Vondt når samboeren ikke elsker deg lengre

[AnonymBruker]

Dette er så vondt. Vi har vært samboere i 3 år nå, og jeg har i det siste skjønt at han ikke har følelser for meg lengre. Jeg ser jo på han at han ikke har det bra lengre, og både sex og gode samtaler (eller kanskje samtaler i det hele tatt?) er totalt borte.
Jeg har prøvd å gi han avstand, og jeg har prøvd å kjempe. Men nå har jeg vel egentlig bare... gitt opp.

Det er de mange gode minnene våre, og ikke minst det at jeg elsker han, som gjør at det er vondt å gå. Jeg har prøvd å snakke med han, men han er lukket. Så jeg skjønner at jeg en dag bare må ta steget, men det er så utrolig vondt å miste sin beste venn og kjæreste.
Nå er det kanskje ikke noe som betyr så mye i den store sammenhengen, men jeg får et boproblem hvis vi går ifra hverandre nå. Har ikke engang noen venner jeg kan bo hos til jeg finner noe nytt.

Bare en liten utblåsning, eller et lite rop om trøst, på en lørdagskveld. En kveld som egentlig er til for familiehygge. Og det er ikke mye hygge her, dessverre..

Anonymous poster hash: 421d0...060

[dillyduzit]

Jeg syntes du skal sette deg ned å prate med han om hva han vil, jeg. Kanskje han har noen ideer om noe som kan hjelpe og/eller hva som har skjedd? Bor du langt i fra moren og faren din? Kunne du ha bodd der om dere valgte å avslutte det? Håper det hvertfall blir bedre for deg.

[AnonymBruker]

Huff da, dette var trist å lese, samtidig er det noe jeg kunne skrevet selv!

Det er vondt når man skjønner at følelsene er borte og samlivet ikke fungerer.

Jeg har det på samme måte, jeg har lyst å gå, men kan ikke.

Vi er låst sammen ikke bare av ekteskapet, men også av økonomi og små barn.

Hadde vi bare vært samboere, uten barn, hadde jeg nok tatt det tunge valget om å flytte, rett og slett fordi jeg har behov for litt nærhet og å ha det godt.

Det å bli værende i ett følelsesløst forhold er ikke noe jeg anbefaler hvis ikke man må...

Anonymous poster hash: b326e...eb5

[AnonymBruker]

Kunne ha skrevet dette selv jeg - jeg er i akkurat nøyaktig samme situasjon. Min eks har tatt en tenkepause og jeg vet egentlig ikke hvor vi står. Han sier han må finne følelsene igjen hvis det skal fungere..

Nå er jeg uten bosted eller mann og vet ikke hvor veien går videre, men håper jeg finner ut av det etterhvert.. føler meg ganske lost akkurat nå.

Skulle vel egentlig bare gi deg en på denne litt triste lørdagskvelden! Håper det ordner seg for deg! (og meg!)

Anonymous poster hash: 515d4...2c3

[AnonymBruker]

Nei, vi har verken barn eller ekteskap, og heller ikke noe hus som må fordeles. Sånn sett er det enklere, men så er det jo absolutt ikke enkelt i det hele tatt.

Foreldrene mine bor i nabobyen, men de har ingen plass.

Jeg ser jo at dette ikke kan fortsette i lengden, det er ødeleggende for oss begge.

Hilsen ts

Anonymous poster hash: 421d0...060

[maid]

Det gjør vondt langt inn i hjertet mitt. Når man vil kjempe men har ingenting å kjempe for.. Sender en stor-stor klem

[AnonymBruker]

Hva med parterapi? Høres jo ut som dere trenger en god prat i hvert fall slik at begge vet hva som skjedd.. og om det kan gjøres noe med?

Med mindre ingen av dere ønsker å være i forholdet da, selvsagt..

Anonymous poster hash: 515d4...2c3

[whoppii]

Gir seg en god klem!!! <3 <3 <3 <3 <3 masse#masse# hjerter! !