Åpne seg til venner - så blir det rart...

[AnonymBruker]

Har du opplevd at venner distanserte seg da de fikk vite om din vanskelige barndom og ungdomstid?

Lurer litt på om det er dette som har skjedd meg. Forstår i så fall ikke helt hvorfor. Mulig at jeg kunne valgt bedre tidspunkt for å fortelle (i tosomhet på tom cafe, men kanskje overrumplende likevel?), ellers kan jeg ikke skjønne hva som har skjedd.

Noen som sitter på andre siden og kan forklare litt fra sitt ståsted?

Syns det er vondt å "miste" venner eller oppleve at ting blir kleint, bare fordi jeg mangler en ressurs som de har (lykkelig barndom). Er jeg et dårligere menneske nå?

Anonymous poster hash: b6548...068

Anonymous poster hash: 0521d...cf2

[Mrs Smith]

Er det viktig for deg å fortelle om din vanskelige barndom?

[AnonymBruker]

Først og fremst: Nei, du er ikke et dårligere menneske.

Kanskje du kunne valgt et annet tidpunkt og i en annen setting (du kan kanskje fortelle hvordan du gikk frem?) men det er ikke alltid ting går på skinner heller og det er alltids vanskelig å finne "rette tid og rett sted" når en skal fortelle om noe som er vanskelig å snakke om. Hvis du har venner som har distansert seg etter at du har fortalt om din vanskelige fortid så har jeg to teorier om hva som har gått "galt"

1. De er usikre på hvordan de skal håndtere det og tar dermed avstand i frykt for å såre deg.

2. De er ikke ekte venner i og med at de ikke er der for deg når du trenger det. Derfor skal du drite langt i de og ikke kaste bort din dyrebare tid til slike hyklere.

Anonymous poster hash: 449dc...83f

[Doge]

Nei, du er ikke et dårligere menneske. Du er en god venn som åpner deg opp. Det er ikke all som klarer det. Jeg setter pris på folk som deg, TS

Nå vet ikke jeg hva du fortalte vennene dine, eller hvordan du fortalte det, men dersom du føler at de distanserer seg fra deg så går det an å prøve å snakke med dem. Du er jo fortsatt samme person som du var før de fikk vite mer om deg

Og jeg tror teoriene til AB over meg her er nokså riktige.

[LexSuperior]

Holder med både Doge og AB over. Godt sagt!

[AnonymBruker]

Hei TS.

Du er ikke et dårlig menneske! Men som du selv har skrevet, at de du deler din historie til har hatt en lykkelig barndom og for dem er det vanskelig til å forholde seg til noe annet. Samtidig håper jeg den personen du betrodde deg til skammer seg.

Jeg har selv hatt en forferdelig barndom og har opplevd å miste flere som jeg anså som svært gode venner etter at jeg delte min fortid med dem.

Nå har jeg fått nye gode venner, men har bestemt meg at fortiden min holdes skjult og kun mannen min som vet om dette.

Jeg ønsker deg lykke til, TS

Anonymous poster hash: 3553f...e90

[AnonymBruker]

Du burde ikke bruke vennene dine som psykolog, oppsøk hjelp.

Anonymous poster hash: c337d...7e0

[AnonymBruker]

Du burde ikke bruke vennene dine som psykolog, oppsøk hjelp. Anonymous poster hash: c337d...7e0

Herregud, hva er venner for egentlig? Skal man ikke kunne snakke med vennene sine når man har det vondt? Er ikke venner til for å støtte hverandre?

Hvis dette er noe som ts trenger å bearbeide med hjelp fra en proffesjonell så er jo psykolog en ting, men det kan jo godt hende ts ville fortelle dette slik at vennene kan forstå henne bedre, da trenger man ikke akkurat blande inn en psykolog

Anonymous poster hash: 55a4e...7f0

[AnonymBruker]

TS:

Takk for alle svar! Setter pris på det.

Først og fremst må jeg understreke at jeg ikke bruker venninner som psykologer. Jeg har fått hjelp og har det bra nå. På et tidspunkt blir det imidlertid naturlig å si noe om oppvekst og bakgrunn. Det blir rart å skulle lukke seg helt om det (for meg i alle fall), og jeg vil ikke lyve om ting som har vært med på å forme meg til den jeg er.

Jeg går sjelden i detaljer når temaet først kommer opp (noe som ikke er ofte), for det er ikke nødvendig, men akkurat denne gangen som jeg nevnte i HI var det kanskje noe for detaljert for denne personen. Det tar jeg på min kappe. Forstår at ikke alle takler det. Likevel må jeg innrømme at det stikker litt.

