Samlivsbrudd når vi egentlig ikke ønsker det

[AnonymBruker]

Jeg har gått både en og to og tusen runder med meg selv nå, og må innse at vi etter 5 års samliv må avslutte dette her. Vi er begge i slutten av tyveårene, og vil veldig forskjellige ting i livet. Han brenner for jobben sin, som innebærer reising i månedsvis om gangen, med lite kontakt, og hvor jeg sjelden kan nå ham når jeg ønsker. Mens jeg drømmer om huskjøp, felles hverdager, ferier, og etterhvert barn - noe han også ønsker, men parallelt med jobbingen. Og jeg har ikke lyst å tilbringe halve livet alene.. det jeg sliter med nå er hvordan jeg skal gå videre? Jeg har vært med på brudd tidligere, men av andre grunner som har gjort det lettere å bli ferdig med det. Nå er jo dilemmaet at vi elsker hverandre utrolig høyt, passer godt sammen, og at han er verdens snilleste, godeste mann. Hvordan kan jeg komme over noe sånt? Når alt jeg egentlig vil er å ligge i armkroken og bare kjenne ham inntil meg...

Anonymous poster hash: 31bad...5f6

[Gjest Makemeloveit]

Vanskelig det der! Du må gjøre det som er best for deg i denne situasjonen. Om du ikke takler at han er mye borte, så må dere i lag finne en løsning, eller så må du velge å gå fordi det ikke finnes noe løsning. Jeg ville jobbet ræven av meg for å få det til å fungere hvis jeg elsket personen. Om det til slutt ikke finnes noe løsning så får du trøste deg selv med at du gikk fordi det ikke var riktig å bli igjen. Selv om det ikke er lett! Lykke til

[Apehjerne]

Nei, dere passer ikke godt sammen når dere sliites i to retninger

[AnonymBruker]

Vanskelig det der! Du må gjøre det som er best for deg i denne situasjonen. Om du ikke takler at han er mye borte, så må dere i lag finne en løsning, eller så må du velge å gå fordi det ikke finnes noe løsning. Jeg ville jobbet ræven av meg for å få det til å fungere hvis jeg elsket personen. Om det til slutt ikke finnes noe løsning så får du trøste deg selv med at du gikk fordi det ikke var riktig å bli igjen. Selv om det ikke er lett! Lykke til

Jeg har egentlig jobbet ræven av meg i 5 år nå. Og hadde jeg visst at det kom til å bli slutt på reisingen igjen, så hadde jeg glatt holdt ut i fem år til. For det går stort sett greit å være alene, jeg trives i eget selskap. Men jeg vet også at når vi får barn, så blir det ikke like greit. Det vil ikke være kjekt å være alenemor store deler av året. Å være den som alltid kjefter og maser, mens pappa er bare kos og gøy for han må kompensere for fraværet. Å stadig bytte mellom parmodus og "singelmodus". And the list goes on...

Anonymous poster hash: 31bad...5f6

[Gjest Lille-pus]

Kanskje dere skal ta en snakk om reisevirksomheten?

I en periode går det greit, men den som reiser vil etterhvert kjenne på hvor sliten man blir av å reise slik du beskriver.... og så får man det jeg kaller 'flyplass-abstinens' i en periode etter at man igjen er tilbake til 'normalen uten slik reising'.

Abstinensen går over, og den er ganske ulogisk... den er bare en respons på noe som ikke lenger er del av en hverdag.

Snakk om det. Han vil ikke holde i lengden med reisevirksomheten, - det er en periode som er 5 eller 10 eller 12 år.

- jeg vet.

[AnonymBruker]

Kanskje dere skal ta en snakk om reisevirksomheten?

I en periode går det greit, men den som reiser vil etterhvert kjenne på hvor sliten man blir av å reise slik du beskriver.... og så får man det jeg kaller 'flyplass-abstinens' i en periode etter at man igjen er tilbake til 'normalen uten slik reising'.

Abstinensen går over, og den er ganske ulogisk... den er bare en respons på noe som ikke lenger er del av en hverdag.

Snakk om det. Han vil ikke holde i lengden med reisevirksomheten, - det er en periode som er 5 eller 10 eller 12 år.

- jeg vet.

