Når foreldrene dine går hver sin vei

[AnonymBruker]

Foreldrene mine har etter 28 år funnet ut av at de ønsker å separere seg. Helt greit i utgangspunktet, jeg vil de skal være lykkelige og jeg støtter dem uansett.

Men nå har det seg slik at de indirekte kommer til meg for råd og støtte.. Og jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle dette på en rett måte. I utgangspunktet ville jeg si at de får kontakte meg etter eksamen om 2 mnd, men jeg ønsker også å støtte opp og høre på det de har å si. Jeg vet grunnen til hvorfor de ønsker å gå fra hverandre.

Pappa er ikke født eller oppvokst i Norge, men han er nordisk av opprinnelse og mamma er norsk. Dvs at mamma har støtteapparatet klart, men pappa har faktisk ikke mer enn barna sine å kunne støtte seg til. Jeg vil ikke velge side... Jeg er like gla i dem begge 2!

Så hva gjør jeg? Kan jeg med god samvittighet si at jeg ikke vil snakke med noen av dem om problemer frem til eksamen er over? Og hva med pappa som føler seg alene?

Jeg blir så lei meg fordi jeg føler det er en håpløs situasjon. Jeg føler meg som verdens værste datter som må skyve begge unna pga lesing og det at jeg selv er alenemamma.

Anonymous poster hash: 8bb6d...1d4

[Gjest alegria]

Du har jo fortsatt tid til å lese selvom du prater med de om problemene sine?

[Amarinda]

Kan du ikke be dem ta kontakt med noen for å få parterapi da? Enten sammen eller også hver for seg? Forklar at du føler deg som mellom barken og veden og tror det vil være mer hensiktsmessig å prate med noen som faktisk er objektive?

[AnonymBruker]

Jeg ville kunne snakke med dem. Men jeg er veldig redd for at det evt skulle gå ut over studier. Det er så mye følelser innblandet og det påvirker meg en del allerede. Pappa som klager over mamma og er "offer" og mamma som klager over pappa og ukompetanse.

Pappa anklager mamma for ting og mamma som sitter og gråter fordi hun ikke vil han noe vondt og sier han ikke imot.

Jeg nevnte parterapi for dem, men mamma nekter og pappa vil. Ingen har funnet seg noen nye, men det er en kamp om hvem som er positive og negative og ser på meg som et moralsk riktig kompass. :/

Anonymous poster hash: 8bb6d...1d4

[Gjest Whitestripes]

Jeg tror rett og slett jeg ville bedt dem om å snakke med noen andre om det de strever med. De burde vite bedre enn å sette deg i en lojalitetskonflikt og bruke deg som terapeut. Veldig korttenkt og ubetenksomt gjort, synes jeg. De burde forstå at dette bare legger stein til byrden for deg, og de setter deg i en rolle du ikke skal ha.

[Anglofil]

Jeg synes det er en uting å dra sine egne barn inn i foreldrenes problemer. Uansett hvor gammel barnet måtte være, selv om du er voksen. Og du bør få slippe å høre på foreldre som anklager den andre, som kommer med vonde karakteristikker, og du burde ihvertfall slippe å velge side.

Jeg ville sagt noe som dette: "Jeg støtter dere begge og er her for dere, men dette er problemer som omhandler dere og ikke meg. Hvis dere ikke klarer å holde kranglingen og de stygge ordene utenfor får dere gå til en terapeut.".

Selvsagt forstår jeg at de behøver støtte begge to, og at du gjerne vil gi dem dette. Men du er deres barn, ikke deres terapeut.

Mvh Yvonne

Endret 5. april 2014 av Yvonne

[AnonymBruker]

Takker for tilbakemeldinger...!

Jeg tror jeg vil gå for å holde meg utenfor siden det ikke vil gi meg noe. Og som dere også skriver så er det en uting, visste det fra før også, men godt å se andre som sier det.

Vi er 4 barn og alle er voksne.. Jeg har i flere år vært den mine søsken ser op til og kommer til for råd, men det å gi sine søsken råd er noe helt annet. Foreldrene mine har nok hatt det tøft en stund og som eldstemann har det vært naturlig for meg å steppe inn for mine søsken.

Jeg skjønner jo at de ser på meg for råd når jeg fikset jobb til en søsken, reddet en annen fra økonomisk dritt og en tredje for samlivsproblemer.

Jeg ville sagt noe som dette: "Jeg støtter dere begge og er her for dere, men dette er problemer som omhandler dere og ikke meg. Hvis dere ikke klarer å holde kranglingen og de stygge ordene utenfor får dere gå til en terapeut.".

Selvsagt forstår jeg at de behøver støtte begge to, og at du gjerne vil gi dem dette. Men du er deres barn, ikke deres terapeut.

Mvh Yvonne

Takk, dette skal jeg se om jeg kan få sagt på en pen måte til foreldrene mine..!

Jeg skal gå og lage meg en kopp te og si til meg selv et par ganger at jeg er et barn og ikke terapeut.

Anonymous poster hash: 8bb6d...1d4