Hvorfor er jeg slik? :(

[AnonymBruker]

Hei jeg var ikke sikker på hvor jeg skulle poste dette.

Men hva er det med meg? Jeg hører på triste musikk, føler meg deppe iblant når jeg er alene og tenker for meg selv, eller når jeg ser bilder av mennesker jeg bare føler vondt for, jeg greier ikke å kontrollere følelsene mine. Kan gi et eksempel, på skolen ble jeg mobbet gjennom årene, og når jeg fikk høre at de som mobbet meg havnet i trøbel eller skjedde noe fælt med, følte jeg meg dårlig og vond i magen.

Jeg vet jeg er høy sensitiv men hva kan jeg gjøre? jeg har prøvd å kontrollere det, og har greid det i noen måned men det bare kommer tilbake, hender jeg griner av og til, på jobb hjemme, eller bare når jeg er ute...

Ingen i familien eller venner vet om dette, og vil helst ikke snakke om det med dem, har vært hos psykolog, men jeg føler ikke at det hjelper og vil ikke dra dit mer.

Hilsen gutt 23

Anonymous poster hash: 4e139...62c

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal svare, men god klem til deg!

Anonymous poster hash: 77098...b54

[Teethgrinding]

Walk it off bro, walk it off

[AnonymBruker]

Var i noe lignende situasjon noen år tilbake. Jeg hadde mange personlige problemer og så ingen utvei..

Var også til psykolog noen ganger, men følte ikke det hjalp. Egentlig var jeg bare helt på bunn psykisk under ungdomsskolen og satt hjemme å gråt de kveldene det var som verst. Gjorde det også dårlig på skolen.

Det eneste jeg har gjort for å lykkes er å ta på meg en maske. Finn deg et ideal for hvem du vil være. Jobb mot det idealet og ikke vis et eneste tegn til svakhet i det offentlige. Når jeg gikk på videregående steg selvtilliten min utrolig mye på grunn av dette. Med tanke på at selvtillit tiltrekker andre folk fikk jeg også masse nye venner. Jeg har troen på at om du spiller en anen person. En person du virkelig vil være!, blir du den til slutt. Og, er du en person du virkelig vil være, er du jo på en måte deg selv og?

Det er ialefall 100% min oppfattning.

Personlig skal jeg mest sannsynlig studere økonomi på NHH neste år og gleder meg noe enormt. Finn ut hvem du vil være, så går du ut og er den personen

Anonymous poster hash: f7580...926

[Gjest Fit90]

Hei jeg var ikke sikker på hvor jeg skulle poste dette.

Men hva er det med meg? Jeg hører på triste musikk, føler meg deppe iblant når jeg er alene og tenker for meg selv, eller når jeg ser bilder av mennesker jeg bare føler vondt for, jeg greier ikke å kontrollere følelsene mine. Kan gi et eksempel, på skolen ble jeg mobbet gjennom årene, og når jeg fikk høre at de som mobbet meg havnet i trøbel eller skjedde noe fælt med, følte jeg meg dårlig og vond i magen.

Jeg vet jeg er høy sensitiv men hva kan jeg gjøre? jeg har prøvd å kontrollere det, og har greid det i noen måned men det bare kommer tilbake, hender jeg griner av og til, på jobb hjemme, eller bare når jeg er ute...

Ingen i familien eller venner vet om dette, og vil helst ikke snakke om det med dem, har vært hos psykolog, men jeg føler ikke at det hjelper og vil ikke dra dit mer.

Hilsen gutt 23

Anonymous poster hash: 4e139...62c

Vet ikke om jeg er den rette til å svare på dette, men jeg kan gi deg mine erfaringer..

Jeg var litt sånn som deg før, brydde meg enormt mye om alt og alle med mye følelser.. Helt fra barneskolen har jeg gråt mye, sjulte det alltid.. Skammet meg litt over det, kjempet imot det.. Var en tøffing på utsiden og trist på innsiden.. Når jeg ble litt eldre, ble jeg veldig sliten av å ha på meg denne masken, forsto at det var greit å være "svak", ga meg selv tid til å gråte, begynte å åpne meg for venner og familien.. Lærte meg og bruke følelsene mine som noe positivt.. Undersøkte inni meg selv over hva som er grunnen til at jeg reagerte så sterkt på ting, fant roten til det og brukte ulike teknikker for å roe meg ned når jeg kjente det ble for mye. Idag, så gråter jeg veldig sjeldent.. Ting går ikke så hardt inn på meg, har mye empati fremdeles.. Men når jeg føler at nå nærmer jeg meg kanten, tar jeg fem minutter for meg selv. setter på en sykt trist sang, gråter i fem minutter. Da føler jeg meg mye bedre Blir stadig lengre mellom periodene der jeg føler jeg må gråte.. Håper ihvertfall noe av dette virker logisk for deg.. Og at du kanskje vil prøve noe av det som funket for meg.. Men vi er alle forskjellige, så det er jo ikke sikkert )

[Gjest Fit90]

Var i noe lignende situasjon noen år tilbake. Jeg hadde mange personlige problemer og så ingen utvei..

