Bekymret for broren min..

[AnonymBruker]

Broren min har siden 14 års alderen utmerket seg som ganske spesiell. Til da virket han som en helt vanlig gutt som var sammen med venner og var aktiv.

Fra 14-årsalderen avslo han oftere og oftere når venner tok kontakt, og etterhvert var alle vennene borte. Han brukte mye tid på pc. Laget musikk og spilte.

Han fullførte vgs før han dro i militæret. Jeg har inntrykk av at han likte seg godt der og fikk gode venner i sin tropp.

Da han kom hjem fra militæret satt han på gutterommet i et helt år og spilte på pc. Han var ALDRI ute av huset. Kun borte fra pcen for å hente mat eller gå på do.

Etter et år maktet han ikke å bo på gutterommet av årsaker jeg kommer tilbake til, og flyttet til Trondheim for å gå på ntnu.

Han bodde i kollektiv med to gutter, men mitt inntrykk er at de satt på hvert sitt tom hele tiden. Han gjorde det bra på skolen og fikk etterhvert jobb som et eller annet ala "leksehjelp" fordi han var veldig flink i faget. Utover dette var han ikke sosial.

Etter endte studier kom han og bodde hos meg i et par år iom at vi begge var single og det var dyrt å leie alene. Da også var det kun meg han hadde kontakt med etter jobb.

Nå er han i full jobb og har vært det noen år. Han klarer seg fint på jobb og har i samarbeid med en kollega vunnet en innenfor faget, anerkjent pris.

Men privat.. Etter jobb drar han hjem og er helt alene. Hver dag. Alltid. Han gjør ingen ting etter jobb. Og hvis ting er som de var før så avslår han dersom noen inviterer eller prøver å ta kontakt.

Han bor kun 10 minutter unna meg, men tar aldri kontakt. Vi har et godt forhold til tross for lite kontakt, iom at han faktisk snakker ganske åpent med meg og kan si at han er ensom, ikke liker å bo alene ect.

Alikevel ringer han meg aldri!

Jeg sier ofte at han er velkommen til oss, vi kan se film, lage middag, han kan overnatte hele helgen. Det hender han gjør det, men da er det som sagt jeg som tar kontakt.

Han er snart 30 år gammel, og har ikke hatt kjæreste siden han var 17-18 år gammel.

Jeg er virkelig bekymret for at min bror skal gå ensom resten av livet.

Jeg tenker masse på han, og lurer på om han kan ha et snev av asberger syndom? Er det noe jeg bør lufte for han?

Tilbake til at han ikke lenger orket å bo på gutterommet mer. Vår mor er alkoholiker og har bodd sammen med flere ganske uhyggelige kjærester. Da jeg var 16 år fikk jeg nok og flyttet til en annen del av landet. Broren min ble igjen alene med mamma og samboeren henne, bare 14 år gammel.

Han kunne ringe meg og gråte og ville komme for å bo med meg, men jeg klarte ikke ta me av han.

I alle år hadde mamma brukt barneværnet som en trussel når vi ikke oppførte oss.. Hun kunne si sånt som "hvis ikke kommer jeg til å gi de til barnevernet" og "alle barn blir voldtatt i fosterhjem, alle fosterfedre er jo fosterforeldre for å få tilgang på barn, ingen ville vel ellers ta til se andre sine barn!".

Je var livredd for barnevernet, og når broren min ringe og ba meg om hjelp så sa jeg at han måtte bare holde ut til han var 16 og jeg 18. Jeg angrer og har så vondt av det.

Jeg vet han ble plaget mye av stefaren vår. Han og kompisene pleide å sitte hos oss og drikke, hvis broren min kom ut fra rommet sitt for å gå på do eller hente mat gjorde de narr av han, kalte han homo og jævla fag, soper, nerd osv.. 14 år gamle gutten.

Der var vel da han ble en enstøing. Hva kan jeg gjøre? Kan det være asberger? (Må nevne at pappa også er en særing og en enstøing, og ser ut til å trives godt sånn med sine sysler og hobbyer)

Anonymous poster hash: 4cff2...1be

[Gjest Haaploes]

Tilsynelatende har aspergers blitt den nye trenddiagnosen. Man må altså ha utdanning for å kunne stille en diagnose på folk.

Ellers, det er vel ikke umulig at broren din har blitt sterkt preget av oppveksten sin. Kanskje han burde snakke med noen om den? Snakker dere noe særlig om den dere i mellom? Har du forsøkt å være sosial sammen med ham? Kan jo hende han trenger en liten runde på hvordan det egentlig er å være sosial. Kanskje finnes det enn venneforening i byen dere bor i? I så fall kan du jo bli med ham de første gangene. Eventuelt finne et kurs eller noe dere kan gjøre sammen der han også vil treffe nye folk, men samtidig kan støtte seg på deg hvis han er ukomfortabel i sosiale settinger.

Samtidig synes jeg ikke du skal sette i gang noe som helst hvis broren din trives med livet sitt.

