Å bli "stemor"

[sushigirl]

Hei!

Er ei jente på 28 år, som alltid har sagt at jeg ikke skal ha unger. Har aldri vært spesielt glad i barn, i hvertfall ikke i å ha dem rundt meg hele tida. For et par måneder siden fikk jeg meg samboer, som har to jenter (tvillinger) fra før. Har litt problem med å takle min nye rolle. Jeg er hans første seriøse kjæreste etter bruddet med barnas mor, og til tross for at jeg aldri har vært av den sjalu typen, merker jeg sjalusien når det blir snakk om barnas mor, og tiden de hadde sammen, både før hun ble gravid, og mens ungene var babyer.

Hun er en svært vanskelig person, har jeg hørt. Har bare truffet henne såvidt en gang, men hun gjør hva hun kan for å gjøre livet surt for samboeren min. Vet at familien hans ikke var noe spesielt glade i henne, og at han ikke ville ha hatt henne tilbake nå. Likevel blir jeg altså sjalu. Har noen opplevd noe liknende?

Vi ble sammen for ca 8 mnd siden, så hele situasjonen er for meg ganske ny. Om et par måneder skal vi flytte til en annen by, så da vil vi se ungene sjeldnere. Må ærlig innrømme at jeg gleder meg til det, stemorsrollen har vært mye vanskeligere å takle enn jeg trodde. Det er ikke alltid like enkelt å se på at de blir bortskjemte, og at et nei ikke alltid er et nei, men fort kan bli et ja etter litt masing. Får en følelse av å være den ekle stemora, når jeg setter ned foten, og prøver å lære dem at de ikke alltid kan få det de vil ha. Samboeren min skjønner ikke hvorfor jeg er så streng med englene hans... Får ofte en følelse av at både ham og de rundt meg tenker "bare vent til du får egne barn". Skjønner jeg ikke noe om oppdragelse før det, altså? :-?

[Vimsevips]

Får ofte en følelse av at både ham og de rundt meg tenker "bare vent til du får egne barn". Skjønner jeg ikke noe om oppdragelse før det, altså?

Joda, du vet masse om oppdragelse før det. Forskjellen ligger vel mer i at det ofte er enklere å være konsekvent mot barn man ikke er foreldrene til. Man er på sett og vis ikke like emosjonelt engasjert da.

[Gjest Tex]

Hvor gamle er disse jentene og hvor lenge er det siden det ble slutt...?

[sushigirl]

Jentene er 5 år, og det ble vel slutt for 2-3 år siden.

[:-) anna]

Joda, du vet masse om oppdragelse før det. Forskjellen ligger vel mer i at det ofte er enklere å være konsekvent mot barn man ikke er foreldrene til. Man er på sett og vis ikke like emosjonelt engasjert da.

Husk at han har samme følelsene for sine to døtre som dine foreldre har for deg. En enorm evig omsorg som gjør at man i alle sammenhenger ser en situasjon fra barnas ståsted, og ser at barna som de komplekse skapningene de er. Foreldre oppdrar sine barn med kjærlighet. Og elsker sine barn i alle sammenhenger og situasjoner.

Det er det som er vanskelig å få til før man får barn selv.

[sushigirl]

Jentene er 5 år, og det ble vel slutt for 2-3 år siden.

[LilleBille]

 

Hun er en svært vanskelig person, har jeg hørt. Har bare truffet henne såvidt en gang, men hun gjør hva hun kan for å gjøre livet surt for samboeren min. Vet at familien hans ikke var noe spesielt glade i henne, og at han ikke ville ha hatt henne tilbake nå. Likevel blir jeg altså sjalu. Har noen opplevd noe liknende?  

Dette burde kanskje ikke egentlig inn i denne tråden.. men ...

Hvorfor er barnas biolgiske mor ofte et hår i suppen?

Etter å ha lest veldig mange innlegg - om dette om stebarn og deres mødre - blir jeg faktisk litt skremt - og provosert...

