Å være sammen med noen som snakker MYE om seg selv og er dårlig på å vise interesse for andre

[AnonymBruker]

Kjæresten min er veldig glad i å snakke om seg selv, og er veldig dårlig på å stille spørsmål og vise interesse for andre (meg inkludert), med mindre det gjelder tema han selv interesserer seg for. I tillegg har han ganske "nerdete" interesser og stor sans for detaljer, og det virker ikke alltid som han forstår at ikke alle deler disse interessene.

For eksempel kan han sitte lenge å fortelle historier fra livet sitt, eller om folk som ingen andre kjenner og hver gang han blir spurt et spørsmål går han sånn i detalj at han aldri blir ferdig. Han har også en lei tendens til å avbryte folk, eller å vri samtalen tilbake på seg selv igjen så fort han får sjansen. Jeg synes dette er et veldig usjarmerende personlighetstrekk og har vurdert å dumpe han på grunn av det (vi har bare vært sammen 10 mnd), men samtidig har jeg lagt merke til at dette er noe han har arvet fra sin mor, da hun (og alle søsknene) er på akkurat samme måten, og jeg tenker derfor at han har blitt "opplært" til at dette er en normal måte å oppføre seg på.

Samtidig har jo også jeg behov for å lette hjertet mitt av og til, og jeg synes det er frustrerende at han ikke kan vise mer interesse for meg, feks. ved å spør om hvordan dagen min har vært og egentlig alle andre typer spørsmål som går på å vise interesse for en person og å ønske å bli ordentlig kjent med vedkommende.

Jeg har forsøkt å ta opp dette med ham, og da har han skjerpet seg en stund og begynt å spør hvordan dagen min har vært osv., men så går det en liten stund så er han tilbake i samme tralten. Jeg er jo veldig glad i denne mannen, og han er utrolig god og snill på andre måter, men jeg vil jo heller ikke tilbringe resten av livet mitt som publikum for noens monologer.

Er det noen andre som er eller har vært i forhold med en sånn person eller som har noen gode råd til hva jeg skal gjøre?

Anonymous poster hash: c7234...f2b

[Nuttery]

Har en venninne som er på samme måte. Prøver bare å unngå å være med henne mer enn nødvendig.

Så kanskje du burde revurdere forholdet hvis du finner dette veldig slitsomt å leve med/ikke verdt å "lide" seg igjennom!

[Gjest Runforit]

Neste gang han plaprer så si i fra. Om han er vant med å prate mye om seg og sitt så kan vanen endres, men da må han gjøres oppmerksom på når det faktisk skjer.

Hei, nå synes jeg vi kan prate om noe annet. Stopp han. Etterhvert så vil han selv bli oppmerksom på når det skjer. Du sier jo at han skjerper seg i perioder. Altså trenger han en påminner i blandt.

[AnonymBruker]

Min samboer er også veldig selvsentrert. Har prøvd å stoppe han på mange måter.Også prøvd å ikke høre etter. Men dette personlighetstrekket er vanskelig å få gjort noe med. Og en annen ting. Når man er i et forhold med noen skal man vel ikke gå rundt som rådgiver/støttekontakt/ talepedagog/ psykolog osv? Det blir bare for slitsomt. Så jeg har funnet min metode og det er dessverre å holde så mye avstand som mulig, planlegger å komme meg vekk. Men har tenkt å ta det pent og forsiktig. Har ikke panikk og han er ikke voldelig, er bare jævlig lei av egoismen hans!

Anonymous poster hash: 3375d...238

[Vill]

Har ein far som er lik, så eg hadde dessverre tatt til meg slike tendenser sjølv. Heldigvis har eg blitt gjort oppmerksom på det, og øver på å lytte meir enn eg prater. Han treng påminninger. Eg synes det er dritflaut å oppføre seg sånn... Men før eg var oppmerksom på det og at det var ukult, så kunne eg jo ikkje gjøre noko med det. Ein må vite om problemet for å fikse det.

Lykke til!

