Føler jeg konkurrerer med et spøkelse

[AnonymBruker]

Jeg har vært så heldig å møte en helt fantastisk utrolig mann jeg virkelig er blitt glad i og som jeg håper jeg kan ha en fremtid sammen med. Vi har vært sammen i halvannet år og før han møtte meg hadde han et av og på forhold til en kvinne i fire år.

Forholdet deres var veldig ustabilt og de hadde mange "pauser" som hun brukte på å date andre menn, men de fant alltid tilbake til hverandre.

Den største grunnen til det har kjæresten min sagt er fordi de eide leilighet og hund sammen og det var så mye styr med å gå helt fra hverandre så det bare ble slik, og slik var det helt til hun døde i en bilulykke.

Rundt et halvt år etterpå møttes vi og begynte å date. Han fortalte historien sin og jeg lyttet. Han fortalte ganske intime ting om forholdet deres, oppturer og nedturer og en del av det han fortalte meg skulle jeg gjerne vært foruten, men jeg sa ikke noe for jeg tenkte at det var såpass ferskt, at han sikkert sørget og hadde behov for å bearbeide det som hadde hendt. Han var veldig tydelig på at de siste årene av forholdet hadde de egentlig levd sammen som venner, men han kom hele tiden med små kommentarer som gjorde at jeg følte at jeg ble sammenlignet med henne, som for eksempel om jeg nevnte noe jeg hadde lyst til å prøve på soverommet kunne han finne på å svare "Det ville alltid Stine også". Ikke akkurat en turn on å høre om sexlivet deres. Han har også fortalt, sånn i forbifarten, hva slagt undertøy hun foretrakk og at hun slet med tilbakevendende soppinnfeksjoner. Jeg vet mer om henne enn hva jeg vet om noen av de nærmeste vennindene mine.

Jeg begynte å føle at han hele tiden sammenlignet meg med henne og at de ble en slags konkurranse og jeg ble veldig sjalu. Det høres jo helt sykt ut å være sjalu på en kvinne som ikke lever lenger, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg har aldri vært sjalu i tidligere forhold og er føler det heller ikke slik med noen av de andre eksene hans.

Etter noen månder ga jeg beskjed til han om at han gjerne kunne prate med meg om sorgen, jeg kunne bli med han på gravstedet hennes om han ville det, men at jeg syns det var ubehagelig å høre om sexlivet deres og intime detaljer om henne. Han respekterte det, men fremdeles så hender det at det glipper ut av han noe og det har gått så langt nå at bare jeg hører navnet hennes så får jeg vondt i magen og blir sinna inni meg.

Hun hadde også et godt forhold til familien hans, noe jeg også har, men jeg føler likevel jeg er nummer to. I barndomshjemmet hans henger det fotografi av henne på veggen som jeg sitter og glor på hver gang vi er på søndagsmiddag der. En gang vi var der dro moren frem kopi av minnetalen han holdt til henne i begravelsen hvor det sto hvor høyt han elsket henne. De nevner henne ofte når vi er der, som at moren til Stine var innom på kaffebesøk, at Stine var så flink til bake (det er ikke jeg), Stine hadde så god smak i klær, pent smil osv. Jeg kommer godt overens med familien hans, men de har aldri sagt noe pent til meg. Alle sammen er venner med henne på facebook og skriver til henne på bursdag og årsdagen for dødsfallet, mens den eneste som gratulerte meg med dagen var søskenbarnet hans. Jeg vet jeg ikke har rett til å føle det slik, men det svir sånn.

Jeg har ikke lyst til å ha det slik som dette og jeg har prøvd å bare fortrenge det, men det skjer til stadighet noe som minner meg på henne. Jeg føler meg utrolig smålig og jeg skulle ønske jeg greide å la være å tenke på dette i det hele tatt, men sannheten er at det opptar tankene mine en god del mer enn hva som er greit. Jeg føler jeg lever i en evig konkurranse og uansett hva jeg gjør så er jeg taperen. Jeg har så lyst til å være en støttende og god kjæreste, men jeg er så deprimert og lei av hele situasjonen at jeg flere ganger har vurdert å gjøre det slutt, men innerst inne har jeg ikke lyst til det heller for kjæresten min er virkelig gull. Jeg vet bare ikke hordan jeg skal takle dette lenger.

Ble langt og rotete dette, men jeg trengte å få det ut. Kanskje det er noen som har vært i en lignende situasjon og har noen råd å komme med?

Anonymous poster hash: aa117...437

[LexSuperior]

Jeg har ikke vært i en liknende situasjon, men jeg føler med deg. Det høres ikke lett ut! Jeg beundrer deg virkelig som har holdt ut med så mye så nært.