Veldig mange som er stemødre er utrolig kritiske til barnas biologiske mødre (selvfølgelig med noen hedelige unntak). Det blir nesten litt som den "onde stemoren" i med motsatt fortegn.

Mor fremstilles veldig ofte som vanskelig, veldig ofte har hun "dårligere" omsorgsevne - og har ofte null vilje til samarbeid. Ikke vil hun kjøre/dele på transport ved besøk hos samværforeldre, ikke "skjønner" hun hva barnet trenger, ikke inkluderer hun dere i barnet, og ofte gjør hun alt for å ødelegge.

Jeg vet absolutt at det finnes utrolig mange flotte "stemødre" der ute (kjenner flere) - så misforstå meg rett ... det er derfor jeg synes det er så rart at så mange er så skrekkelig negative til barnets mor. Det blir litt som om at det ikke er mulig å være en bra "stemor" hvis mor er "bra".

Jeg synes ikke det er rart at du blir sjalu.. det er en helt naturlig reaksjon.. i og med at barna - og dermed moren er og vil sannsynligvis alltid være en viktig del av din manns liv - men det må du bare ta med deg i og med at du faktisk "velger" en med fortid..

At du ikke selv ønsker deg barn - er egnentlig uinteressant i og med at du velger å flytte sammen med en mann som har barn fra før.. Du kan selvfølgelig sette hardt mot hardt og "kreve" at han kutter kontakten med barna .. og se hvordan det går..

[sushigirl]

Mor fremstilles veldig ofte som vanskelig, veldig ofte har hun "dårligere" omsorgsevne - og har ofte null vilje til samarbeid.  Ikke vil hun kjøre/dele på transport ved besøk hos samværforeldre, ikke "skjønner" hun hva barnet trenger, ikke inkluderer hun dere i barnet, og ofte gjør hun alt for å ødelegge.

Jeg vet absolutt at det finnes utrolig mange flotte "stemødre" der ute (kjenner flere) - så misforstå meg rett ... det er derfor jeg synes det er så rart at så mange er så skrekkelig negative til barnets mor.  Det blir litt som om at det ikke er mulig å være en bra "stemor" hvis mor er "bra".

...

At du ikke selv ønsker deg barn - er egnentlig uinteressant i og med at du velger å flytte sammen med en mann som har barn fra før.. Du kan selvfølgelig sette hardt mot hardt og "kreve" at han kutter kontakten med barna .. og se hvordan det går..

Vi jenter/kvinner er vel i grunnen ganske flinke til å prate stygt om noen som oppfattes som en trussel mot oss selv. Det kan være en grunn til at biologiske mødre blir stygt omtalt. Men når pappa har prøvd å bry seg om ungene når de er syke, og er hos mamma, vise interesse for barnehage/skole, og mamma ikke vil fortelle ham noe, men i stedet kjefter ham huden full for at hun ikke liker maten ungene får servert hos ham, er kanskje ikke alt helt "normalt". I vårt tilfelle var det hun som gjorde det slutt, og bør ikke bære nag til ham pga det. Hun fant seg også en ny først, slik at pappa faktisk ble litt sjalu i begynnelsen. Hun har utnyttet pappa ganske grovt når de var sammen, både pengemessig og på andre måter. Han har prøvd å få til avtaler med henne, t.o.m via familievernkontoret, uten at dette har nyttet.

Det vil aldri bli aktuelt for meg å sette hardt mot hardt, og kreve at han kutter kontakten med barna. Det er tross alt barna hans! Det kan jeg bare ikke kreve!!! For å si det sånn, da forlater jeg ham heller...

Grunnen til at jeg la inn mitt innlegg her, er fordi hele situasjonen er ny for meg, og ganske stressende. Derfor ville jeg gjerne høre om andres erfaringer på disse punktene. Kjenner ikke noen som er i samme situasjon som meg, og som jeg kan snakke med, og vil forstå. Målet mitt er at vi alle skal ha et liv vi trives med, og da er det greit å ty til litt hjelp av andres erfaringer for å nå målet.

