å være vitne til at andre lykkes fort og enkelt i kjærligheten

[AnonymBruker]

Hvordan føler du det? Når du går på facebook. Ser at andre venner av deg på listen lykkes i det du drømmer om?

Jeg begynner å lure på om det er min feil at jeg ikke lykkes. Er det noe galt med meg? Er jeg ikke pen nok? Er jeg ikke en match for noen? Er jeg så rar? Velger jeg feile menn? Er jeg dum i måten min strategi på å finne en mann på? Skal det være så enkelt å finne noen? osv.

Var på facebook i dag. Der ser jeg at en tidligere bestevenninne, og en nåværende facebookvenninne, har fått nok en kjæreste og til og med baby sammen med han. Det ser så enkelt ut. Men for meg er det ikke lett å finne kjærligheten. Hvordan føler dere det. Jeg synes det er vanskelig å føle forelskelsen. Vanskelig å føler at noen matcher. Får ofte høre at jeg er pen, men det går inn det ene øret og ut det andre.

Noen som føler en form for oppgitthet når de ser andre lykkes?

Nå må dere ikke tro feil. Jeg unner andre å lykkes, men jeg blir bare oppgitt over at kjærligheten skal virke så vanskelig for meg. Men velger å tro at jeg ikke er alene. At andre søker og sliter med å finne den også.

Anonymous poster hash: b9998...988

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Men jeg har skjønt at ikke alle finner "kjærligheten", men noe som likner. Jeg kunne ikke tatt til takke med en mann jeg syns er OK, jeg må like han mer enn det. Jeg tror grunnen til at jeg ikke lykkes er fordi jeg har høyere krav og forventninger enn mange av mine venner. Jeg hadde ikke ville blitt kjæreste med de mennene de finner, egentlig..

Anonymous poster hash: d830b...035

[AnonymBruker]

Jeg fant kjærligheten i 10 klasse og vi er ennå sammen, 6 år etterpå og venter nå barn sammen,fantastisk!

Men har flere venner som "klager" på at de aldri får seg kjæreste, og føler det du ts beskriver..at alle andre rundt lykkes med kjærligheten men ikke de.

Anonymous poster hash: d59d7...d50

[Gjest Svampebob1]

Hvordan føler du det? Når du går på facebook. Ser at andre venner av deg på listen lykkes i det du drømmer om?

Jeg begynner å lure på om det er min feil at jeg ikke lykkes. Er det noe galt med meg? Er jeg ikke pen nok? Er jeg ikke en match for noen? Er jeg så rar? Velger jeg feile menn? Er jeg dum i måten min strategi på å finne en mann på? Skal det være så enkelt å finne noen? osv.

Var på facebook i dag. Der ser jeg at en tidligere bestevenninne, og en nåværende facebookvenninne, har fått nok en kjæreste og til og med baby sammen med han. Det ser så enkelt ut. Men for meg er det ikke lett å finne kjærligheten. Hvordan føler dere det. Jeg synes det er vanskelig å føle forelskelsen. Vanskelig å føler at noen matcher. Får ofte høre at jeg er pen, men det går inn det ene øret og ut det andre.

Noen som føler en form for oppgitthet når de ser andre lykkes?

Nå må dere ikke tro feil. Jeg unner andre å lykkes, men jeg blir bare oppgitt over at kjærligheten skal virke så vanskelig for meg. Men velger å tro at jeg ikke er alene. At andre søker og sliter med å finne den også.

Anonymous poster hash: b9998...988

Nei... Men jeg reagerer med å se på meg selv et øyeblikk, for å se om det er noe jeg gjør feil.. Men så ser jeg på veien jeg har gått og hvem jeg er og ser at det så enkelt er det ikke for meg. Og jeg vet hvorfor.. Det gjør det litt lettere :-).

[AnonymBruker]

Har det akkurat på samme måte. Blir helt fortvila. Er interessert i en mann jeg ikke kan få nå, og det ødelegger for å møte noen andre. Mens mine venner dater masse forskjellige menn og ikke legger så mye i det, klarar jeg ikke det og sitter bare å tenker på denne ene mannen. Kjempekjedelig!!