Var også til psykolog noen ganger, men følte ikke det hjalp. Egentlig var jeg bare helt på bunn psykisk under ungdomsskolen og satt hjemme å gråt de kveldene det var som verst. Gjorde det også dårlig på skolen.

Det eneste jeg har gjort for å lykkes er å ta på meg en maske. Finn deg et ideal for hvem du vil være. Jobb mot det idealet og ikke vis et eneste tegn til svakhet i det offentlige. Når jeg gikk på videregående steg selvtilliten min utrolig mye på grunn av dette. Med tanke på at selvtillit tiltrekker andre folk fikk jeg også masse nye venner. Jeg har troen på at om du spiller en anen person. En person du virkelig vil være!, blir du den til slutt. Og, er du en person du virkelig vil være, er du jo på en måte deg selv og?

Det er ialefall 100% min oppfattning.

Personlig skal jeg mest sannsynlig studere økonomi på NHH neste år og gleder meg noe enormt. Finn ut hvem du vil være, så går du ut og er den personen

Anonymous poster hash: f7580...926

Det er litt risky å ta på seg denne "masken".. Man kan gå på en ordentlig smell hvis man gjør det.. Den masken vil kanskje holde i et par mnd eller flere år.. Men den kommer til å falle av, somregel. ihvertfall kan man føle seg veldig alene, tror ikke det er bra og skyve ting under et teppe. Jeg tror rett å slett at man skal akseptere den man er, snu det om til noe positivt.. finne kilden til problemet og jobbe seg derifra, da vil man bli kjent med seg selv på et helt nytt plan.. Det er min mening da..

[AnonymBruker]

Hei jeg var ikke sikker på hvor jeg skulle poste dette.

Men hva er det med meg? Jeg hører på triste musikk, føler meg deppe iblant når jeg er alene og tenker for meg selv, eller når jeg ser bilder av mennesker jeg bare føler vondt for, jeg greier ikke å kontrollere følelsene mine. Kan gi et eksempel, på skolen ble jeg mobbet gjennom årene, og når jeg fikk høre at de som mobbet meg havnet i trøbel eller skjedde noe fælt med, følte jeg meg dårlig og vond i magen.

Jeg vet jeg er høy sensitiv men hva kan jeg gjøre? jeg har prøvd å kontrollere det, og har greid det i noen måned men det bare kommer tilbake, hender jeg griner av og til, på jobb hjemme, eller bare når jeg er ute...

Ingen i familien eller venner vet om dette, og vil helst ikke snakke om det med dem, har vært hos psykolog, men jeg føler ikke at det hjelper og vil ikke dra dit mer.

Hilsen gutt 23

Anonymous poster hash: 4e139...62c

Skjønner deg godt. Blir behandlet for nesten det samme og min fastlege satt meg på antidepressiva for at jeg skulle få litt' skall', ikke fordi jeg et deprimert. Også høysensitiv. Det et veldig slitsomt. Man må lære seg og leve med det, det finnes teknikker. Kjøp noen bøker om høysensitiv.

Hadde informert familie. Det vil nok gjøre ring lettere.

Anonymous poster hash: 49a4f...b4f

[Gjest Nightwich]

Enkelte mennesker er høysensitive og tar inn smerte og fortvilelse fra andre rundt uten å prøve.

Det blir litt som en gammeldags radio som sto utenfor frekvens,- den tar inn alt og ingenting og resultatet blir bråk.

Du må lære deg å skru av og beskytte deg selv.

Mange har god nytte av meditasjon og mentale bilder av at du er omsluttet av et skall av krystall eller gull.

Jeg vil anbefale deg å lese litt om chakeraene våre og lære deg å jobbe med dem. Chakeraer er 7 energifelt i kroppen som ofte kommer i ubalanse på grunn av fysiske og psykiske plager. Ved å jobbe konkrek og målbevisst kan du løsne opp og komme i dypere kontakt med deg selv

[AnonymBruker]

Takk folkens, føtes bare godt å få tilbakemeldinger

Anonymous poster hash: 4e139...62c

[AnonymBruker]

Det er litt risky å ta på seg denne "masken".. Man kan gå på en ordentlig smell hvis man gjør det.. Den masken vil kanskje holde i et par mnd eller flere år.. Men den kommer til å falle av, somregel. ihvertfall kan man føle seg veldig alene, tror ikke det er bra og skyve ting under et teppe. Jeg tror rett å slett at man skal akseptere den man er, snu det om til noe positivt.. finne kilden til problemet og jobbe seg derifra, da vil man bli kjent med seg selv på et helt nytt plan.. Det er min mening da..

Den masken kan også overleve i mange, mange tiår.

Masken min holder alldeles utmerket, og jeg er over 50. Tok den på i 13-årsalderen. Jeg sier ikke at dette er løsningen for ts, men for meg har det vært en revolusjon i livet å bestemme meg 100% for å være (ihvertfall utenpå) en person jeg ville bli. Jeg har gått på noen (mindre) smeller innimellom, men jeg har hatt desto flere oppturer.

