Savner jeg han? Eller er jeg bare redd for å være alene?

[AnonymBruker]

For ikke så lenge siden ble det slutt mellom meg og kjæresten. Vi er 23 og 22 år hvis det har noe å si. Vi hadde vært sammen i nesten 3 år. Problemet er at når vi bestemte oss for å gjøre det slutt var begge to ganske sikre på at dette var det rette (det skjedde etter en krangel), men nå begynner jeg å tvile. Tenker på han hele tiden og savner han og tror han gjør det samme.

Vi har hatt problemer som har gjort det vanskelig å leve sammen, endel krangling og uenigheter om fremtiden osv. Vi må bo sammen til September ettersom vi har bindingstid på leiligheten vår frem til da. Er vanskelig å bo sammen når jeg har så mye følelser involvert. Savnet er ekstra stort når en av oss drar bort.

Vi hadde noen veldig gode stunder sammen, men holder dette i et forhold? Er det ikke i hverdagslivet det er viktig at man trives sammen?

Jeg er så usikker akkurat nå. Mine nærmeste som vet om alt som har skjedd tror vi har gjort det riktig i å gjøre det slutt, men jeg er fortsatt veldig usikker. Klarer ikke å fokusere på noe annet enn han, det eneste som hjelper er å være i fysisk aktivitet.

Huff rotete innlegg, men trenger sårt noen råd. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er det første ordentlige forholdet jeg har vært i så har ikke kjent på følelsen av et brudd. Vet ikke om følelsen jeg kjenner nå er fordi jeg føler meg alene eller fordi jeg vil være sammen med denne mannen. Er også veldig usikker på om det er lurt å gå tilbake (er ganske sikker på at han vil dette) når det faktisk er en grunn til at det ble slutt.

Jeg har sagt til han at jeg kunne ønske vi kunne være sammen, men at det da må skje noen endringer (at det ikke er lurt å bli sammen igjen uten å tenke over hva man kan gjøre for å gjøre hverdagen bedre), men han er ikke særlig villig til å forandre på det som jeg sliter med å godta.

Vet ikke hva jeg skal gjøre...Men har det så utrolig vondt akkurat nå.

Anonymous poster hash: 264f4...7c5

[Nuttery]

Jeg opplever ofte at jeg TROR jeg savner HAN men egentlig bare savnet å ha noen jeg trivdes med. Vi - oss - som par, kom liksom ikke til å skje, uansett hvor glade vi var i hverandre. Sad truth. Men savnet oppleves veeeldig reelt, det gjør det. Hold ut

[AnonymBruker]

Takk for svar Nuttery. noe av de vondeste er å se for meg han sammen med andre. Sitter med klump i magen fordi han skal på guttekveld. Det er så vanskelig å gi slipp. Iallefall når han vil ha meg også eller iallefall inbiller seg det

Anonymous poster hash: 264f4...7c5

[Vill]

Først: Stor klem!

Eg er av den oppfatning at det pleier å vere ein grunn til at det blir slutt. Du skriver jo også det. Og han er ikkje villig til å endre på dei tinga, og du kan ikkje leve slik. Då er det nok best å gå frå kvarandre.

Må vere utfordrande å bu saman. Eg trur, som Nuttery, at det er det å vere i eit forhold du saknar. Det er trygt, velkjent, behagelig å vere i armkroken hans, men dei samme problema vil vere der.. Det føles som eit skikkelig savn, og er fælt når det står på. Trøsten er at det går over..

Og.. Om du går tilbake til han, og det ikkje funker.. Ikkje bli sint på deg sjølv for at du burde vite bedre osv. Då er du iallefall blitt heilt sikker, og treng ikkje tenke "tenk om, kva viss" meir.

Brudd er tøft.. Du nevner at dine venner trur det var rett å slå opp.. Dei ser ofte ting på ein meir objektiv måte. Og ofte ser dei ting før du gjør det sjølv. Dei har kanskje eit poeng? Mine venner såg kor idiot eksene mine var leeenge før eg såg det sjølv.

[AnonymBruker]

Takk for svar Nuttery. noe av de vondeste er å se for meg han sammen med andre. Sitter med klump i magen fordi han skal på guttekveld. Det er så vanskelig å gi slipp. Iallefall når han vil ha meg også eller iallefall inbiller seg det

Anonymous poster hash: 264f4...7c5

Prøv å ikke sitt hjemme, men finn på noe du også. Sa kverner ikke tankene like mye. Det er en vond overgang å bli vant til, klem til deg.

Anonymous poster hash: 4f060...4af

[AnonymBruker]

Først: Stor klem!

Eg er av den oppfatning at det pleier å vere ein grunn til at det blir slutt. Du skriver jo også det. Og han er ikkje villig til å endre på dei tinga, og du kan ikkje leve slik. Då er det nok best å gå frå kvarandre.

Må vere utfordrande å bu saman. Eg trur, som Nuttery, at det er det å vere i eit forhold du saknar. Det er trygt, velkjent, behagelig å vere i armkroken hans, men dei samme problema vil vere der.. Det føles som eit skikkelig savn, og er fælt når det står på. Trøsten er at det går over..

