Har jeg et usunt bilde på mat og kropp?

[AnonymBruker]

Jeg alltid hatt tanker om at jeg må ned i vekt selv om jeg er normalvektig. Veide 55-56 kilogram for to år siden, men siden jeg alltid har vært mye tynnere (undervektig) følte jeg meg ikke vel med denne vekten og har derfor alltid hatt planer om å gå ned i vekt. Men siden jeg var slank så skulle det en til før jeg gikk ned i vekt. Etter seks måneder hadde jeg gått ned til 52 kg og har veid 52 kg i over et år nå (har ikke slanket meg, men gjort en innsats for å holde vekten der).

Var ikke fornøyd med vekten siden jeg er vant med å veie mye mindre, så derfor har jeg prøvd å gå ned i vekt mer, så fra oktober begynte jeg å slanke litt igjen. Kuttet ut alt av godterier, is og brus\juice, og vekten gikk sakte nedover. I dag veier jeg 47 kg, er nøye med hva jeg spiser (har dager hvor jeg spiser MASSE, men da har jeg svært dårlig samvittighet). Klarer ikke å ha et avslappet forhold til mat, sitter med dårlig samvittighet av å ha spist usunt. Dagene etter stort matinntak spiser jeg mindre enn vanlig, nok mat, men en del mindre. Greia er den at jeg føler meg ikke bra nok nå heller, vil liksom ned til 45-46 kg. Har veid dette før og vet at det er tynt, så mer vil jeg ikke ned i vekt mer hvis\når jeg oppnår denne vekten, men tviler på at jeg vil merke stor forskjell, men hvorfor føler jeg meg ikke bra nå?

Uff, beklager, ble mye rot her, vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette ned. Jeg har det bra, men er likevel ikke fornøyd.

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

[AnonymBruker]

Er 163 høy, så er ikke kjempehøy.

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

[AnonymBruker]

Jeg er også 163 høy, 50 kg, 20 år.

Du burde ikke gå ned mer synes jeg.

Anonymous poster hash: 8af4b...2f3

[AnonymBruker]

Jeg er også 163 høy, 50 kg, 20 år.

Du burde ikke gå ned mer synes jeg.

Anonymous poster hash: 8af4b...2f3

Greia er den at jeg syns andre som har cirka samme vekt og høyde som meg ser fantastiske ut (og også folk som veier mer enn meg). Er vel bare for tøff mot meg selv :\

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

[AnonymBruker]

Ja. du har definitivt et usunt forhold til mat og kropp.

Anonymous poster hash: 03f3d...f88

[AnonymBruker]

Greia er den at jeg syns andre som har cirka samme vekt og høyde som meg ser fantastiske ut (og også folk som veier mer enn meg). Er vel bare for tøff mot meg selv :\

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

Skjønner hva du mener. Er veldig nøye med mat jeg og, så jeg har nok et litt rart forhold til det. Føler ikke jeg ser noe tynn ut, men det er nok bare fordi jeg har så lite muskler. Men ingen av oss burde gå ned mer.

Anonymous poster hash: 8af4b...2f3

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Er veldig nøye med mat jeg og, så jeg har nok et litt rart forhold til det. Føler ikke jeg ser noe tynn ut, men det er nok bare fordi jeg har så lite muskler. Men ingen av oss burde gå ned mer.

Anonymous poster hash: 8af4b...2f3

Dette med mat er litt slitsomt, for jeg har ganske god appetitt, men passer på hva jeg får i meg hele tiden. Jeg skeier ut i blant med påfølgende dårlig samvittighet. Jeg syns folk som har denne vekten ser veldig slanke\tynne ut, men når det gjelder meg selv, vel da tenker jeg ikke sånn.

Takk for svar

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

[AnonymBruker]

Dette med mat er litt slitsomt, for jeg har ganske god appetitt, men passer på hva jeg får i meg hele tiden. Jeg skeier ut i blant med påfølgende dårlig samvittighet. Jeg syns folk som har denne vekten ser veldig slanke\tynne ut, men når det gjelder meg selv, vel da tenker jeg ikke sånn.

Takk for svar

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

Da er vi to! Tenker veldig mye på mat jeg og, og får dårlig samvittighet om jeg spiser mye. Jeg vet det ikke er sunt og kjente meg veldig igjen i det du skrev. Ingen problem

Anonymous poster hash: 8af4b...2f3

[AnonymBruker]

Da er vi to! Tenker veldig mye på mat jeg og, og får dårlig samvittighet om jeg spiser mye. Jeg vet det ikke er sunt og kjente meg veldig igjen i det du skrev. Ingen problem

Anonymous poster hash: 8af4b...2f3

Er veldig fint at noen forstår hvordan det er å ha det slik og godt å vite at en ikke er alene, selv om jeg ikke unner noen å ha det slik, for det er veldig slitsom til tider. Vet også at det ikke er sunt å være opphengt så opphengt i mat. Tenker mye på mat og ser ofte på sunne oppskrifter og oppskrifter\matvarer som ikke er så sunne... :\

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

[AnonymBruker]

Gikk litt fort i svingene, så ble litt skrive-\tastefeil på det siste innlegget

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

[Gjest Nightwich]

Jeg syns du skal snakke med fastlegen din jeg når du har et så unormalt forhold til mat og vekt.