[Gjest Anonymous]

I et så nytt forhold skal du trå litt forsiktig. Er vel ikke din jobb og lære dem at de ikke kan få alt de vil bla.

Ungene skal akseptere at i deres hjem er det dine og samboers regler som gjelder.

Når en ikke har barn selv, så ser en litt annerledes på ungenes væremåte.

Barn kan være phyton.

Synes også det er unødvendig å ta med exs inn i temaet. Du er i det hele tatt negativ til exs og ungene. Og du gleder deg til å flytte skriver du. da får dere sjeldnere ungene på besøk også. Har du hørt!!!!

Hva om ungene vil bo hos pappa en periode? Dere skal ha de i jul,påske og sommerferier.

Du er så negativ at jeg lurer på om det kan gå bra.

Du har sikkert en god grunn til å ikke å få egne barn, men har det slått deg at din negativitet smitter faktisk fort over på barn? Når du ikke liker barn, men du velger å utsette andres barn for dette?

Jeg snakker av god eraring. Mine barn ble utsatt for en slik en som deg. Ungene og jeg var glad for at far fikk en så ok ny dame. Hun ville gjerne ha far, men IKKE barna som han hadde fra før.

Det gikk en tid, men forholdet deres gikk ikke pga barna.

[sushigirl]

Til Gjest, Takk for innlegget ditt. Det er derfor jeg legger inn mitt innlegg her. Jeg vil gjerne høre hva andre som er nøytrale sier om hva jeg tenker. Jeg vil gjerne jobbe for at dette skal gå bra, selv om det kanskje ikke høres sånn ut. Til mitt forsvar kan jeg jo si at jeg fikk ungene på ideen om å plukke blomster til mora si en gang, jeg tenkte at hun kanskje ville bli glad for at de kom hjem fra oss med blomster til henne, så jeg er ikke bare negativ mot henne.

Så lenge ungene er her, i en leilighet som også er min, føler jeg vel at jeg har mitt jeg skulle ha sagt i forhold til regler og sånt. Prøver å trå varsomt, nettopp fordi jeg gjerne vil bli bedre kjent med ungene først. Det er ikke bare plagsomt å ha dem, hvis det var sånn det kunne virke. Det er bare en helt ny situasjon for meg, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Er ikke vant med unger eller å dele kjæresten min med noen som er så nært, men det er noe jeg regner med blir enklere med tiden. Jeg er i hvertfall villig til å jobbe for det, og det må vel være et pluss?

Er ikke det at jeg på død og liv vil bort fra ungene, som gjør at jeg gleder meg til å flytte. Men da blir det kanskje litt mer stabilitet, og lengre besøk fra dem, som gjør at besøkene ikke blir stressende og krampaktige. Da blir det kanskje ikke sånn at det absolutt må skje noe hele tida, hvis du skjønner hva jeg mener. Hadde pappa hatt et godt forholdt til mamma, hadde kanskje hele saken vært mye enklere. Men, det får vi vel aldri vite.

[:-) anna]

Det som er det fine med slike situasjoner er at alt blir bedre med tida.

- Ditt forhold til jentene blir bedre fordi dere blir bedre kjent og vokser sammen på et vis. Og forholdet mellom kjæresten din og eksen blir mer og mer historie. Jeg skal gladelig innrømme at jeg syntes det var tøft å tenke på at mannen min og eksen hadde delt mye som vi ikke hadde delt. Svangerskap, fødsel det å blir foreldre og ikke minst flere år av sitt liv. Men disse tankene har forsvunnet med tida.

Det har sakte men sikkert gått opp for meg at vi to er det forholdet som funker, og at deres forhold er det forholdet som mislyktes, av mange ulike grunner, og på tross av at de hadde barn sammen. I begynnelsen hadde jeg nok behov for å høre fæle ting om eksen. Jeg håper på at det er normalt.

