vil jeg ha det for enhver pris? Det er jo noen som velger å bli gravid etter en ONS men jeg vil ikke det heller, vil jo ha en mann som vil være med meg resten av livet...

Føler meg så deprimert.. Jeg har fått resept på antidepressive, men har ikke kjøpt de enda. Vet ikke om jeg har lyst på piller som påvirker hjernen, hva om et blir verre...

Huff... Er det ingen damer på 35+ som kan gi meg noen råd?

Klem

Anonymous poster hash: 721da...ede

Piller dropper du. Du trenger ikke piller, du trenger noe nytt. Så ta deg permisjon i ett år og reis utenlands. Liker du deg ikke der, har du ihvertfall prøvd og kan reise hjem igjen. Nytter ikke å sutre over ting du aldri får gjort når du ikke prøver..

Barn driter du i å få. Sikker på du vil ha en skrikende snørrunge springende rundt beina på deg? Barn krever mye. Da kan du glemme deg selv i mange år. Barnet kommer alltid først.

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som du er litt deprimert. Eg ville gjort litt endringer i livet. Om kjæresten er som eit stort barn - dump han. Trives du i jobben? Kanskje du kan sjå etter ein anna jobb? Få deg ein ny hobby eller ta opp igjen ein gammal ein.

Fleire og fleire får barn opp i førtiårene, så du har endå god tid. Du kan evt adoptere.

Dersom du er deprimert, så kan det vere lurt å prate med legen. Kanskje gå til psykolog, ta eit kurs i kognitiv terapi eller noko. å litt hjelp til å komme over kneika. Eg følte livet var over i slutten av tenårene då eg var deprimert. Såg ingen lys i enden av tunnelen. Det gikk over, og no har eg det skikkelig bra! Men du ser ikkje enden når du er midt oppi det.

Då eg var langt nede, kunne eg sitte blant veninner og kjenne på at no burde eg egentlig ha ledd, smilt.. Dette ville jo normalt vore kjekt.. Men likevel følte eg meg bare tom og ensom og trist. Det går over! Eg gjekk til psykolog, dumpa dusteeksen, kutta ut ei veninne som sugde energi utav meg, og jobba med meg sjølv og tankegangen min. No er eg sambuar med drømmemannen, bruker bare tid på gode veninner, gjør ting eg liker, og gleder meg til framtida. Eg har tatt eit kurs som hjalp veldig. Om du bur i Bergen kan du sende meg pm, og eg kan anbefale det til deg.

Livet er ikkje over!

Hei:) tusen takk for svar. Jeg bor ikke i Bergen. Gikk du til privat psykolog eller offentlig? Jeg har gått til psykiater, men ble ikke noe bedre av det. Har tenkt på å finne en annen, men det er ett års ventetid, og private koster over 1000kr pr time:(

Anonymous poster hash: 721da...ede

[AnonymBruker]

Men hvis du elsker jobben din, så har du masse. Jeg liker ikke jobben, og har ikke klart å finne ut hvilken jobb jeg kan like. Jeg er fylt 40, har ikke hatt en kjæreste på mange år. Har ikke spesielt god økonomi. Synes nesten det er litt provoserende med folk som deg som har masse, og klager.

Anonymous poster hash: 40e3e...55d

For mange er en mann og familie det viktigste, og en god jobb er derfor langt fra nok. Mange godt voksne kvinner erfarer dette på den harde måten.

De fleste vil ha en jobb de liker samt en familie - det er ikke voldsomme krav.

Det er alltid noen som har det verre, man skal ha lov til å lufte tankene likevel.

Anonymous poster hash: 5acf6...40d

[Vill]

Hei:) tusen takk for svar. Jeg bor ikke i Bergen. Gikk du til privat psykolog eller offentlig? Jeg har gått til psykiater, men ble ikke noe bedre av det. Har tenkt på å finne en annen, men det er ett års ventetid, og private koster over 1000kr pr time:(

Anonymous poster hash: 721da...ede

Eg gjekk til offentlig. Gjekk først til ein psykolog der eg fekk prata igjennom min historie og fekk tips og råd til korleis forholde meg til det eg har opplevd og mennesker som ikkje er så lette å håndtere. Slutta etterkvart der siden det å snakke om fortida om og om igjen ikkje vil hjelpe meg noko meir. Blir bare sint og lei meg og følelsene kommer opp igjen av å grave i dritten Ville ha teknikker for å håndtere kvardagen min. Lære å vere glad i meg sjølv bl.a.

Har nylig gått på gruppeterapi/undervisning. Det var også offentlig og gjekk på frikortet. Det var heilt fantastisk! Føler meg så utrulig mykje lettare. Var også godt å sjå at eg ikkje var aleine om å ha det sånn.

Og til du som var sur på at TS klaga... Det at andre har det verre, gjør ikkje mine problemer mindre. Mine problemer er som dei er, uavhengig av dine problem. Det går an å vere deprimert sjølv om det materielle ikkje mangler. Mange hadde nok problemer med å skjønne at eg var deprimert. Kva grunn hadde eg til det? Utenfra var eg vellykka, snille foreldre, hadde alt eg trengte av materielle ting, knallgode karakterer, mange verv, gode venner... Men det som foregikk innvendig kunne ingen sjå.