Anonymous poster hash: f9202...068

[Meline37]

Jeg unner andre lykken. Men det er sånn at en begynner å se på sin egen situasjon. Herregud, jeg går jo singel hele tiden, mens disse vennene mine ser ut til å sveve av lykke i kjærligheten. Det ser ut til at det er så enkelt for de. Plutselig blir de dumpet, og så skriker de litt på veggen på facebook, for så å hoppe inn i nye forhold og forelskelsesrus toppen 3-5 uker senere. Så enkelt er det ikke for meg. Her går jeg alene dag etter dag. Facebooken min ser ut som en kronisk singel alenemammaside :D .

[AnonymBruker]

Jeg takler dette veldig dårlig. Jeg har slettet alle bekjente på facebook som har annonsert sin bryllup og babylykke. Jeg blir så lei meg av tanken på at jeg kommer til å være singel resten av livet.Nok en venninne i dag som skryter av hvor lykkelig hun er med babyen sin på face Jeg begynner å grine. Livet ER urettferdig. Jeg kan så klart dra til Thailand og kjøpe meg en mann men det frister ikke det heller..

Anonymous poster hash: 99d34...b09

[AnonymBruker]

Jeg følte det på akkurat samme måte som deg TS. Jeg traff mannen i mitt liv ifjor sommer, da hadde jeg vært singel i 8 år. Satt på sidelinjen og så på andre som ble alene, for å treffe en ny mann etter noen måneder. På den tiden jeg var singel, rakk andre å avslutte ett forhold, gå inn i et nytt et, få barn og barna til og med begynner på skolen.

Men så traff jeg kjærsten min, og selv om jeg måtte jobbe noen måneder for å få ham (usikker mann etter et vondt brudd for flere år siden), så virker det nok sikkert veldig lettvint for meg utad. Jeg begynte faktisk å lure på om jeg kom til å være singel resten av livet (er snart 40), men plutselig klaffet det for meg og!

Så du må nok bare smøre deg med tålmodighet, og prøve å glede deg over de andres lykke. Plutselig kommer den til deg og, og gjerne når du minst aner det!

Anonymous poster hash: 47fbf...924

[AnonymBruker]

Det at andre får seg kjæresster gjør meg ikke så mye, for mine nærmeste venner og bekjente har desverre hatt en lei tendens til å "ta til takke" med menn de ikke passer sammen med.

Ettersom tiden har gått har de selv innrømmet dette, og det er ingen dans på roser å være etablert med menn som ikke kan gjøre noe i huset, er NAVere på n-te året, kan gå 1 uke uten å dusje etc...Problemer har tårnet seg opp etterhvert så en face-book status sier ingenting om forholdet.Alt på facebook er bare en fasade og man kan ikke vite hva som skjuler seg bak.

Anonymous poster hash: 4bc05...7cd

[AnonymBruker]

Nå må dere alle huske at på Facebook så kommer BARE det positive i livet til den personen ut. Er det ofte du ser noen som skriver om alt det negative i livet dems der?

Det kan virke som det ser helt fantastisk ut fra ditt ståsted siden du ikke vet noe om andre siden.

Utrolig hva jeg har sett på facebook, men når jeg møter dem i det virkelige liv så er alt HELT anderledes.

Anonymous poster hash: f96d6...92f

[AnonymBruker]

Nå må dere alle huske at på Facebook så kommer BARE det positive i livet til den personen ut. Er det ofte du ser noen som skriver om alt det negative i livet dems der?

Det kan virke som det ser helt fantastisk ut fra ditt ståsted siden du ikke vet noe om andre siden.

Utrolig hva jeg har sett på facebook, men når jeg møter dem i det virkelige liv så er alt HELT anderledes.

Anonymous poster hash: f96d6...92f

Enig i det, men jeg blir helt fra meg og begynner å gråte når jeg ser alle som skal ha barn eller gifte seg.. virker som jeg har større sjans for å vinne i Lotto enn å få mann og barn.

Anonymous poster hash: 99d34...b09

[AnonymBruker]

Enig i det, men jeg blir helt fra meg og begynner å gråte når jeg ser alle som skal ha barn eller gifte seg.. virker som jeg har større sjans for å vinne i Lotto enn å få mann og barn.

Anonymous poster hash: 99d34...b09

Da tror jeg du rett og slett må jobbe litt med selvtilliten.

Du har ikke noe mindre sjans enn andre til å få mann og barn. Det dreier seg mer om flaks ofte, at man har vært på rett sted til rett tid. Det kommer til deg også.