Jeg synes det høres ut som om du er flink!! Hold ut, og invester i døtrene hans. Husk at de er helt egne individer som du har mulighet til å bli et viktig menneske for, spesielt siden du kom inn i livene deres så tidlig.

Jeg har vært stemor i ni år, og det har ikke bare vært enkelt. Men man tjener enormt mye på å være raus og rund i kantene.

(Og mammaen blir der slett ikke bestandig.... nå som stesønnen min er 16 ser jeg henne en gang i skuddåret omtrent)

[sushigirl]

Takk :-) anna,

Det er godt å høre at ikke alle er uenige med meg. Tror kanskje at dette er en situasjon kom kun stemødre/fedre evnt vil kjenne seg igjen i. Angrer ikke fullt så mye nå på at jeg postet innlegget mitt.

Kanskje noen burde en forening for oss også? Tror ikke de fleste tenker over at det kan være slitsomt å bli steforeldre. De fleste foreldre tror jo at sine barn er englebarn, og skjønner ikke at ikke alle kan være like glade i dem som det de er. Sa til samboeren min i går at jeg tror at akkurat nå føler jeg like mye ovenfor hans barn, som han gjør ovenfor sine nieser/nevøer. Tror han skjønte litt mer da. Har prøvd å være veldig åpen med samboeren min, og fortelle ham hva jeg tenker, for å prøve å få ham til å forstå ting fra mitt synspunkt. Leste det du hadde skrevet om hvordan en stemor skal være, sett fra alles synspunkt. Det var utrolig bra skrevet! Kjente meg godt igjen der!

Det er så godt å få bekreftet at man ikke er alene om å tenke som man gjør! At det faktisk kanskje er "normalt". Det var det jeg hadde et håp om. :oops:

[Gjest 2ne]

Har litt blandede følelser her, jeg har vært i samme situasjon som deg, og i samme situasjon som moren til jentene hans

Altså, jeg har hatt et forhold til en mann som hadde barn, lenge før jeg fikk mitt. Jeg hadde to klare tanker om det: Sønnen hans kommer over alt annet, noe annet er helt feil. Det vil si at jeg, som voksen, må tåle å være i annen rekke i mange henseender. Dett er helt naturlig, og det som måtte dukke opp av ergrelser i den forbindelse må DU ta som DITT problem. Sånn er det bare - barna er uskyldige og må komme først. Jeg oppfatter aldri barn i forhold som et problem, derimot kan eksene være et lite helvete. I dette tilfellet ringte hun til typen min og forsikret seg om at han ikke kom til å gifte seg med meg etc... sånt gjør det jo litt vanskelig. Men det er VOKSNES problemer å må skilles fra det som gjelder barna! Detter tøft å innse, men jo før du ser det, jo bedre er det.

Jeg synes personlig at å flytte sammen med noen etter 8 månedr er ganske raskt i et tilfelel hvor det er barn involvert, og særlig i ditt tilfelle hvor du er usikker på rollen din Jeg føler du tar ting i feil rekkefølge. DU må stille deg spørsmålene om dette FØRST, og deretter se om dette er noe for deg. Det er to barn inne bildet her. Skal de havne i en slik situasjon, og kanskje også havne i et nytt brudd? Dette er sårbare greier.

Nå er jeg i motsat situasjon - jeg er alene med et barn. Og har et par klare tanker om det også - at dersom det blir aktuelt for meg å involvere meg med noen, skal det stilles et par viktige spørsmål tidlig i prosessen... og det er åpenbart at et av dem er hvordan han liker/takler/føler det overfor barn generelt og mitt barn spesielt. Han må også godta at jeg og eksen min er veldig gode venner og samarbeider godt - han har ny samboer og nytt barn, så hvis han er sjalu i en slik situasjon er han ikke den jeg leter etter.

