Vært sammen i 1-2 år, får baby

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk ikke at folk som bare har vært sammen i 1-3 år skal få baby, planlagt eller "uhell". De kjenner hverandre ikke godt nok! Og så gifter de seg etter et par år sammen, jadda, ikke rart at det er mange skilsmisser (og skilsmissebarn).

Man kan tro og ønske så mye man vil at man kjenner hverandre ut og in, er "ment to be" og alt det pisset der, men det er ikke sånn. Pøvå være sammeni fem, seks år først. Det er mange som opplever at man kjenner hverandre først da, etter å ha gått gjennom alle fasene i et forhold.

- Først er man nyforelsket, ser ingen feil med (eller elsker feilene til) partneren.

- Så er man forelsket, og begynner å legge litt mer merke til feilene, såvidt. Etter å ha vært sammen i to år, er faktisk ikke forelskelsen over enda! Man er fortsatt "blind av kjærlighet" som det så fint heter.

- Så begynner man sakte, men sikkert, å se feilene og manglene helt klart foran seg. Da må man ta stilling til om man aksepterer feilene og ønsker å fortsette og leve med personen, eller om feilene ikke er helt til å leve med. Og da starter gjerne kranglene i et forhold (generelt sett).

Og nå, en stund etter to år, må man virkelig begynne å jobbe med forholdet. Tidligere gjorde forelskelsen at alt gikk på skinner, det var lettere å akseptere alt, kremtingen til kjæresten var bare søtt, nå begynner det å bli irriterende istedet...

Og før man i det heletatt er over forelskelsen, før man ser hverandre inn i øynene, ser alle feilene (virkelig ser dem, uten forelskelsesløret foran øynene..), så gifter man seg, man lager, ikke en, men opptil flere unger, som alle skal være med på hele fasen der foreldrene finner ut at de kanskje ikke var noe for hverandre allikevel?

Nei, det er ikke riktig. Og dessuten er det endel mennesker i Norge som lever fra forelskelse til forelskelse. Når forelskelsen er over, gjør de det slutt, fordi de ikke er forelsket mer, men ønsker å være det. Som en rus, pils, vin, sex, dop.

Kanskje greit å finne ut om typen eller dama di er "en slik en" før dere lager unger, gifter dere osv, og alt går i dass?

Anonymous poster hash: ef1d4...748

[AnonymBruker]

Ok.

Anonymous poster hash: 9d44f...b5a

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 2 år nå. Har nettopp sluttet på p-pillene fordi vi ønsker oss barn. Har også kjøpt oss hus sammen for en måned siden. Det får gå som det går uten at andre skal fortelle meg/oss at vi må være kjærester i 5-6 år først

Mulig du har dårlige erfaringer med dette?!

Anonymous poster hash: 78434...689

[absinthia]

Det er greit å kjenne partneren før en får barn, men det er temmelig mange som har vært sammen i årevis og som likevel får stjernesjokk når de oppdager hva det innebærer å få barn sammen. Sider de ikke ante at de hadde kommer frem under tilstander med lite søvn, et barn som krever ekstra fokus og begge foreldre får mindre oppmerksomhet fra den andre part.

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 2 år nå. Har nettopp sluttet på p-pillene fordi vi ønsker oss barn. Har også kjøpt oss hus sammen for en måned siden. Det får gå som det går uten at andre skal fortelle meg/oss at vi må være kjærester i 5-6 år først

Mulig du har dårlige erfaringer med dette?!Anonymous poster hash: 78434...689

Ja, ooo, du er tøff ass. Og kuuul! Kan jeg få autografen din eller? Pliiis.. Og russekortet.

Anonymous poster hash: ef1d4...748

[AnonymBruker]

Det er greit å kjenne partneren før en får barn, men det er temmelig mange som har vært sammen i årevis og som likevel får stjernesjokk når de oppdager hva det innebærer å få barn sammen. Sider de ikke ante at de hadde kommer frem under tilstander med lite søvn, et barn som krever ekstra fokus og begge foreldre får mindre oppmerksomhet fra den andre part.

Ja, det er ingen tvil om at et barn i mange tilfeller dreper forhold.

Anonymous poster hash: ef1d4...748

[AnonymBruker]

Ok.Anonymous poster hash: 9d44f...b5a

Ta deg en prat med JR bavian, tror dere har mye til felles.

