Samlivet med en som i utgangspunktet ikke ville bli pappa

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med å finne tilbake til følelsene for mannen, som var unnvikende/innesluttet/angstfylt gjennom hele svangerskapet. Da barnet ble født smeltet han og har elsket barnet siden, men jeg klarer ikke føle annet enn bitterhet for at han var så fjern under graviditeten. Han fortalte ikke noe til familien sin før jeg var 7 mnd på vei fordi han slet så. Jeg måtte ordne med alle innkjøp selv.

Noen som har vært i em lignende situasjon og har noen erfaringer å komme med? Kan det ordne seg eller er løpet kjørt? Barnet er 1,5 år.

Anonymous poster hash: 63aee...f84

Anonymous poster hash: 63aee...f84

[AnonymBruker]

men han ville ikke ha barn i utgangspunktet eller?

Anonymous poster hash: 6f38b...16d

[AnonymBruker]

Hvorfor fikk dere barn hvis han ikke ville bli pappa?

Anonymous poster hash: 0f9b5...264

[Gjest Gjest]

Hvis han er pappa nu, så synes jeg du skal være storsinnet og gi fanden i det som har vært.

[Teeden]

Det er jo han som skal kunne være bitter på deg. Det var han som fikk et livsendrende valg mot sin vilje, og du forventet at han skulle stille opp for deg og våger å være bitter på han?

[Amarinda]

Du fikk barn med en som ikke hadde et farsønske, og sliter med vonde følelser fordi han ikke taklet tanken på å få barn? Det var vel kanskje noe du kunne forventet når man går inn i et svangerskap på denne måten. Du må spørre deg selv hvorfor du reagerer på denne måten, og er han en god far og partner? Hvis du kan svare ja på de siste to ville jeg vurdert å gå i terapi. Hvis det er andre grunner til at du reagerer enn at han ikke klarte å forholde seg til graviditeten din, er det viktig at du får tatt tak i de.

[AnonymBruker]

Slik var mannen min også.

Han ville ikke ha barn, og når jeg alikevel ble gravid viste han ingen glede. Nektet å være med på kontroller, ville ikke prate om det osv.

Det var veldig tøfft under svangerkapene, følte meg vedlig alene, og var det noe som plaget meg, hadde jeg ingen å prate med.

Men han er i dag en fantastisk 2 barns far, og jeg prøver å ikke fokusere på det som har vært. Det viktigste er at han forguder barna nå som de er her:)

Anonymous poster hash: 0c8eb...39b

[Sylvari]

Den situasjonen kan du kun skylde deg selv. Det blir rett og slett for dumt.

[AnonymBruker]

Hvorfor fikk dere barn sammen? Er dere gift? Skal du forbli med ham resten av livet?

Anonymous poster hash: 0fb74...335

[AnonymBruker]

Slik var mannen min også.

Han ville ikke ha barn, og når jeg alikevel ble gravid viste han ingen glede. Nektet å være med på kontroller, ville ikke prate om det osv.

Det var veldig tøfft under svangerkapene, følte meg vedlig alene, og var det noe som plaget meg, hadde jeg ingen å prate med.

Men han er i dag en fantastisk 2 barns far, og jeg prøver å ikke fokusere på det som har vært. Det viktigste er at han forguder barna nå som de er her:)

Anonymous poster hash: 0c8eb...39b

var han på samme måte med barn nummer to?

Anonymous poster hash: 6f38b...16d

[aquiz]

Er du sikker på at han ikke har vært deprimert? Tenk heller på fremtiden og mindre på det som har skjedd før. Tenk hvor mye han gir nå som faktisk oppveier mye i svangerskapet?

[Gorgonzola]

Djeezez TS, du var gravid, ikke han.

Live with it.

[Kassiopeia]

Hvis han er pappa nu, så synes jeg du skal være storsinnet og gi fanden i det som har vært.

Det er ikke ofte, men her er jeg helt enig med Gjest. TS, du valgte du få barn med en mann som var ærlig om at han ikke ønsket å bli pappa i utgangspunktet, så at han ble så unnvikende under graviditeten tyder på at han slet med den framtidige farsrollen psykisk. At du klandrer han for dette er ufyselig og slemt av deg, spesielt siden han faktisk endret seg og tok papparollen seriøst når barnet ble født. Det er han som burde være bitter, du burde skamme deg!

[AnonymBruker]

var han på samme måte med barn nummer to?

Anonymous poster hash: 6f38b...16d

Ja i grunn, men han tøet opp litt når vi fant ut at det var en gutt...

Anonymous poster hash: 0c8eb...39b

[AnonymBruker]

Ja i grunn, men han tøet opp litt når vi fant ut at det var en gutt...

Anonymous poster hash: 0c8eb...39b

men hvorfor/hvordan får man to barn med en mann som ikke vil ha barn?

Anonymous poster hash: 6f38b...16d

[Gjest Vevila]

Mange menn er slik under graviditeten. På samme måte som vi kanskje sliter med å tro det rett etter positiv test går det ofte ikke opp for dem før de står i fødestua. La det gå TS, du sier jo selv han er en god pappa.

[AnonymBruker]

Ja i grunn, men han tøet opp litt når vi fant ut at det var en gutt...

Anonymous poster hash: 0c8eb...39b

Herremin.. for et nivå på disse mennene enkelte skaffer seg.

Anonymous poster hash: f399e...b68

[AnonymBruker]

Det er ikke alle mannfolk som er noe særlig investert i en graviditet nettopp fordi det er så fjernt for dem, ikke dems kropp alle forandringene skjer med. Dem har rett å slett ikke noe forhold til en graviditet og greier ikke å forholde seg til det

Anonymous poster hash: 18a14...618

[AnonymBruker]

Min x presterte å si at livet hans var over og han kunne like godt ta selvmord da vi fant ut at jeg var gravid og ikke hadde mulighet til abort.

Han brydde seg fint lite under svangerskap, såpass at jeg måtte kjøre på føden selv fordi han var opptatt med noe hobby opplegg. Etter fødsel var han fremdeles opptatt med hobby og kom sjeldent innom sykehuset for å hilse på hverken meg eller den syk lille babyen.

Da vi kom hjem var alt babyen gjorde feil. Grining var et helvete, gulp på møbler eller klær var verdens undergang osv. Ikke overraskende så flyttet jeg ut. Så nå slipper hverken jeg eller ungen å ødelegge hobbyplanene hans.

Anonymous poster hash: 42198...b6a

[AnonymBruker]

Min x presterte å si at livet hans var over og han kunne like godt ta selvmord da vi fant ut at jeg var gravid og ikke hadde mulighet til abort.

Han brydde seg fint lite under svangerskap, såpass at jeg måtte kjøre på føden selv fordi han var opptatt med noe hobby opplegg. Etter fødsel var han fremdeles opptatt med hobby og kom sjeldent innom sykehuset for å hilse på hverken meg eller den syk lille babyen.

Da vi kom hjem var alt babyen gjorde feil. Grining var et helvete, gulp på møbler eller klær var verdens undergang osv. Ikke overraskende så flyttet jeg ut. Så nå slipper hverken jeg eller ungen å ødelegge hobbyplanene hans. Anonymous poster hash: 42198...b6a

I din situasjon skal man selvfølgelig gå.. Han endrer seg ikke (men han ville heller ikke ha barn) men det har skjedd og man må tenke på barnets beste.

Men i Ts situasjon så blir jeg bare kvalm over ts når han faktisk er en god far

Anonymous poster hash: b308e...098