Som trygg voksen person er det du som må ta ansvar. Jeg synes dette er er trist lesning, ikke om deg spesielt, men alle slike situasjoner hvor vi som voksne prøver å stable oss gjennom en jungel av følelser, praktiske hensyn og ansvar for barn. Nok av sårbare punkter der. Og hvis jeg som 29 årig jente med ymse erfaringer skal gi deg et råd, så må det være å ta deg mer tid på dette før du gjør noe som helst... Det er barn og andre voksne også involvert, og barn vil til slutt alltid stå imellom dere to ved mulig konflikt - det er det lurt å innse. Sjalusien er vond, og noe du må jobbe med selv. Det høres ut som du vet at den er ubegrunnet, det er jo en begynnelse

Jeg ønsker deg lykke til - men hvis jeg skal snakke for de to tvillingene ville jeg nok ha ønsket en helt annen situasjon. Og hvis pappaen i tillegg er veldig touchy på at du irettesetter dem, så er vel ikke han helt klar for dette heller. Hva med å gå til en familierådgiver sammen? De har erfaring med mange ulike familie-situasjoner og kan kanskje hjelpe med å få ting litt i perspektiv. Det vil sikkert også hjelpe overfor eksen. Alltid lurt med en objektiv input.

[:-) anna]

Mitt beste råd er kanskje å bevisst ikke gå og kjenne etter hvor glad du er i jentene til en hver tid. Men ha fokus på å tenke positivt om dem.

Jeg skjønner godt at far og mor ønsker at barna deres fortjener å være sammen med noen som elsker barna fra første stund. Men det er det bare mor og far (og annen familie) som gjør av seg selv. Og for å være brutalt ærlig: Når mor og far har valgt å gå fra hverandre har de også valgt bort en familiesituasjon der begge omsorgspersonene har foreldrekjærlighet. Da må de akseptere at andre trenger tid på seg.

Som stemor kan du ikke love å elske barnet fra første stund. Jeg tror en hver som hevder de gjør det, lyver. Men man kan og bør ønske å ende opp der, og jobbe med å få et fint forhold til barna, og bli glad i de.

Det betyr for eksempel at du investerer tid og kjærlighet i barna. (Spiller spill, tar de med på ferie) Og sørger for å skape egne positive opplevelser sammen med de. En fin ting kan for eksempel være å begynne å lese en bok sammen, som dere leser hver gang de er hos dere. Slik at dere skaper en kosestund som er deres.

Jeg tror alfa og omega for å bli glad i barna er å greie å skille fullstendig mellom mammaen og barna. De er egne individer, og ikke mammaen sin. (Man kan jo bare tenke seg hvor urettferdig det hadde vært om noen mislikte en selv på grunn av en av foreldrene)

[Gjest Anonymous]

Det var meg gjest du svarte, Klart det er en ny og uvant sit. for deg. Det er det også for ungene. Ungene vil prøve å strekke grenser bare for å teste deg. Du skal få prøve mye fremover.

Klart ungene skal innrette seg etter regler du og din samboer har i deres hjem.

Unger er flinke til å takle regler, men de må være klare fra første dag.

Du er ikke vant til å dele kjæreste med noen skriver du, men det må du venne deg til. Ungene er der hele livet. De er avhengi av foreldrene i mange år. Det er mange år som venter fremover. Først er det skole i mange år. Kansje slik som tiden er blitt at de blir boende hjemme til de er over 20. Kansje velger de en annen by for å gå vidrg.? Kansje de velger å bo hos pappa da de skal inn der.

Da de er voksne kommer barnebarn. Så i årene som kommer er det mange du må dele kjæresten din med.

Når det er slik det er at mor/far samarbeier ikke, så får du glemme den delen. Da er det hos dere det gjelder. Tror det vil gå bedre om dere innser at det ikke er samarbeid. Ikke tenk/gruble på det. Hverdagen blir enklere for dere.

Mulig det er for kort tid siden deres forhold ble slutt. Kansje det retter på seg senere.