[AnonymBruker]

Tilsynelatende har aspergers blitt den nye trenddiagnosen. Man må altså ha utdanning for å kunne stille en diagnose på folk.

Ellers, det er vel ikke umulig at broren din har blitt sterkt preget av oppveksten sin. Kanskje han burde snakke med noen om den? Snakker dere noe særlig om den dere i mellom? Har du forsøkt å være sosial sammen med ham? Kan jo hende han trenger en liten runde på hvordan det egentlig er å være sosial. Kanskje finnes det enn venneforening i byen dere bor i? I så fall kan du jo bli med ham de første gangene. Eventuelt finne et kurs eller noe dere kan gjøre sammen der han også vil treffe nye folk, men samtidig kan støtte seg på deg hvis han er ukomfortabel i sosiale settinger.

Samtidig synes jeg ikke du skal sette i gang noe som helst hvis broren din trives med livet sitt.

Jeg inviterer han ofte hjem til oss. Og jeh prøver alltid å få han medom vi skal på ferie, ha bursdagsselskap osv. Men det virker som at han ikke vil hvis det ikke blir kun med meg og min samboer.

Han forteller meg ofte når jeg kjører han hjem etter at han har vært hos oss en helg at han er ensom og ikke trives med å bo alene..

Anonymous poster hash: 4cff2...1be

[LexSuperior]

Jeg synes du bør hjelpe han å oppsøke profesjonell hjelp for hans egen del. De kan hjelpe han å finne ut av hva og hvorfor han sliter som han gjør. Det vil kanskje kunne gjøre livet enklere for han etterhvert.

[AnonymBruker]

Asperger kan du nok utelukke. Han er ikke sosialt klønete og mangler noen sperrer "vi andre" har, han bare oppsøker ikke all verdens sosialisering. Fyren har det kanskje vanskelig, men personer med Aspergers syndrom vil ikke bare være asosiale, de vil gjerne også være mulige å kjenne igjen på språk og atferd når de først møter folk. Og da snakker vi ikke kun om at de er litt rustne. I hvert fall når de aldri har fått noen form for behandling og du, som står ham så nær, ikke har merket mer spesiell atferd enn at han trekker seg totalt tilbake sosialt. Asperger er ikke kun asosialitet.

Men det kan godt være han har det tungt. Jeg har en venn fra barndommen som stort sett bare sitter inne og spiller fra morgen til kveld, og han tror jeg at genuint trives med det. Det er også mulig, selv om det ligger fjernt fra din og min hverdag. Likevel er det du beskriver fra barndommen ikke akkurat en sunn og god oppvekst, og at det kan ha satt sine spor er fullt mulig. I så fall må du vel nesten bare ta det opp med ham, litt tøft, og så samtidig legge til at han ikke av den grunn må nøle med å omgås deg i frykt for at du skal se rart på ham og dytte ham inn i hjelp han ikke vil ha. Da går det fort feil vei, og du risikerer å lukke den eneste sosiale døren han har i øyeblikket, nemlig å kunne være hos søster iblant.

Som sagt: Det er ikke sikkert det her faktisk er noe problem. Hadde du ikke fortalt om barndommen ville jeg bare tenkt at det var en litt spesiell fyr som nok trivdes godt i sitt eget selskap og neppe følte seg i nærheten av så ensom som det du ville vært i hans situasjon. Det er bare dette med oppveksten som gjør at jeg er åpen for at han kan slite, ikke bare være en lite sosial fyr.

Anonymous poster hash: ecafa...242

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør hjelpe han å oppsøke profesjonell hjelp for hans egen del. De kan hjelpe han å finne ut av hva og hvorfor han sliter som han gjør. Det vil kanskje kunne gjøre livet enklere for han etterhvert.

Jeg selv har fått til psykolog både hos senter for traumepsykologi og nå hos et senter som spesialiserer seg på pårørende av alkoholikere.

Jeg tenkte å spørre broren min om han kunne tenke seg å enten bli med meg på en time for å hilse på psykologen, eller om han ønsker en time alene der..

Anonymous poster hash: 4cff2...1be

[LexSuperior]

Jeg selv har fått til psykolog både hos senter for traumepsykologi og nå hos et senter som spesialiserer seg på pårørende av alkoholikere.

Jeg tenkte å spørre broren min om han kunne tenke seg å enten bli med meg på en time for å hilse på psykologen, eller om han ønsker en time alene der..

Anonymous poster hash: 4cff2...1be

Det høres ut som en god idé!

[AnonymBruker]

Asperger kan du nok utelukke. Han er ikke sosialt klønete og mangler noen sperrer "vi andre" har, han bare oppsøker ikke all verdens sosialisering. Fyren har det kanskje vanskelig, men personer med Aspergers syndrom vil ikke bare være asosiale, de vil gjerne også være mulige å kjenne igjen på språk og atferd når de først møter folk. Og da snakker vi ikke kun om at de er litt rustne. I hvert fall når de aldri har fått noen form for behandling og du, som står ham så nær, ikke har merket mer spesiell atferd enn at han trekker seg totalt tilbake sosialt. Asperger er ikke kun asosialitet.