[Alvina]

Har en kamerat som er nøyaktig på samme måte og kunne aldri holdt ut å være i et forhold med han eller bodd i kollektiv. Jeg blir sliten i hodet, det er aldri stillhet og man rekker ikke tenke en tanke. Noen ganger melder jeg meg ut og later som jeg hører, men det er også slitsomt.

Det er unntaksvis han spør hvordan det går, hvis det ikke har skjedd noe av tragisk art. Ofte avbryter jeg han og sier at jeg har hørt historien før, har også bedt han la være avbryte hvis vi er flere tilstede. Men det hjelper aldri å avbryte han, er han i gang med en historie snakker han seg bort og plutselig har han holdt enetale igjen (og igjen, og igjen). Verst når han har drukket selvsagt. Han er kunnskapsrik, men snakketøyet går i ett. Litt pinlig når jeg har presentert han for venninner, men da er han høflig nok til å komme med spørsmål og tar seg tid til å høre svarene.

Har også en venninne som er på samme vis, men vi har ikke så mye kontakt mer. Merker også at jeg skygger litt unna "han med snakketøyet" fordi jeg føler at han bruker andre for enten å sole seg i glansen av lyttere, eller som klagemur.

Vet ikke hva som kan nå inn og få han til å endre seg. Vi er flere som har forsøkt å minne han på når han avbryter. Det virker en liten stund, men så er det som før igjen.

Skal følge med denne tråden, om noen har et fornuftig råd. Vil aldri kutte ut kontakten med han selv om det til tider har hendt at jeg holdt meg litt unna. Spesielt hvis jeg selv er sliten, da makter jeg ikke tanken på å bli overkjørt av denne enveis-kommunikasjonen.

Edit. Han spør alltid hvordan det går hvis det er på telefonen, men ikke når vi møtes. Har ikke lyst å si direkte til han at det blir oppfattet som et kjedelig problem, er andre enn meg som også mener det samme, vil ikke såre han og håper metoden med å minne han på at han har fortalt det før, at det ikke er interessant siden vi ikke kjenner de han prater om fra fortiden, og selvsagt når han avbryter. Prøver også å spore samtalen inn på andre temaer, men synes ikke noe egentlig virker. Men trist hvis det er flere enn meg som gradvis tar mindre kontakt.

Endret 5. april 2014 av Alvina

[AnonymBruker]

Spør om personen det gjelder vil ta en kaffe og en prat den dag dere ikke har kjempedårlig tid. Når du finner " riktige øyeblikket " ta sats og se personen inn i øynene og helt rolig og saklig si at: Jeg må bare spørre deg om du har merket at folk trekker seg litt unna deg, fordi du prater nesten hele tiden om deg selv og har så og si lange monologer hver gang du snakker med noen. Håper du setter pris på at jeg er ærlig. Er ikke sikkert folk tør å si dette til deg. Jeg mener det bare godt.

Om personen det gjelder blir veldig såret og kanskje blir sur eller sint på deg og gir veldig utrykk for det, så se på det som et slags forsvar og gå ikke inn i en krangel med vedkommende. Kanskje kommer spydigheter og motbeskyldninger, men i dette tilfellet handler det om denne personen og bare den,akkurat nå. Si det rett ut : Dette handler om deg og hvordan folk oppfatter deg. Er ikke ment for å såre deg. Kan du ikke tenke litt på det jeg sier til deg? Hvis personen ikke har noen antenner og hisser seg voldsomt opp osv, så er det kanskje like greit at man bare går og sier det var synd at du misforstår meg med vilje. Hvorfor? Jeg er like glad i deg som før, kontakt meg senere eventuelt?

Hvis ikke venner eller partnere tåler ærlighet og noen spørsmål om sin egen oppførsel, så er det kanskje like greit at folk holder seg unna. Det handler om å se seg selv littegrann utenfra. Er veldig sunt for de fleste mennesker.

Anonymous poster hash: 3375d...238

[AnonymBruker]

Minner om min eks. Savner det ikke.