[Gjest TheRighteous]

Jeg syns det er fint at han deler sine tanker om dødsfallet med deg, men å kommentere småting om henne hele tiden syns jeg er dårlig gjort både ovenfor deg og henne, på en måte. Private saker som favoritter i sengen og soppinfeksjon er jo veldig personlig. Han syns sikkert det er godt å ha noen å fortelle hva han tenker til, men kanskje han ikke er helt klar for et nytt forhold enda? Har egentlig ingen råd, bortsett fra at du kan fortelle han hvordan du føler det, og kanskje minne han på at han ikke skal nevne personlige detaljer om henne, at du føler det er litt vanskelig å takle.

Endret 5. april 2014 av TheRighteous

[AnonymBruker]

Jeg har vært så heldig å møte en helt fantastisk utrolig mann jeg virkelig er blitt glad i og som jeg håper jeg kan ha en fremtid sammen med. Vi har vært sammen i halvannet år og før han møtte meg hadde han et av og på forhold til en kvinne i fire år.

Forholdet deres var veldig ustabilt og de hadde mange "pauser" som hun brukte på å date andre menn, men de fant alltid tilbake til hverandre.

Den største grunnen til det har kjæresten min sagt er fordi de eide leilighet og hund sammen og det var så mye styr med å gå helt fra hverandre så det bare ble slik, og slik var det helt til hun døde i en bilulykke.

Rundt et halvt år etterpå møttes vi og begynte å date. Han fortalte historien sin og jeg lyttet. Han fortalte ganske intime ting om forholdet deres, oppturer og nedturer og en del av det han fortalte meg skulle jeg gjerne vært foruten, men jeg sa ikke noe for jeg tenkte at det var såpass ferskt, at han sikkert sørget og hadde behov for å bearbeide det som hadde hendt. Han var veldig tydelig på at de siste årene av forholdet hadde de egentlig levd sammen som venner, men han kom hele tiden med små kommentarer som gjorde at jeg følte at jeg ble sammenlignet med henne, som for eksempel om jeg nevnte noe jeg hadde lyst til å prøve på soverommet kunne han finne på å svare "Det ville alltid Stine også". Ikke akkurat en turn on å høre om sexlivet deres. Han har også fortalt, sånn i forbifarten, hva slagt undertøy hun foretrakk og at hun slet med tilbakevendende soppinnfeksjoner. Jeg vet mer om henne enn hva jeg vet om noen av de nærmeste vennindene mine.

Jeg begynte å føle at han hele tiden sammenlignet meg med henne og at de ble en slags konkurranse og jeg ble veldig sjalu. Det høres jo helt sykt ut å være sjalu på en kvinne som ikke lever lenger, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg har aldri vært sjalu i tidligere forhold og er føler det heller ikke slik med noen av de andre eksene hans.

Etter noen månder ga jeg beskjed til han om at han gjerne kunne prate med meg om sorgen, jeg kunne bli med han på gravstedet hennes om han ville det, men at jeg syns det var ubehagelig å høre om sexlivet deres og intime detaljer om henne. Han respekterte det, men fremdeles så hender det at det glipper ut av han noe og det har gått så langt nå at bare jeg hører navnet hennes så får jeg vondt i magen og blir sinna inni meg.

Hun hadde også et godt forhold til familien hans, noe jeg også har, men jeg føler likevel jeg er nummer to. I barndomshjemmet hans henger det fotografi av henne på veggen som jeg sitter og glor på hver gang vi er på søndagsmiddag der. En gang vi var der dro moren frem kopi av minnetalen han holdt til henne i begravelsen hvor det sto hvor høyt han elsket henne. De nevner henne ofte når vi er der, som at moren til Stine var innom på kaffebesøk, at Stine var så flink til bake (det er ikke jeg), Stine hadde så god smak i klær, pent smil osv. Jeg kommer godt overens med familien hans, men de har aldri sagt noe pent til meg. Alle sammen er venner med henne på facebook og skriver til henne på bursdag og årsdagen for dødsfallet, mens den eneste som gratulerte meg med dagen var søskenbarnet hans. Jeg vet jeg ikke har rett til å føle det slik, men det svir sånn.