Anonymous poster hash: ef1d4...748

[AnonymBruker]

Du høres litt bitter ut TS?

Anonymous poster hash: 7f587...b38

[Gjest Vevila]

Etter 5-6 har man innarbeidet så mange rutiner sammen at man ofte får sjokk når et barn kommer å snur opp ned på livet. Her fikk vi barn "med en gang" og har såvidt hatt en krangel i spedbarnstida.

[Niennas]

Åh, håpet denne tråden skulle dø ut ved dette "Ok"-et men nå som det er en diskusjon, så slenger jeg meg på.

Ja, du har absolutt noen gode poeng, TS. Og ja, jeg føler meg egentlig jævlig truffet av hele innlegget. I februar så feiret vi 4årsdag, til sommeren feirer vi 3 års bryllupsdag, og vi har to barn. Det har gått fort i svingene, men jeg har likevel troen på oss. Vi har et stabilt og flott forhold.
Men heldigvis handler ikke denne tråden om oss, så jeg trenger ikke forsvare og forklare i det vide og brede.

Det å få barn er veldig tøft uansett. Og når man får barn, så endrer man seg. Som oftest til det mer ansvarlige, men noen får også panikk og tviholder på sin "unge frihet".

Jeg er helt sikker på at det lureste er å vente mange år sammen før man får barn, men min personlige erfaring er at noen forhold går dukken når barn kommer inn i bildet, uansett hvor lenge det forholdet har vart. Jeg kjenner både folk som ble foreldre "med en gang" og folk som ventet mange år, og det endte med splitting.

Jeg har troa på vårt forhold, og vår familie.

[MockingJay]

Nå må dere roe nervene her!

Å trekke ned de som har vært lenge i lag med at "rutinene" er for innarbeidet blir jo bare feil. Man har jo mye mer erfaring med å arbeide sammen i pressete situasjoner. Rutiner må jo endres for alt mulig rart, og de endres til stadighet uansett. Jeg mener ikke at det er galt å være sammen "kort" heller, men det er jo ikke så svart hvitt at det er enten eller!

Her hadde vi vært sammen i 5 år, og det tror jeg var perfekt. Kjente hverandre så godt at jeg tror vi har hatt en helt annen opplevelse enn det andre (som har vært sammen mye kortere) har hatt. Vi brukte (og bruker) all tid til å bli kjent med barnet og ikke hverandre.

Jeg viste fra før av hva han ikke kommer til å takle ved pappa rollen, og hvilke områder jeg kunne stole på å overlate til han. Det var ikke noe vi trengte å diskutere mens det sto på.

[Silfen]

Det er greit å kjenne partneren før en får barn, men det er temmelig mange som har vært sammen i årevis og som likevel får stjernesjokk når de oppdager hva det innebærer å få barn sammen. Sider de ikke ante at de hadde kommer frem under tilstander med lite søvn, et barn som krever ekstra fokus og begge foreldre får mindre oppmerksomhet fra den andre part.

Om man skal følge den logikken, så burde man også få barn tidlig, for da er man ikke så satt i sine vaner at de blir vanskeligere å bryte.

[absinthia]

Om man skal følge den logikken, så burde man også få barn tidlig, for da er man ikke så satt i sine vaner at de blir vanskeligere å bryte.

Det skriver jeg ingenting om, jeg sier at sjokket ved å få barn er omtrent like stort uansett. Jeg har ikke sagt noe om vaner eller at man burde få barn tidlig.

Det er forskjell på å være et etablert par som kjenner hverandre godt, der den største bekymringen angående arbeidsfordeling er hvem som skal reise seg for å sette på kaffen etter middag og å være et etablert par i nye roller.

[Gjest RockOn]

Jeg forstår ikke alle disse reglene ang forhold jeg altså.

Jeg kjenner de som fikk barn tidlig og er fortsatt sammen mange år etter, også er det de som fikk barn etter lang tid og de taklet det svært dårlig.

Vi var vel sammen greit nok lenge før vi fikk barn (i følge dine regler TS) da vi hadde vært sammen i nesten fore år da barnet kom. Vi giftet oss da vi hadde vært sammen i tre år.