Men det kan godt være han har det tungt. Jeg har en venn fra barndommen som stort sett bare sitter inne og spiller fra morgen til kveld, og han tror jeg at genuint trives med det. Det er også mulig, selv om det ligger fjernt fra din og min hverdag. Likevel er det du beskriver fra barndommen ikke akkurat en sunn og god oppvekst, og at det kan ha satt sine spor er fullt mulig. I så fall må du vel nesten bare ta det opp med ham, litt tøft, og så samtidig legge til at han ikke av den grunn må nøle med å omgås deg i frykt for at du skal se rart på ham og dytte ham inn i hjelp han ikke vil ha. Da går det fort feil vei, og du risikerer å lukke den eneste sosiale døren han har i øyeblikket, nemlig å kunne være hos søster iblant.

Som sagt: Det er ikke sikkert det her faktisk er noe problem. Hadde du ikke fortalt om barndommen ville jeg bare tenkt at det var en litt spesiell fyr som nok trivdes godt i sitt eget selskap og neppe følte seg i nærheten av så ensom som det du ville vært i hans situasjon. Det er bare dette med oppveksten som gjør at jeg er åpen for at han kan slite, ikke bare være en lite sosial fyr.

Anonymous poster hash: ecafa...242

Jeg har i all tid akseptert at han ønsker å være tilbaketrukket og ikke mast på han eller bekymret meg serlig for det. Men etter at han da jeh kjørte han hjem etter at han var hos oss i jula, og han fortalte meg at han er ensom og mistrives, så har jeg ikke klart å slippe tanken..

Anonymous poster hash: 4cff2...1be

[AnonymBruker]

Jeg har i all tid akseptert at han ønsker å være tilbaketrukket og ikke mast på han eller bekymret meg serlig for det. Men etter at han da jeh kjørte han hjem etter at han var hos oss i jula, og han fortalte meg at han er ensom og mistrives, så har jeg ikke klart å slippe tanken..

Anonymous poster hash: 4cff2...1be

Det ble veldig klønete formulert. Mange tanker som aldri har blitt satt ord på skal ut 😊

Anonymous poster hash: 4cff2...1be

[AnonymBruker]

Jeg har i all tid akseptert at han ønsker å være tilbaketrukket og ikke mast på han eller bekymret meg serlig for det. Men etter at han da jeh kjørte han hjem etter at han var hos oss i jula, og han fortalte meg at han er ensom og mistrives, så har jeg ikke klart å slippe tanken..

Anonymous poster hash: 4cff2...1be

Nei, jeg skjønner. Vel, han er åpenbart ingen kandidat for tvangsinnleggelse, akkurat, så du må nesten bare snakke med ham og prøve å få ham til å søke noe hjelp frivillig. Spør om han ønsker å snakke med noen, eventuelt om du skal ordne ham en time og styre med det praktiske. Det eneste jeg er redd for er at han låser seg helt og slutter å omgås den ene som i dag gir ham litt sosialisering, nemlig du. Jeg er selv en ung, singel mann som var veldig innesluttet en stund, men nå har jeg ved hjelp av litt sosialisering jeg har tvunget meg selv til og litt profesjonell hjelp blitt en ganske vanlig mann.

Jeg vet at hvis noen hadde nevnt terapi for meg for noen år siden hadde jeg heller prøvd å motbevise at jeg trengte terapi enn å si "Ja, gjerne, takk for at du ser meg". Derfor synes jeg du bør passe på å understreke at han fortsatt kan komme på besøk til deg uten at du skal presse på terapi hver gang, for det skal fort ikke så mye til før han setter seg på bakbeina. Iblant kan det være lurt å sette hardt mot hardt, men det er når du vet at man (hvis man presses hardt nok) vil velge terapi fremfor ytterligere tilbaketrekning. Det vet du ikke her. Du vet at broren din er i stand til å velge å trekke seg enda mer tilbake fremfor å oppsøke profesjonell hjelp, han har jo allerede kuttet ut alle andre.

Så åpne døren for hjelp og tilby deg å ordne alt praktisk, men understrek at det i så fall blir mellom dere og at han uansett hva alltid kan komme på besøk til deg. Ellers må jeg si at du virker utrolig omtenksom, og det er det hyggelig å se

Anonymous poster hash: ecafa...242

[AnonymBruker]

Kan han ha fått angst? Han vil være normal på jobb og med dere men slite med med nye relasjoner? Dvs ikke ta kontakt vidre osv?

Anonymous poster hash: c7dfa...e09

[AnonymBruker]

Er det rett og slett mulig at å være innadvent ikke er et problem? Skjønner ikke hvorfor alle på død og liv skal tvinges til å sosialisere. Er det egentlig de utadvendte og sosiale som er livredd for at tvangssammenkomstene deres skal krympe etter hvert som flere og flere lukker seg inn foran pc'n sin? Anonymous poster hash: 26def...c11