Jeg har ikke lyst til å ha det slik som dette og jeg har prøvd å bare fortrenge det, men det skjer til stadighet noe som minner meg på henne. Jeg føler meg utrolig smålig og jeg skulle ønske jeg greide å la være å tenke på dette i det hele tatt, men sannheten er at det opptar tankene mine en god del mer enn hva som er greit. Jeg føler jeg lever i en evig konkurranse og uansett hva jeg gjør så er jeg taperen. Jeg har så lyst til å være en støttende og god kjæreste, men jeg er så deprimert og lei av hele situasjonen at jeg flere ganger har vurdert å gjøre det slutt, men innerst inne har jeg ikke lyst til det heller for kjæresten min er virkelig gull. Jeg vet bare ikke hordan jeg skal takle dette lenger.

Ble langt og rotete dette, men jeg trengte å få det ut. Kanskje det er noen som har vært i en lignende situasjon og har noen råd å komme med?

Anonymous poster hash: aa117...437

Det tar mere enn 6 mnd å bearbeide en avdød kjærlighet. Jeg synes du er smålig egentlig...når noen man elsker dør så tar det årevis før sårene gror og minnet om de varer for evig. Respekter og godta at hun alltid kommer til å finnes i bakgrunnen i stede for å irriter deg over det. Både han og familien kjenner ennå på sorgen. Og er ikke det egentlig bra? Om det var du som var døde ville ikke du da satt pris på at de minnet deg?

Anonymous poster hash: 449ab...3c9

[Gjest Blomsterert]

At han hadde behov for å snakke mye i begynnelsen skjønner jeg. Det var kanskje sånn at han "brukte"deg som en slags terapeut også da? Var jo relativt kort tid etter dødsfallet.

Men du forble i terapeut-rollen virker det som. Du skal som hans k j æ r e s t e slippe å høre om sex-livet deres ol.

Og minnetalen moren dro frem syns jeg også var litt..ubetenksomt.

Håper du får mer plass som n å v æ r e n d e kjæreste,og at både han og familien gir deg plassen du fortjener. Syns du har vært tålmodig. Håper det ordner seg for deg og dere.

[LexSuperior]

Det tar mere enn 6 mnd å bearbeide en avdød kjærlighet. Jeg synes du er smålig egentlig...når noen man elsker dør så tar det årevis før sårene gror og minnet om de varer for evig. Respekter og godta at hun alltid kommer til å finnes i bakgrunnen i stede for å irriter deg over det. Både han og familien kjenner ennå på sorgen. Og er ikke det egentlig bra? Om det var du som var døde ville ikke du da satt pris på at de minnet deg?

Anonymous poster hash: 449ab...3c9

Dette synes jeg er merkelig sagt. Jeg synes også man skal respektere en persons avdøde kone, men å snakke om seksuelle detaljer o.l. blir virkelig å gå for langt i mitt hode. Det er ikke noe som hører hjemme for de levende heller. Da er man kanskje ikke klar for å ha ny kjæreste og gå videre enda.

[AnonymBruker]

Du vil alltid være nr to pga det faktum at de aldri slo opp og at han kun ble sammen med deg fordi Stine døde. Det hadde aldri skjedd hvis hun levde. Du er derfor kun en halvgod erstatning for han.

Anonymous poster hash: 242e7...00a

[Gjest Elseby13]

Du vet at sorgprosessen kan vare i mange år, både for han og hans familie. Jeg vet ikke om du skrev noe om hvor lenge siden det er at hun døde? Kanskje det er for tidlig for han å gå inn i nytt forhold?

[AnonymBruker]

For å være ærlig så vet ikke jeg om jeg hadde orket å være i et sånt forhold.

En eks av meg var litt sånn med en dame som han hadde vært forelsket i en stund, men ikke fikk. Ikke helt det samme siden hun ikke var død, men det er ganske fælt å føle seg som nummer to.

Han pratet ganske mye om henne, og sammenlignet meg med henne. Fortalte hvor pen og fantastisk hun var, og det gjorde at jeg følte at han aldri var fornøyd med meg. Det er ingen god følelse.

Jeg syns ikke det virker som han er klar for et nytt forhold, og du må vel belage deg på at hun alltid vil være der. At han prater om henne er jo forståelig, men seksuelle detaljer og det å dra frem minnetalen virket ganske ubetenksomt.

Du må jo nesten føle på om du ønsker å fortsette forholdet med han eller ikke.

Anonymous poster hash: 76723...e6f

[AnonymBruker]

Det høres jo nesten ut som han og eksen var sammen mest fordi ingen turte å være alene, og nå er det deg. Du må bare innse at typen din ikke tørr å være alene og derfor kommer du inn som en god nr 2 , når han egentlig skulle ha vært singel og bearbeidet sorgen sin.