Nå er vi sammen på sjette året og jeg kan ikke si at jeg har fått noen spesielle "aha" opplevelser nå som jeg ikke hadde fått da vi hadde vært sammen i 3 år.

[AnonymBruker]

Altså.. etter 1 eller 2 år sammen handler det vel mer om hvorfor man skaffer seg barn istedenfor tid man har vert sammen. Folk som har vert sammen i 5år men får bar for å holde sammen har jo ingen sjanse uansett. Kommer det ikke veldig an på parene og forholdene?

Anonymous poster hash: de9b0...42b

[kaprifolen]

I noen tilfeller er det så innmari naturlig å tenke at ts er brent og bitter vedrørende tema...

[AnonymBruker]

Selv om man har vært sammen i bare 1-2 år, så kan man ha vært venner i årevis før det (som oss). Og jeg vet at det ikke er det samme som å være sammen, bo sammen og ha felles økonomi, lån og det som hører til, men et visst grunnlag til kjennskap gir det.

Og dessuten tror jeg det faktum om man holder sammen eller splittes etter at et barn eller tre har kommet til verden dreier seg mye mer om personligheter, modenhet og kommunikasjonsevnen enn antall år man har vært sammen

Anonymous poster hash: abe2e...bbe

[AnonymBruker]

I februar så feiret vi 4årsdag, til sommeren feirer vi 3 års bryllupsdag, og vi har to barn.

Oi shit! Men har dere aldri følt at dere forplikta dere for tidlig? At dere har gått glipp av nyforelskafasen og å nyte hverandre?

Anonymous poster hash: e6e04...01a

[Tanuki]

Jeg og samboeren har kjent hverandre halvannet år, bodd sammen i 10 måneder og venter planlagt barn i August. Jeg har troa på at det skal gå bra:) Tror når det er best å få barn kommer helt an på det enkelte forholdet. Slutt kan det blir uansett hvor lenge en har vært sammen før en får barn.

[Tøytigern]

Jeg synes faktisk ikke at folk som bare har vært sammen i 1-3 år skal få baby, planlagt eller "uhell". De kjenner hverandre ikke godt nok! Og så gifter de seg etter et par år sammen, jadda, ikke rart at det er mange skilsmisser (og skilsmissebarn).

Man kan tro og ønske så mye man vil at man kjenner hverandre ut og in, er "ment to be" og alt det pisset der, men det er ikke sånn. Pøvå være sammeni fem, seks år først. Det er mange som opplever at man kjenner hverandre først da, etter å ha gått gjennom alle fasene i et forhold.

- Først er man nyforelsket, ser ingen feil med (eller elsker feilene til) partneren.

- Så er man forelsket, og begynner å legge litt mer merke til feilene, såvidt. Etter å ha vært sammen i to år, er faktisk ikke forelskelsen over enda! Man er fortsatt "blind av kjærlighet" som det så fint heter.

- Så begynner man sakte, men sikkert, å se feilene og manglene helt klart foran seg. Da må man ta stilling til om man aksepterer feilene og ønsker å fortsette og leve med personen, eller om feilene ikke er helt til å leve med. Og da starter gjerne kranglene i et forhold (generelt sett).

Og nå, en stund etter to år, må man virkelig begynne å jobbe med forholdet. Tidligere gjorde forelskelsen at alt gikk på skinner, det var lettere å akseptere alt, kremtingen til kjæresten var bare søtt, nå begynner det å bli irriterende istedet...

Og før man i det heletatt er over forelskelsen, før man ser hverandre inn i øynene, ser alle feilene (virkelig ser dem, uten forelskelsesløret foran øynene..), så gifter man seg, man lager, ikke en, men opptil flere unger, som alle skal være med på hele fasen der foreldrene finner ut at de kanskje ikke var noe for hverandre allikevel?

Nei, det er ikke riktig. Og dessuten er det endel mennesker i Norge som lever fra forelskelse til forelskelse. Når forelskelsen er over, gjør de det slutt, fordi de ikke er forelsket mer, men ønsker å være det. Som en rus, pils, vin, sex, dop.

Kanskje greit å finne ut om typen eller dama di er "en slik en" før dere lager unger, gifter dere osv, og alt går i dass?

Anonymous poster hash: ef1d4...748

Og ellers har vi det bra?