Anonymous poster hash: 05b4d...302

[AnonymBruker]

Men jeg skjønner ikke hvorfor folk sier da, vær deg selv? Og har hørt at mange jenter synes menn som griner er attraktive, det er ikke det at jeg ikke klarer være mannen i forholdet...

Men jeg er ganske sikker på at jeg "arvet genene" fra mamma, hun er også slik at hun fort kan bli såret og synes synd på mennesker. :/

Anonymous poster hash: 4e139...62c

[AnonymBruker]

Du er nok både veldig emosjonell og omsorgsfull. Det kan bli vanskelig å styre balansegangen mellom de to, men du må prøve å finne en taktikk for å styre det og lære deg at det er greit å gråte, men kanskje ikke overalt. Finn deg noen tanker som er litt kyniske som du kan tenke for deg selv slik at du slipper å bli så følelsesmessig involvert. Unngå de verste situasjonene som får deg til å gråte. Gråter du lett så er det ikke noe lurt å jobbe med døende mennesker f.eks.

Hør på litt gladmusikk og tenk på gladting. Smil ofte selv om du ikke egentlig er glad for det vil få deg i bedre humør. Hvis du merker at du blir emosjonell så pust, tell til ti og fokuser på noe annet.

Jeg har selv vært slik i mange år etter mye mobbing og en dårlig oppvekst. Jeg skulle ta vare på alt og alle, og ble helt knust av alt som var litt urettferdig og vanskelig for andre. Jeg trengte å distansere meg, finne taktikker for å ta litt avstand. Løsningen ble at jeg sluttet med deppemusikken og testet litt ut hva som trykket på følelsesknappene og så unngikk de eller fant løsninger for at knappene ikke ble trykket på. Jeg gråter ofte, men gjør det når jeg er alene og kan da gråte meg tom for en stund slik at jeg slipper det hjemme.

Gikk også til psykolog uten at det hjalp meg. Jeg måtte rett og slett finne på egne løsninger.

Anonymous poster hash: a08ca...e68

[AnonymBruker]

Du er nok både veldig emosjonell og omsorgsfull. Det kan bli vanskelig å styre balansegangen mellom de to, men du må prøve å finne en taktikk for å styre det og lære deg at det er greit å gråte, men kanskje ikke overalt. Finn deg noen tanker som er litt kyniske som du kan tenke for deg selv slik at du slipper å bli så følelsesmessig involvert. Unngå de verste situasjonene som får deg til å gråte. Gråter du lett så er det ikke noe lurt å jobbe med døende mennesker f.eks.

Hør på litt gladmusikk og tenk på gladting. Smil ofte selv om du ikke egentlig er glad for det vil få deg i bedre humør. Hvis du merker at du blir emosjonell så pust, tell til ti og fokuser på noe annet.

Jeg har selv vært slik i mange år etter mye mobbing og en dårlig oppvekst. Jeg skulle ta vare på alt og alle, og ble helt knust av alt som var litt urettferdig og vanskelig for andre. Jeg trengte å distansere meg, finne taktikker for å ta litt avstand. Løsningen ble at jeg sluttet med deppemusikken og testet litt ut hva som trykket på følelsesknappene og så unngikk de eller fant løsninger for at knappene ikke ble trykket på. Jeg gråter ofte, men gjør det når jeg er alene og kan da gråte meg tom for en stund slik at jeg slipper det hjemme.

Gikk også til psykolog uten at det hjalp meg. Jeg måtte rett og slett finne på egne løsninger.

Anonymous poster hash: a08ca...e68

Kjempeflott svar.

Må si at jeg jobber på reisebyrå, møter en del forskjellige folk, folk med mindre penger, folk som ikke ser så veldig pene ut, jeg føler meg dårlig når jeg ser dem, at de kanskje aldri vil finne seg noen, eller at de ikke har det så godt selv om jeg ikke har dame så synes jeg bare synd på andre folk som ser ut til å ha vanskeligheter med å finne seg noen, eller folk som ser ut som har nye problemer og vanskeligheter i livet

Anonymous poster hash: 4e139...62c

[AnonymBruker]

Hei jeg var ikke sikker på hvor jeg skulle poste dette.

Men hva er det med meg? Jeg hører på triste musikk, føler meg deppe iblant når jeg er alene og tenker for meg selv, eller når jeg ser bilder av mennesker jeg bare føler vondt for, jeg greier ikke å kontrollere følelsene mine. Kan gi et eksempel, på skolen ble jeg mobbet gjennom årene, og når jeg fikk høre at de som mobbet meg havnet i trøbel eller skjedde noe fælt med, følte jeg meg dårlig og vond i magen.

Jeg vet jeg er høy sensitiv men hva kan jeg gjøre? jeg har prøvd å kontrollere det, og har greid det i noen måned men det bare kommer tilbake, hender jeg griner av og til, på jobb hjemme, eller bare når jeg er ute...

Ingen i familien eller venner vet om dette, og vil helst ikke snakke om det med dem, har vært hos psykolog, men jeg føler ikke at det hjelper og vil ikke dra dit mer.

Hilsen gutt 23

Anonymous poster hash: 4e139...62c

Psykologhjelp tar lang tid. Fortsett.

Anonymous poster hash: 9597a...b79