Jeg har forsøkt å snakke om det utallige ganger, men jeg tror han frykter samtalen for han vet hva det innebærer. Han har en ganske sentral rolle på skip, og skal han slutte å reise så må han egentlig bytte yrke. Han elsker jobben sin, og trives veldig i miljøet. Jeg forstår ham kjempegodt! Men det er den mangelen på kontakt mens han er vekke, og uforutsigbarheten, som plager meg mest. Jeg hopper i taket hver gang telefonen ringer, tenk om det er han! Jeg blir helt i fra meg hvis jeg ser et ubesvart anrop, da vet jeg ikke når jeg får neste mulighet til å høre fra ham. Med mindre det er skikkelig krise, så kan aldri jeg nå ham. Det er ingen turnus, så det er kort varsel før de drar, og jeg vet heller ikke noen eksakt dato han er tilbake.. jeg ser jo selv når jeg skriver dette at det er helt håpløst. Men det er så vondt å måtte aktivt ta beslutningen, og alt som følger med.

Anonymous poster hash: 31bad...5f6

[Gjest Lille-pus]

Jeg har forsøkt å snakke om det utallige ganger, men jeg tror han frykter samtalen for han vet hva det innebærer. Han har en ganske sentral rolle på skip, og skal han slutte å reise så må han egentlig bytte yrke. Han elsker jobben sin, og trives veldig i miljøet. Jeg forstår ham kjempegodt! Men det er den mangelen på kontakt mens han er vekke, og uforutsigbarheten, som plager meg mest. Jeg hopper i taket hver gang telefonen ringer, tenk om det er han! Jeg blir helt i fra meg hvis jeg ser et ubesvart anrop, da vet jeg ikke når jeg får neste mulighet til å høre fra ham. Med mindre det er skikkelig krise, så kan aldri jeg nå ham. Det er ingen turnus, så det er kort varsel før de drar, og jeg vet heller ikke noen eksakt dato han er tilbake.. jeg ser jo selv når jeg skriver dette at det er helt håpløst. Men det er så vondt å måtte aktivt ta beslutningen, og alt som følger med.

Anonymous poster hash: 31bad...5f6

Det er veldig lite som er helt umulig.

Jeg tipper litt nå, og du trenger absolutt ikke bekrefte eller avkrefte.

Selskapet han jobber for har, fordi de må, en god del funksjoner på land.

Om jeg var ham så ville jeg snakket med HR i rederiet og forklart dem problemstillingen, - (nå tar jeg på meg hans hatt) at jeg ønsket en landbasert jobb i løpet av det nærmeste året fordi jeg ønsker å stifte familie og fordi dagens situasjon medfører at jeg vil miste min samboer, min kjærlighet, om jeg skal fortsette å være ute med den uforutsigbarheten jeg har nå.

Helt uten reiser trenger det ikke å være, men en situasjon hvor reisene ikke er normalen.

Om han ikke tør/vil/ønsker ta den samtalen slik at alternativene ikke legges på bordet.... så blir det usigelig vanskelig...

[AnonymBruker]

Sentral rolle på skip = egner seg ikke til en hvilkensomhelst landbasert jobb med mindre man bytter yrke.

Det eneste er at du må bestemme deg, og si at han får X antall tid på å eventuelt tenke på alternativer dersom han ønsker tilbringe livet med deg.

Jeg har ei venninne som i begynnelsen av 30årene måtte gjøre noe av det samme,etter mange års runder hvor de aldri ble enige om sentrale ting i livet som angikk jobb/familie/kjøp av bolig.

Det endte med at det ble slutt - og hun kunne ikke gjort det annerledes. Han bosatte seg i utlandet, og forblir vel singel livet ut, eller; iallefall uten barn.

Anonymous poster hash: db2f5...7fe

[Gjest chisandra]

Dette må være kjempevanskelig, ts.

Har ikke noe råd bortsett fra om dere kunne møtes på midten på en eller annen måte?

Håper dere ikke trenger å gi slipp på hverandre for å kunne ha det godt.

[Gjest Lille-pus]

Sentral rolle på skip = egner seg ikke til en hvilkensomhelst landbasert jobb med mindre man bytter yrke.

Det eneste er at du må bestemme deg, og si at han får X antall tid på å eventuelt tenke på alternativer dersom han ønsker tilbringe livet med deg.

Jeg har ei venninne som i begynnelsen av 30årene måtte gjøre noe av det samme,etter mange års runder hvor de aldri ble enige om sentrale ting i livet som angikk jobb/familie/kjøp av bolig.

Det endte med at det ble slutt - og hun kunne ikke gjort det annerledes. Han bosatte seg i utlandet, og forblir vel singel livet ut, eller; iallefall uten barn.

Anonymous poster hash: db2f5...7fe

Det det er vilje er det vei.

Erfaringene fra sjøen funker veldig bra på land i mange funksjoner hos rederiene, hos oljeindustrien etc. - erfaringene er faktisk vitale for å kunne fylle funksjonene i god nok grad.

Stillingstittelen på visittkortet vil selvsagt endres, men erfaringene fra tjenesten på havet er like viktige.

Det koker ned til å se muligheter istedet for å se umuligheter.