Men når det er sagt, har jeg vært vitne til at mange av disse superparene som møttes og etablerte seg i rekordfart har gått fra hverandre like plutselig som alt begynte. Ville derfor tatt dette facebook-styret der alle skal fremstå som verdens lykkeligste,med en stor klype salt og prøvd å ikke tenkt så mye på dem.

Anonymous poster hash: 4bc05...7cd

[Edvarda]

Enig i det, men jeg blir helt fra meg og begynner å gråte når jeg ser alle som skal ha barn eller gifte seg.. virker som jeg har større sjans for å vinne i Lotto enn å få mann og barn.

Anonymous poster hash: 99d34...b09

Barn kan du fint få uansett. Mann kan man også få, men av og til må man kompromisse her

Det er ikke så mange av disse venninnemennene jeg ville hatt, og det er greit å minne seg selv på det hvis jeg blir misunnelig. Tenke "ok, vil jeg gifte meg med Lises Martin, da? Være sammen med ham heeele tiden, ha sex med ham, høre på fotballsnakket og de dårlige vitsene hver dag?" Og så går det som regel over

[LexSuperior]

Jeg følte det også sånn etter at det ble slutt mellom meg og eksen. Jeg dro på meg en påtatt fasade om at alt var bra på utsiden, men jeg var helt falleferdig innvendig. Unnet ingen noe godt og hatet alle som var i lykkerus. Ble invitert i bryllup og bannet som bare det hele veien dit. Når jeg kom fram smilte jeg som en sol og latet som at det var verdens beste dag. Etter lang nok tid ble min overlykkelige fasade mer og mer ekte. Til slutt ble den meg. Da begynte jeg å gå ut, date og nå har jeg truffet drømmemannen. Jeg tror det går an for alle. Men ikke hvis man sitter hjemme og synes synd på seg selv. Man må gjøre noe med sin egen hverdag selv for å lykkes. Også i kjærligheten.

[AnonymBruker]

Det er vanskelig for de aller fleste å finne den rette - ikke nødvendigvis slik at man er mye deprimert og blir ofte dumpet, men at det tar tid. Hvis det var enkelt å finne den rette ville du ikke satt pris på ham.

Ting er som regel ikke tilfeldig. Noen har større sjanse for å møte den rette fordi de møter nye mennesker hele tiden. De har valgt en jobb som gir dem dette, de tar vare på kontakter, arrangerer for å møte venner av venner, har et åpent kroppsspråk og kommer i kontakt via fritidsaktiviteter og trening. De drar også ut ofte. De tar vare på seg selv, og kler seg ikke bare opp en sjelden gang når de skal på byen, men sminker seg og steller håret hver dag.

Den viktigste forskjellen når jeg ser på mine venninner er at de som har gode forhold med bra menn, er at de har standarder og selvrespekt. De møter mange menn, dårlige også, men de filtrerer ut de useriøse ganske tidlig og de forblir ikke i forhold som ikke leder noe sted. De fleste kvinnene jeg vet ut om over en viss alder som fortsatt er single har kastet bort mye tid i håp om at en fyr skal gjøre forholdet seriøst og brukt opp mange av sine mest attraktive år. Man må stille krav.

Mye som ser tilfeldig ut er ikke det. Det er vel få som utbasunerer "endelig fant jeg den rette, har slitt så forbanna mye men arbeidet jeg har lagt i dating har endelig gitt utslag!".

Anonymous poster hash: 8bc1b...07c

[Meline37]

Nå må dere alle huske at på Facebook så kommer BARE det positive i livet til den personen ut. Er det ofte du ser noen som skriver om alt det negative i livet dems der? Det kan virke som det ser helt fantastisk ut fra ditt ståsted siden du ikke vet noe om andre siden. Utrolig hva jeg har sett på facebook, men når jeg møter dem i det virkelige liv så er alt HELT anderledes. Anonymous poster hash: f96d6...92f

hehe, jeg har folk på Facebook som skriver om masse trist og negativt i livet deres. Som regel går de i bølger fra tristhet til glede til tristhet til glede osv. Men har ca to personer som virker deprimert ut konstant så og si. Det er triste ting på FB og. Og det er vondere å se det enn lykken. Men lykken kan være tøff av og til og , pga vi sammenligner med hva vi har og mangler. Fremstår man med masse lykke og happybilder så er det farligere og. Det er ikke noe kjekt å gjøre andre missunnelige heller.