Anonymous poster hash: 8064c...6c3

[AnonymBruker]

Min samboer er også veldig selvsentrert. Har prøvd å stoppe han på mange måter.Også prøvd å ikke høre etter. Men dette personlighetstrekket er vanskelig å få gjort noe med. Og en annen ting. Når man er i et forhold med noen skal man vel ikke gå rundt som rådgiver/støttekontakt/ talepedagog/ psykolog osv? Det blir bare for slitsomt. Så jeg har funnet min metode og det er dessverre å holde så mye avstand som mulig, planlegger å komme meg vekk. Men har tenkt å ta det pent og forsiktig. Har ikke panikk og han er ikke voldelig, er bare jævlig lei av egoismen hans!

Anonymous poster hash: 3375d...238

Ja, det virker som dette er et personlighetstrekk med dype røtter som er vanskelige å rykke opp. Det er jo også ganske trist at man stadig må minne kjæresten sin på å bry seg, skulle jo helst ønske at dette var noe han gjorde automatisk. Samtidig er kjæresten min flink til å huske ting jeg sier, så sånn sett vet jeg at han lytter når jeg først kommer til orde.

Trist å høre at du planlegger å bryte ut, men forstår deg godt. Det er ikke enkelt når man er glad i noen, men dersom dette fortsetter er jeg redd det ender på samme viset med forholdet mitt. Jeg blir også sliten av å være med kjæresten til tider, det tar faktisk på å stadig måtte lytte til uinteressante samtaler og tenke på hva du skal svare neste gang, siden "mhm" allerede har blitt brukt ørten ganger. Jeg gikk gjennom en litt tung periode med lite energi og søvnmangel og da måtte jeg faktisk, som du, trekke meg unna for å unngå å bli enda mer utmattet.

En del av meg tenker at det må være noen bedre der ute for meg, mens en annen del av meg, den delen som husker hvordan det var å være singel og date, stadig minner meg på at det tross alt er ganske mange selvsentrerte folk der ute..

Anonymous poster hash: c7234...f2b

[Thinkerbell.]

Slik var min eks. Glad min nye kjæreste er oppriktig interessert i meg og mitt liv!

[Edvarda]

Jeg har en venninne som er sånn. Det som fungerer der er å la henne få tømme seg litt først, mens jeg sier ja og ha. Så, når jeg er lei, tar jeg ordet på samme måte som hun selv gjør. Det føles litt pussig, men å rett og slett heve stemmen, avbryte henne og prate i vei om det jeg vil går fint med akkurat henne. Hun er nok også vant til det hjemmefra.

Men dette er en venninne jeg henger med innimellom. Å måtte kjempe sånn hver dag hadde vært utmattende.

[Gjest Lille-pus]

Jeg drakk kaffe i 3 timer med en slik en..... og vet du? - det ble med det ene kaffemøtet gitt.

[AnonymBruker]

Jeg er så redd for at jeg er sånn… Er ikke noe god på smalltalk og følge opp med spørsmål og sånn…

Anonymous poster hash: 8b6c9...2a0

[Thinkerbell.]

Øv

Jeg er så redd for at jeg er sånn… Er ikke noe god på smalltalk og følge opp med spørsmål og sånn… Anonymous poster hash: 8b6c9...2a0

Øvelse gjør mester. Øv deg på å stille spørsmål. Det å spørre etter barna er et sikkerstikk. Jeg er også dårlig på smaltalk, derfor er det så genialt å stille spørsmål. De fleste liker å snakke om seg selv.

[AnonymBruker]

Øv

Øvelse gjør mester. Øv deg på å stille spørsmål. Det å spørre etter barna er et sikkerstikk. Jeg er også dårlig på smaltalk, derfor er det så genialt å stille spørsmål. De fleste liker å snakke om seg selv.

Jeg prøver. Men akkurat barn er det som intereserer meg minst her i verden, så å høre på det hadde jeg kjedet meg ihjel av

Jeg prøver. Synes bare det er vanskelig å komme på spørsmål å stille. Spesielt til folk jeg ikke kjenner noe særlig. Kommer liksom på det noen timer etter at jeg var sammen med de… At jeg burde ha spurt om ditt eller datt.

Anonymous poster hash: 8b6c9...2a0