Borte fra kjæresten

[Thaifrue]

Hei!

Jeg kom akkurat hjem fra flyplassen, der jeg sa hade til kjæresten min. Han reiser bort i 4 uker for å besøke familien sin i Thailand som han ikke har sett på flere år.

Jeg sitter igjen me blandede følelser... Den siste uken har vært utrolig tøff for meg, jeg har telt ned dagene til han skulle reise, har hatt han rundt meg hele tiden, vært utrolig følsom og kunne begynne å gråte av alt.. Jeg har gruet meg sånn til denne dagen, jeg har vært redd for denne dagen, og de neste 4 ukene i flere måneder nå, og nå er den tiden begynt.

Jeg vet ikke helt hva jeg føler akkurat nå. Jeg er lei og sint den ene timen, og "glad" og positiv den andre. De neste 4 ukene kommer ikke til å bli lette for meg, jeg kommer til å slite de dagene jeg sitter hjemme alene og tenker på han. Men samtidig vet jeg at jeg ikke kommer til å slite med å finne på ting. Jeg har nok venner, gode venninner vel og merke, jeg har trening jeg holder på med, jobb, skole, eksamenstiden begynner jo snart, familie jeg må prioritere etter for mange uker uten dem, og midt oppi alt dette: russetiden, som starter nå førstkommende fredag. Så ting og gjøre kommer ikke til å bli et problem. Det jeg er bekymret for er det at jeg ikke får sjangsen til å ta på han, gi han en klem, kysse han osv på 4 uker... Det er egentlig det som er det som bekymrer meg mest.. Ikke ha muligheten til å sitte ved siden av hverandre, gjøre ting sammen, oppleve nye ting osv..

Jeg prøver å ha en positiv innstilling, og har skrevet ned en liste med ting jeg skal gjøre på disse 4 ukene. Vi har også blitt enige om at vi skal skype ca annenhver dag, god morgen og god natt meldinger hver dag, og dele bilder og opplevelser med hverandre på en gruppe for bare oss to på facebook. Kontakt tror jeg ikke kommer til å bli et problem. Men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at jeg har blitt forlatt her hjemme.. Jeg føler han "velger" familien ovenfor meg.. Jeg vet utrolig godt at de har et bra forhold til hverandre, og det er lenge siden sist de så hverandre, men jeg forstår det ikke helt.. Sikkert pga at jeg ALDRI hadde reist fra min kjæreste i 4 uker for å besøke min familie. Jeg har ikke så godt forhold til dem, og derfor blir det veldig vanskelig for meg å forestille meg hvordan han kunne gjøre det mot meg.. For jeg føler meg ganske lite viktig og etterlatt. Men jeg vet at han må få lov til å treffe dem og. I de 9 månedene vi har vært sammen har han ikke snakket med dem, og da han kommer hjem igjen har vi (forhåpentligvis) resten av livet sammen, så jeg vet at han fortjener det. Jeg klarer bare ikke forestille meg hvorfor han ville dra fra meg i så mange uker for å besøke dem og ha en kjekk ferie og kose seg, mens han lar meg være her i Norge å ha det tøft.. Som sagt så er det sikkert bare mitt eget forhold til familien min som står i veien for dette..

4 uker er ikke mye, men det lengste vi har vært borte fra hverandre før er 5 dager.. Nå er det 4 uker der han er på andre siden av jorden, med ustabilt nettverk og ulike tidssoner. Jeg får bare vente å se hvordan det blir med rutinene der vi snakker sammen osv. Men jeg vet jeg kommer til å klare meg, er bare redd for de dagene jeg har det skikkelig tungt og kunne trengt å ha kjæresten min her.. Egentlig kan jeg tenke at jeg er heldig som bare er alene i 4 uker, jeg vet om mange andre som er borte fra hverandre lenger enn det, og jeg er evig takknemlig for at det ikke ble lengre enn 4 uker!

Meningen med dette innlegget vet jeg ikke helt.. Følte bare jeg trengte å få det skrevet ned, og kanskje få litt oppmuntrendes ord :-) Jeg prøver å oppmuntre meg selv hele tiden, men av og til trenger jeg å høre det fra andre, nå som kjæresten har reist og han ikke kan si det.. Venninnene mine vil jeg helst ikke være til så mye bry for, for jeg kan fort bli sutrete hvis noen tar det opp med meg, da skifter humøret mitt på et blunk, og jeg kan være ganske nedenfor resten av dagen. Så jeg prøver å unngå å snakke med så mange om dette.. Mest pga at jeg vet jeg har det bedre uten å snakke om det :-)

[Tøytigern]

Det er snakk om fire uker. Ikke fire måneder.