[Meline37]

Enig i det, men jeg blir helt fra meg og begynner å gråte når jeg ser alle som skal ha barn eller gifte seg.. virker som jeg har større sjans for å vinne i Lotto enn å få mann og barn. Anonymous poster hash: 99d34...b09

forstår tanken din. Jeg har barn men ønsker meg et familieliv med mann og felles barn igjen, og føler det virker så håpløst. Men jeg skal ikke sutren men du ser : vi har alle våre sorger og tanker. Selv om jeg har barn så føler jeg sterkt at jeg savner en far i huset. Og sitter å føler meg trist når jeg ser feriebildene av alle par med barn som holder sammen og. Facebook unngår jeg hvis jeg er skikkelig deppa og. For da gjør den vondt værre

[Cordelia]

Nja. jeg ser mer på det med litt undring. For noen går ting så fort at før jeg knapt har fått rukket å blunke, så sitter de der med samboer/mann og to barn. Mens jeg fremdeles sitter her singel. Samtidig, så like fort er de skilt, ny samboer og nytt barn.

Kan ikke si jeg blir så veldig deprimert av det, for man vet jo hvordan facebook fungerer. Og noen ganger får man innblikk i at livet ikke bare er solsiden overalt heller. Det er klart, noen ganger tenker jeg over hvorfor jeg er langtidssingle, og andre fyker fremover. Samtidig er det ikke noe som plager meg så ekstremt heller. Noe stort mysterium trenger det ikke være, da jeg ikke akkurat har vært ekstremt sosial de siste årene. Nettverk forsvinner, og da må man ha energi til å bygge opp nytt. Samtidig så har jeg jo friheten og fremtiden foran meg, og det er ikke noen som tilsier at ikke "drømmemannen" skal dukke om en gang.

Så kan ikke si at facebook plager meg noe ekstremt på den måten. Jeg har mitt liv, og de har sitt.

Endret 7. april 2014 av Cordelia

[AnonymBruker]

Det er vanskelig for de aller fleste å finne den rette - ikke nødvendigvis slik at man er mye deprimert og blir ofte dumpet, men at det tar tid. Hvis det var enkelt å finne den rette ville du ikke satt pris på ham.

Ting er som regel ikke tilfeldig. Noen har større sjanse for å møte den rette fordi de møter nye mennesker hele tiden. De har valgt en jobb som gir dem dette, de tar vare på kontakter, arrangerer for å møte venner av venner, har et åpent kroppsspråk og kommer i kontakt via fritidsaktiviteter og trening. De drar også ut ofte. De tar vare på seg selv, og kler seg ikke bare opp en sjelden gang når de skal på byen, men sminker seg og steller håret hver dag.

Den viktigste forskjellen når jeg ser på mine venninner er at de som har gode forhold med bra menn, er at de har standarder og selvrespekt. De møter mange menn, dårlige også, men de filtrerer ut de useriøse ganske tidlig og de forblir ikke i forhold som ikke leder noe sted. De fleste kvinnene jeg vet ut om over en viss alder som fortsatt er single har kastet bort mye tid i håp om at en fyr skal gjøre forholdet seriøst og brukt opp mange av sine mest attraktive år. Man må stille krav.

Mye som ser tilfeldig ut er ikke det. Det er vel få som utbasunerer "endelig fant jeg den rette, har slitt så forbanna mye men arbeidet jeg har lagt i dating har endelig gitt utslag!".

Anonymous poster hash: 8bc1b...07c

Dette. Har selv gått i fella, kastet bort et par gode år på en håpløs mann. Men man lærer av det. Nå er jeg ikke ute etter halvveisforhold og vet mye bedre hvilke egenskaper jeg setter pris på hos det motsatte kjønn.

Og så var det helt vanvittig utrolig deilig da jeg traff en som erklærte hvor godt han likte meg helt fra begynnelsen av, som tar hånda mi, som vil være nær meg på andre måter enn bare det seksuelle. Jeg måtte nesten tilbake til tenårene for å huske hvordan det faktisk ER når man er forelsket. Det er deilig. Jeg skulle bare ikke gått og ventet i flere år på at en halvveisfyr skulle bli forelsket i meg. Bortkastet tid.

Anonymous poster hash: 20f4d...559

[DSilva21]

Kanskje er jeg ei sær einstøing, men jeg undres ofte over hvordan man kan la mangelen på et menneske en sannsynligvis ennå ikke har møtt definere om en er lykkelig eller ei. Igjen, det er nok bare meg.