Verden er så kompleks, men vi prøver så hardt å gi fasitsvar. Noen tanker

[AnonymBruker]

Får så lyst til å pakke sakene å reisea av og til. Får lyst til å starte et helt nytt liv langt borte.

Det er fasitsvar på alt og jeg føler at jeg alltid kommer på 2. plass, eller 4.plass. Jeg gikk ut med 5 i snitt, men livet etter videregående har vært som en stjålen ungdomstid hvor jeg knapt har hatt et sosialt liv. Jeg har hatt kronisk dårlig samvittighet for alt og har sjelden fått toppkarakterene, noe jeg vet at jeg burde ha for å få igjen noe for årene invistert.

Skal en jobbe et sted skal man ha gode karakterer, man skal ha reist, man skal ikke være oppfarende, man skal like å trene, man skal være sosial og utadvendt, man skal være selvstendig og nyskapende. For all del kan man ikke si at man lar seg stresse, at man er følsom for kritikk og glad i fritid. Man skal passe inn i et strebersamfunn hvor perfeksjonisme dreper all personlighet

Følelser som sjalusi er tabubelagt, angst viser svakhet, fedme viser mangel på selvdisiplin og er man for passiv i fritiden, ja da er man lat. Dersom noen hever røsten i en familie, ja da er det psykisk vold og krisesenteret kan kontaktes. De som ikke utdanner seg blir sett ned på. Ingen skal bry hverandre og alle tenker i grunn på seg selv. Barn og mann ofres for å oppnå det som forventes. 1 av 4 menn på 40+ er barneløse! Det som mest provoserte meg var å høre at det er en forening for begavede barn! Jeg vil ikke si at det teoretiske på skolen skal definere hvorvidt et barn er begavet! Alt skal være så alvorlig og tull, tøys og lek med barn skal byttes ut med korrekte spill hvor barna kan utfordre intelligensen!

Samfunnet byr på mye bra også, men noen ganger frister det å hoppe av karusellen. Jeg stiller store krav til meg selv, og der ligger nok noe av problemet. Jeg stiller høye krav til meg selv fordi jeg vil stemples som en kvinne med bein i nesa. Noe av det jeg har gjort av oppgaver, innleveringer osv har vært gøy der og da, men det er ikke gøy når man løfter blikket og ser at livets beste år går med til å leve i en slags tunnel hvor kravene blir høyere og høyere.

Øresus blir mer og mer vanlig, stiv nakke og andre stressrelaterte plager. Men alle er vi jo redde for å miste taket. Og for all del, noen samfunn er nok også verre enn Norge.

Anonymous poster hash: 7adc6...de8

[AnonymBruker]

Det var da svært. Jeg tenker at mennesker som setter slike høye krav til seg selv og er så opptatt av hva andre synes, som du er, må jo også se ned på andre mennesker som ikke lever opp til disse kravene. Så sympatien min er ikke stor.

Anonymous poster hash: 39776...65a

[Cascade]

Gjør hva du vil men lytt til gode råd.

Slutt å bekymre deg om ting du ikke kan gjøre noe med likevel.

Gjør ditt beste men ikke sett krav til deg selv.

Perfeksjonisme er oppskryt, vær deg selv og ikke noen annen.

[AnonymBruker]

Takk for råd. Jeg ser ikke ned på de som har hoppet av, eller valgt en kortere vei ut i arbeidslivet. Jeg prøver å se en person for den han er og da synes jeg det å være sympatisk, omsorgsfull, hjelpsom osv. er viktig. Egenskaper som ikke lenger blir sett på som " nyttige". TS

Anonymous poster hash: 7adc6...de8

[AnonymBruker]

Første man må gjøre er å gi litt faen i hva folk mener og sier.

Jeg har selv valgt et studie uten wow-faktor, fordi jeg er en person som liker å kose meg og ha det gøy (reising, tid til venner, være med på ting generelt )

Det handler om å finne en balanse mellom å bare fly og ha det gøy kontra det å sitte å nipugge og miste alt det sosiale..

Hva gjør seg glad og fornøyd? Noen liker penger og status mer enn en jobb de trives i og gode venner. Hver sin smak

Anonymous poster hash: 0bdeb...e90