Dere som har vært i lange forhold, og gjerne har barn

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på hvordan dere opplevde bruddet med deres x-partner, hvordan var det med følelseslivet de første månedene og når begynte dere liksom "leve" igjen?

Jeg ba om separasjon i månedskiftet januar/februar, flyttet 1 mars - nå har det gått 2 mnd og jeg er veldig delt..

På en måte ønsker jeg å ordne opp, flytte hjem og få ting til å fungere.
På en annen måte så ønsker jeg å gå videre med livet mitt.

Den verste følelsen er frykten for at han skal finne noen andre..

Jeg for min del kunne GODT ha funnet meg en ny idag, og jeg tror ikke det hadde bydd på så store vansker..

Det er klart, jeg har MANGE sår etter alle disse årene som gjør meg til en krevende partner for en eventuell ny mann - men jeg er samtidig og så klar for ett lykkelig liv med en person som er mer "frisk" enn min x har vært.

Jeg har blitt bedratt x antall ganger, det har vært minimalt med åpenhet og ærlighet, han er aggressiv (aldri slått) og hissig, og jeg har en drøm om at det finnes en mann som er mer som jeg egentlig ønsker ham.

Jeg føler på sett og vis jeg kanskje holder i ett ørlite håp om at ting skal kunne fikses, fordi jeg misliker så sterkt å være alene.. samtidig så har han enda så kontroll på meg, og jeg LAR ham fordi jeg er redd for at dette jeg gjør er feil.

Jeg var betatt av en annen så separasjonen og de første ukene gikk så greit, men så gikk denne følelsen over... men når dette gikk over, så kom frykten for det jeg har gjort..

Hvordan var det for dere andre??

Anonymous poster hash: 2d736...77f

[Gjest elle82]

Det er normalt å føle som du gjør. Jeg opplevde først en enorm lettelse etter at bruddet var faktum. Så kom tvilen og angeren, så lettelsens igjen og vissheten om at det var riktig. Denne runddansen varte for meg i ca et år, helt til jeg traff mannen min.

For meg så visste jeg i mange år at jeg ikke hadde det bra med eksen, og at han ikke var den rette for meg. Likevel tok det meg mange år og samle styrke til å bryte ut av forholdet.

Jeg ble en nokså krevende kjæreste for min mann på bakgrunn av det jeg hadde opplevd med min eks, det tok meg lang tid å forstå at han var annerledes og at jeg kunne stole på han. Heldigvis er mannen min en veldig forståelsesfull og snill mann, og jeg har vært åpen om fortiden min hele tiden. Hvis ikke hadde nok ikke dette gått så bra.

Prøv å ta livet med ro og ikke stress med noe. Tillat deg å føle det du gjør, og det er normalt å angre seg og tvile, selv om du vet du har gjort det rette. Lykke til:-)