Jeg tror,på måten du skriver, at du kommer til å ha sinnsykt godt av å vær uten han en stund og lære deg å ikke være så avhengig av han døgnet rundt.

[AnonymBruker]

Det er snakk om fire uker! Prøv å lev livet ditt, dette virker veldig destruktivt.

Anonymous poster hash: c8a08...c08

[Chien]

Enig med de over meg. Fire uker er da ingenting! Om du ikke klarer deg uten han fire uker, hadde det vært et veldig tungt brudd dersom det skulle blitt slutt mellom dere....

[Thaifrue]

Det er snakk om fire uker. Ikke fire måneder.

Jeg tror,på måten du skriver, at du kommer til å ha sinnsykt godt av å vær uten han en stund og lære deg å ikke være så avhengig av han døgnet rundt.

Ja jeg vet at jeg har godt av å være uten ham en stund :-) Men jeg er ikke særlig avhengig av han døgnet rundt slik som du sier, jeg er bare veldig glad i han, og liker ikke å være borte fra han så lenge, det samme gjelder han. Jeg skrev også at jeg kommer til å ha nok å gjøre. Så jeg ser egentlig på dette som en "bra" ting pga russetiden, og at jeg ikke har en kjæreste som jeg trenger å bruke tid på akkurat denne måneden. Altså jeg kan gjøre det jeg vil uten at jeg må bruke noen dager i uken på han. Problemet er det at vi er så langt borte fra hverandre så lenge (som er lenge for oss som ikke har opplevd det før) Jeg skjønner at for andre som har vært lenger borte fra hverandre enn dette ser på dette som ingenting, men sånn er det jo ikke for oss, som bor 4 km unna, 5 min med bil og som er vandt til å se hverandre ganske ofte pga at vi bor relativt nærme. Huset hans er på hjemveien min fra både skole og jobb og egentlig alt annet også, så det sier vel seg egentlig selv at jeg tar ofte turen innom der etter jobb kl. 8, spiser middag med han og kjører hjem igjen. Hvem kjører forbi huset til kjæresten sin når de vet han er hjemme og man kan se at han sitter på kjøkkenet fra veien? :-)

Det jeg prøver å si er at jeg er ikke så avhengig av han som det kan ha sett ut som. Jeg sitter bare igjen med en følelse av å bli etterlatt her hjemme, uten at jeg egentlig har grunn til det, og at den fysiske delen kommer til å bli tøff. Det er følelsen av at han "reiste fra meg" som er den verste. Men jeg vet jeg ikke har grunn til å tenke at han reiste fra meg, for jeg vet hvor glad han er i familien sin i Thailand, og jeg unner han det at han får muligheten til å reise ned å besøke de igjen. Så nei, jeg er ganske selvstendig og har egentlig et veldig travelt liv som student, deltids jobb, venner, trening nesten hver dag, kjæreste, denne måneden russetiden, neste måned eksamentid..osv.. Og jeg har alltid klart å fått tid til alt, så jeg vil ikke se på meg selv som avhengig når jeg klarer å sjonglere alle ballene i lufta samtidig og få til til alt. Da sier det jo seg selv at man ikke kan være så avhengig av kjæresten :-) Jeg er bare veldig forelsket i kjæresten min, og dette er noe helt nytt for meg og jeg sitter igjen med mange følelser og et skiftende humør og tanker.

[Crobern]

Jeg skjønner godt at han reiser og besøker familien sin. Selv om du ikke har godt forhold til din familie, så er det mange andre som har det. Det er snakk om 4 uker unna hverandre, med mulighet for å snakke med hverandre. Tenk om han hadde reist på polekspedisjon uten mulighet for å kommunisere med deg. Poenget mitt er at det kunne vært langt verre enn det du beskriver her. Og jeg er enig med andre i at du mest sannsynlig har godt av dette.

[Thaifrue]

Enig med de over meg. Fire uker er da ingenting! Om du ikke klarer deg uten han fire uker, hadde det vært et veldig tungt brudd dersom det skulle blitt slutt mellom dere....

Ettersom at det ikke er så lenge siden vi slo opp, men fant ganske kjapt tilbake til hverandre igjen fordi vi ikke klarte å være uten hverandre, så vet jeg hvordan et brudd mellom oss er :-)

Som jeg skrev i det forrige innleget; 4 uker kan være lenge om du ikke har opplevd det før.

[Chien]

Ettersom at det ikke er så lenge siden vi slo opp, men fant ganske kjapt tilbake til hverandre igjen fordi vi ikke klarte å være uten hverandre, så vet jeg hvordan et brudd mellom oss er :-)

Som jeg skrev i det forrige innleget; 4 uker kan være lenge om du ikke har opplevd det før.

Se på det som en ny mulighet til å bli litt mer selvstendig og eventyrlysten!