Og.. Om du går tilbake til han, og det ikkje funker.. Ikkje bli sint på deg sjølv for at du burde vite bedre osv. Då er du iallefall blitt heilt sikker, og treng ikkje tenke "tenk om, kva viss" meir.

Brudd er tøft.. Du nevner at dine venner trur det var rett å slå opp.. Dei ser ofte ting på ein meir objektiv måte. Og ofte ser dei ting før du gjør det sjølv. Dei har kanskje eit poeng? Mine venner såg kor idiot eksene mine var leeenge før eg såg det sjølv.

Tusen takk for svar. Følte meg etter å ha lest det du skrev. Føler meg egentlig veldig alene om hele greia fordi jeg ikke har så mange venner for tiden, så fint å se en utenforståendes synspunkt. Syntes også det er litt vanskelig med tanke på at han ikke klarer å bestemme seg. Her om dagen var han veldig lei seg og prøvde å kose med meg osv, men istad på telefonen virket det som han ikke brydde seg like mye. Da virket det som om han var mer behersket og tenkte at "dette var det riktige". Syntes det virker veldig som han velger å føle det jeg føler, fordi det er lettvint, og jeg vet ikke hva han egentlig tenker innerst inne. Han er på guttekveld nå. De skal kanskje ut. Han sier til meg at han ikke kommer til å prøve seg på noen andre siden det ikke er riktig ennå. For meg føles det litt som at han vil teste ut det å være singel, og at han tenker at han kan komme tilbake til meg dersom det ikke er så kult som han trodde. Jeg bare lurer på hva han virkelig føler innerst inne. Men all denne usikkerheten/ kommunikasjonsproblemene var jo en av grunnene til at det ble slutt.

Anonymous poster hash: 264f4...7c5

[AnonymBruker]

Prøv å ikke sitt hjemme, men finn på noe du også. Sa kverner ikke tankene like mye. Det er en vond overgang å bli vant til, klem til deg.

Anonymous poster hash: 4f060...4af

Fikk iallefall trent, men nå sitter jeg hjemme. Har ingen å være med :/ Tror det blir tidlig kveld på meg. Klem:)

Anonymous poster hash: 264f4...7c5

[AnonymBruker]

Noen flere med synspunkter, tips eller erfaringer?

Anonymous poster hash: 264f4...7c5

[Medusa13]

Nå sitter du jo hjemme i de samme omgivelser hvor du forbinder alt som skjer med forholdet du har hatt til ham. Det bidrar bare til å holde bålet ved like. Jeg er temmelig sikker på at du vil se annerledes på det når du får din egen leilighet med nye ting som bare er dine og ikke minner om det som en gang var. Er det noen mulighet for at f.eks. du kan bryte ut av leiligheten før, og at han overtar leieforholdet? På denne måten vil du få det mer på avstand. September er lang tid.

Du bør aktivt ta kontakt med andre venner og familie. En av de største tabbene det ser ut til at folk gjør når de kommer i forhold er å bryte kontakten med venner og gå helt opp i kjæreste. Det er farlig.. farlig

[AnonymBruker]

Nå sitter du jo hjemme i de samme omgivelser hvor du forbinder alt som skjer med forholdet du har hatt til ham. Det bidrar bare til å holde bålet ved like. Jeg er temmelig sikker på at du vil se annerledes på det når du får din egen leilighet med nye ting som bare er dine og ikke minner om det som en gang var. Er det noen mulighet for at f.eks. du kan bryte ut av leiligheten før, og at han overtar leieforholdet? På denne måten vil du få det mer på avstand. September er lang tid.

Du bør aktivt ta kontakt med andre venner og familie. En av de største tabbene det ser ut til at folk gjør når de kommer i forhold er å bryte kontakten med venner og gå helt opp i kjæreste. Det er farlig.. farlig

Takk for svar:) Ingen av oss har råd til å betale for leiligheten på egenhånd. Så vi må nok bo her. Men kommer til å være hjemme hos min mor fra starten av juni-august. Så det hjelper jo på litt. Jeg vet jeg har venner som bryr seg om meg. Problemet er at jeg ikke klarer helt å åpne meg for dem. Er så lei meg at jeg bare holder det inni meg. Jeg er også litt redd for å si det til folk, for da blir alt mer "virkelig". Er bare familien min + en venninne som vet om det. Han har tydeligvis nettopp fortalt det til guttevennene sine, så da tar det vel ikke lang tid før alle vet det. Men det med at jeg kanskje ser annerledes på ting når jeg bor for meg selv er kanskje sant

Anonymous poster hash: 264f4...7c5

[Vill]

Kanskje han har det litt på samme måte? Men no bør ikkje det han føler ha noko å seie for kva du føler rundt dette. Om du føler at det var rett å slå opp, så må du ikkje bli sammen med han bare fordi han vil det. Det har eg gjort ein gang. Eksen var superivrig på å få meg tilbake. Eg sa ja til å møtes å prate. Plutselig kyssa han på meg, holdt rundt meg, og plutselig var vi visst sammen igjen... Sjølv om eg egentlig ikkje ville det. Då tok det meg endå nokre måneder før eg klarte å slå opp igjen.

Du må kjenne på kva DU vil!

Eg trur også at ting blir satt i perspektiv og blir lettare når du flytter for deg sjølv.