Anonymous poster hash: bb466...f92

[lillemy01]

Jeg har det litt på samme måte. Men hun er ikke død da. Hun forlot han og kom tilbake og dro igjen osv. Jeg og hører *** ditten og datten spesielt fra svigers. Det som plqher de mdst at jeg har barn fra før noe hun ikke hadde. Jeg kan bare gi deg tiden til hjelp. Det har blitt bedre her selv om jeg også har hørt maaaange intime detaljer.

[Gjest Lille-pus]

Helt umiddelbart høres det for meg ut som hverken han eller familien hans er ferdige med sorgprosessen over hennes bortgang.

Om du ønsker å stå i den prosessen slik du gjør nå, så tror jeg det er viktig at du ikke blir utradèrt.

Det var kanskje ikke lurt å bli involvert så tett og så nært så tidlig, men det kunne du jo ikke vite der og da.

[AnonymBruker]

Har opplevd akkurat det samme, og det var også seks mnder etter at hun døde at han traff meg. Var i din situasjon i litt over seks mnder, og så ble forholdet vårt gradvis normalt. Men vet også om flere situasjoner hvor man blir i den situasjonen så lenge forholdet varer fordi det har vært bygd på det grunnlaget.

Tror det ville være gunstig for dere å bestille en time på et familievernkontor, det er det vi gjorde og det hjalp veldig mye.

Og han har også sikkert dårlig samvittighet overfor henne, noe som ikke hjelper ham i å føle seg fri til virkelig å involvere seg med deg med å sette pris på alt godt som er ved deg...

Lykke til ts

Anonymous poster hash: 5a695...cad

[AnonymBruker]

Tror ikke han er klar for et forhold..

Anonymous poster hash: 97c85...fff

[Gjest Tris]

Du kan ikke forvente at ting skal gå som smurt etter det forholdet de to hadde og så kort tid etter dødsfallet. Skal du fortsette med han så bør du være ærlig om dette du tenker, og heller vurdere om dere burde ta ting litt mer med ro eller bryte opp dersom det plager deg så mye. Evt at han bør være singel inntil han får bearbeidd alt.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Det er nok ikke all right å føle seg som nr to.

Jeg ville bare si at jeg har vært den som sto igjen da min mann døde, og det tar utrolig lang tid før man er klar for nytt forhold etter dødsfall. Jeg gjorde det slutt med han første jeg var sammen med etterpå, muligens av slike ting som du beskriver, bortsett fra de intime detaljene da. Sparte han for det. Uansett: tror du må ta det opp med han og si at det faktisk plager deg. Er ikke sikkert han tenker på det. Han er i en sorgprosess, og ser kanskje ting litt annerledes enda. Hun vil nok alltid ha en plass i hans hjerte, men hvis dere skal være sammen så må du ha første prioritet. Jeg er nå i et nytt forhold og klarer det fint. Han jeg mistet vil alltid ha en spesiell plass hos meg, men han kan ikke lenger konkurrere med mannen jeg er sammen med nå. Det er tross alt min nåværende mann som er der når jeg trenger. Vi snakker omtrent ikke om den avdøde. For begges skyld.

Anonymous poster hash: d1d01...94a

[AnonymBruker]

Har du snakket mer om det med han ts?

Anonymous poster hash: c0dec...cf3

[AnonymBruker]

Jeg har ikke helt din erfaring, men jeg har et forhold til en gift mann, som mistet kona si for noen år siden, de fikk et barn sammen, og han har nå vært gift på nytt i noen år, men sliter i ekteskapet. Vet at han fortrengte veldig at kona døde, da det skjedde når han var i 20-årene, men at det nå på en måte har innhentet ham, så han tenker mye på det. Jeg er på en måte blitt terapeuten hans nå (for flere typer problemer), vi snakker ikke så mye om henne, men han forteller meg litt så jeg fortsår at han fortsatt sørger på en måte, og dette er jo endel år siden. Tror aldri han kommer til å heles ordentlig, han føler et kaos innvendig, og dårlig samvittighet tror jeg. Han er en fin fyr, så det er greit for meg, men hadde jeg vært gift med ham tror jeg nok at jeg hadde kjent litt annerledes på det, hun var jo moren til barnet hans også.

Tror at det for noen går over, mens andre sliter hele livet, det kommer nok også an på omstendighetene rundt dødsfallet ift samvittighet og slikt.

Anonymous poster hash: 22518...059

[Purple Basil]

Tenker med en gang på "the dead wife factor" her.. Kanskje du bør søke råd hos noen Ts? Det er livet ditt dette handler om, du skal ha det godt og bli verdsatt du også.

Endret 7. april 2014 av josefin88