[Bettina82]

Forstår deg godt jeg! Når jeg var på din alder fikk jeg kjæreste 2 mnd før jeg skulle til syden med vennegjengen min i to uker. Det var to lange uker for oss begge og vi brukte mye tid i telefonen. Vennene/familie på begge sider syntes vi var teite som brukte så mye tid på hverandre i hvert sitt land, men for oss var det riktig

Vi er ennå sammen og har vært det nå i snart 19 år. Begge reiser på jente/gutteturer en gang og to i året + at en av oss er stort sett borte to-tre i mnd på kurs. Vi har allikevel forsatt å snakke sammen hver dag vi er fra hverandre.

Det kommer helt sikker å gå strålende i disse fire ukene, og neste gang reiser dere gjerne sammen til familien hans

[Thaifrue]

Jeg skjønner godt at han reiser og besøker familien sin. Selv om du ikke har godt forhold til din familie, så er det mange andre som har det. Det er snakk om 4 uker unna hverandre, med mulighet for å snakke med hverandre. Tenk om han hadde reist på polekspedisjon uten mulighet for å kommunisere med deg. Poenget mitt er at det kunne vært langt verre enn det du beskriver her. Og jeg er enig med andre i at du mest sannsynlig har godt av dette.

Det er jo det jeg sier, at han har et godt forhold til familien sin og jeg skjønner det veldig godt, for jeg har sett hvor glad de er i hverandre, og jeg har sett hvor mye han har gledet seg, så han fortjener det. Og jeg vet at andre har et godt forhold til familien sin selvom jeg ikke har det, det er bare det som gjør det litt vanskelig for meg, for jeg hadde ikke reist fra han i 4 uker for å besøke de, men jeg skjønner godt hvorfor han gjør det. Kan bare ikke la være å føle meg litt etterlatt her hjemme.

Som jeg også skrev så sa jeg at jeg var evig takknemmlig for at det ikke var mer enn 4 uker

[Crobern]

Men du er ikke etterlatt. Prøv å tenke på at han er på besøk der, og det passer deg bra, siden du har så mye å gjøre her hjemme nå.

[Thaifrue]

Forstår deg godt jeg! Når jeg var på din alder fikk jeg kjæreste 2 mnd før jeg skulle til syden med vennegjengen min i to uker. Det var to lange uker for oss begge og vi brukte mye tid i telefonen. Vennene/familie på begge sider syntes vi var teite som brukte så mye tid på hverandre i hvert sitt land, men for oss var det riktig

Vi er ennå sammen og har vært det nå i snart 19 år. Begge reiser på jente/gutteturer en gang og to i året + at en av oss er stort sett borte to-tre i mnd på kurs. Vi har allikevel forsatt å snakke sammen hver dag vi er fra hverandre.

Det kommer helt sikker å gå strålende i disse fire ukene, og neste gang reiser dere gjerne sammen til familien hans

Ja, jeg har sagt til han at neste gang skal han ta meg med ;-)

Stålende kommer det nok til å gå, men de første dagene med nye rutiner med sms'er osv kommer nok til å bli de værste for meg. Som sagt er dette helt nytt og jeg har aldri vært borte fra en kjæreste så lenge før, noe som gjør at 4 uker virker som en evighet :/

[Thaifrue]

Men du er ikke etterlatt. Prøv å tenke på at han er på besøk der, og det passer deg bra, siden du har så mye å gjøre her hjemme nå.

Det er det jeg tenker :-)

[elvital]

Kjæresten min dro på ferie til hjemlandet sitt for nesten tre uker siden, kommer hjem om to uker. Vi har snakket sammen på telefon i under én time til sammen, og kanskje sendt fem mail til hverandre. Pga nett, dyrt å ringe, litt tidsforskjell osv. Den første uka var hard. Fra å se hverandre nesten hver dag, og sende meldinger gjennom hele dagen, til ingen kontakt ble litt voldsom. Men etter det gikk det bedre, og nå gleder jeg meg masse til å se han igjen. Nå jobber jeg mer, trener, prøver å være litt med venner og min egen familie.. Dyrke mine egne interesser litt. Det er sunt å savne hverandre! 4 uker kommer til å gå fort, finn på ting, ikke bare sitt og stur på rommet ditt!

[Gjest Heartbeat]

4 uker e r jo bare et flott pusterom, tenk så gøy du kan ha det uten han

Du tenker jo bare negativt, du må flytte tankene over til noe positivt

Nyt alenetiden uten han og at du kan finne på masse ting med venninnene dine. Å bare sitte og lengte etter han blir for dumt, han må jo få besøke familien sin!

Tenk på de som har en mann på sjøen som er bort i 2-4 måneder i strekk