Anonymous poster hash: 0521d...cf2

[AnonymBruker]

Hei TS.

Du er ikke et dårlig menneske! Men som du selv har skrevet, at de du deler din historie til har hatt en lykkelig barndom og for dem er det vanskelig til å forholde seg til noe annet. Samtidig håper jeg den personen du betrodde deg til skammer seg.

Jeg har selv hatt en forferdelig barndom og har opplevd å miste flere som jeg anså som svært gode venner etter at jeg delte min fortid med dem.

Nå har jeg fått nye gode venner, men har bestemt meg at fortiden min holdes skjult og kun mannen min som vet om dette.

Jeg ønsker deg lykke til, TS

Anonymous poster hash: 3553f...e90

Så vondt det må være. Å miste venner på grunn av en slik ting. Jeg føler med deg! Håper du en dag finner noen som tåler å bli skikkelig kjent med deg.

TS

Anonymous poster hash: 0521d...cf2

[AnonymBruker]

JEg har opplevd det mange ganger TS, inntil jeg ble klar over at det faktisk var fordi jeg syntes så lite om meg selv pga mine erfaringer, at jeg var skråsikker på at andre ville mene det samme. så etter å ha fortalt ting forventet jeg en avstand, som jeg ubevisst enten påvirket selv eller innbilte meg. Da blir den minste lille ting somm et bevis på at du igjen blir avslått osv....

Det er vanskelig, men man kan ha litt kontroll på det, bearbeide seg selv, og så vil man se at man ikke opplever det så ofte lenger... Jeg mestrer det ikke i det hele tatt, men ser forskjellen allerede.

Også er det viktig måten du forteller om ting på, og hvem du forteller om dem til. Har du et stort behov for å fortelle med visse detaljer, bør du gjøre det med en terapeut som takler sånt. Nen personer er rett og slett altfor sårbare for å takle det, andre gjør det av andre grunner.

Noen vil allikevel alltid ta avstand fra folk som har eller hatt problemer, men det er et fåtall.

Anonymous poster hash: b3c8c...e85

[Gjest Tris]

Det er ikke alltid like enkelt for andre å vite hvordan de skal reagere på slike betroelser. Og så spørs det hva det gjaldt. Gi vennen din litt tid før du tar opp tråden igjen.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe av det samme da jeg var yngre, selv om jeg ikke har hatt en traumatisk barndom. Men jeg var alltid usikker på meg selv opp gjennom oppveksten. Sjenert med dårlig selvtillit, og veldig følsom. Og jeg hadde behov for å betro meg til noen om min usikkerhet, men opplevde med med et par stykker at relasjonen ble litt anstrengt etterpå.

Jeg tenker at slike mennesker som tar avstand etter en betroelse, ikke har nok følelsesdybde til å sette seg inn det de er blitt fortalt, pluss at de frykter det som skiller seg fra normalen. Samfunnet vårt preges av at man skal passe inn, være som de andre. Og når du viser at du ikke lykkes i å passe inn, er du ikke så attraktiv og lettvint å omgås for slike mennesker. Du kan byttes ut i en mer velpolert og enkel brikke.

Anonymous poster hash: ab3e6...f85

[Gjest elle82]

Jeg har opplevd noe av det samme da jeg var yngre, selv om jeg ikke har hatt en traumatisk barndom. Men jeg var alltid usikker på meg selv opp gjennom oppveksten. Sjenert med dårlig selvtillit, og veldig følsom. Og jeg hadde behov for å betro meg til noen om min usikkerhet, men opplevde med med et par stykker at relasjonen ble litt anstrengt etterpå.

Jeg tenker at slike mennesker som tar avstand etter en betroelse, ikke har nok følelsesdybde til å sette seg inn det de er blitt fortalt, pluss at de frykter det som skiller seg fra normalen. Samfunnet vårt preges av at man skal passe inn, være som de andre. Og når du viser at du ikke lykkes i å passe inn, er du ikke så attraktiv og lettvint å omgås for slike mennesker. Du kan byttes ut i en mer velpolert og enkel brikke.

Anonymous poster hash: ab3e6...f85

Veldig enig med dette innlegget, tror det er her skoen trykker for mange.

[AnonymBruker]

Jeg mener man ikke skal anta at andre har hatt en rosenrød barndom. En del har skjeletter i skapet. Men dårlig av vennene dine å ikke støtte deg.

Lykke til

Anonymous poster hash: 3879f...750