Høres ut på meg som du er på grensen til anoreksi.

Husk at hvis du vil bli mamma en dag så må du tåle at kroppen din lagrer litt fett rundt hofter og mage. Dette fettet inneholder østrogen og uten dette vil du kunne slite veldig

[Jenna]

Ja du har ett usunt forhold til vekt og mat. Din ønske vekt vil gjøre deg alvorlig undervektig.

[Babi]

Jeg alltid hatt tanker om at jeg må ned i vekt selv om jeg er normalvektig. Veide 55-56 kilogram for to år siden, men siden jeg alltid har vært mye tynnere (undervektig) følte jeg meg ikke vel med denne vekten og har derfor alltid hatt planer om å gå ned i vekt. Men siden jeg var slank så skulle det en til før jeg gikk ned i vekt. Etter seks måneder hadde jeg gått ned til 52 kg og har veid 52 kg i over et år nå (har ikke slanket meg, men gjort en innsats for å holde vekten der).

Var ikke fornøyd med vekten siden jeg er vant med å veie mye mindre, så derfor har jeg prøvd å gå ned i vekt mer, så fra oktober begynte jeg å slanke litt igjen. Kuttet ut alt av godterier, is og brus\juice, og vekten gikk sakte nedover. I dag veier jeg 47 kg, er nøye med hva jeg spiser (har dager hvor jeg spiser MASSE, men da har jeg svært dårlig samvittighet). Klarer ikke å ha et avslappet forhold til mat, sitter med dårlig samvittighet av å ha spist usunt. Dagene etter stort matinntak spiser jeg mindre enn vanlig, nok mat, men en del mindre. Greia er den at jeg føler meg ikke bra nok nå heller, vil liksom ned til 45-46 kg. Har veid dette før og vet at det er tynt, så mer vil jeg ikke ned i vekt mer hvis\når jeg oppnår denne vekten, men tviler på at jeg vil merke stor forskjell, men hvorfor føler jeg meg ikke bra nå?

Uff, beklager, ble mye rot her, vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette ned. Jeg har det bra, men er likevel ikke fornøyd.

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

Jeg har lenge slitt med det samme. Det som er, at du er vant til å være tynn. Da har du vanskelig for å akseptere din "nye" kropp. Jeg er 170 og min "normalvekt" ligger på 65. Likevel var jeg nede i 57 en stund og ville slanke meg mer men der sa det stopp. Jeg fikk øynene opp for min livssituasjon, altså rammene rundt det. Slankingen har vært min måte å håndtere følelsene på i en vanskelig livssituasjon, et forhold jeg ikke trivdes i og et liv full av stress og stadige forsøk på flukt. Nå når jeg har fått det mye bedre har jeg også lettere for å akseptere at jeg er normalvektig, men likevel henger det fortsatt litt igjen. Jeg får noen innfall av og til hvor jeg føler jeg veier for mye. Det som holder motivasjonen oppe for meg akkurat nå er tanken på at jeg ønsker å være normalvektig og sunn når jeg blir gravid. Det er nemlig vanskeligere å bli gravid ved overvekt og undervekt.

[AnonymBruker]

Du er tynn!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Anonymous poster hash: fe863...1ef

[AnonymBruker]

Jeg alltid hatt tanker om at jeg må ned i vekt selv om jeg er normalvektig. Veide 55-56 kilogram for to år siden, men siden jeg alltid har vært mye tynnere (undervektig) følte jeg meg ikke vel med denne vekten og har derfor alltid hatt planer om å gå ned i vekt. Men siden jeg var slank så skulle det en til før jeg gikk ned i vekt. Etter seks måneder hadde jeg gått ned til 52 kg og har veid 52 kg i over et år nå (har ikke slanket meg, men gjort en innsats for å holde vekten der).

Var ikke fornøyd med vekten siden jeg er vant med å veie mye mindre, så derfor har jeg prøvd å gå ned i vekt mer, så fra oktober begynte jeg å slanke litt igjen. Kuttet ut alt av godterier, is og brus\juice, og vekten gikk sakte nedover. I dag veier jeg 47 kg, er nøye med hva jeg spiser (har dager hvor jeg spiser MASSE, men da har jeg svært dårlig samvittighet). Klarer ikke å ha et avslappet forhold til mat, sitter med dårlig samvittighet av å ha spist usunt. Dagene etter stort matinntak spiser jeg mindre enn vanlig, nok mat, men en del mindre. Greia er den at jeg føler meg ikke bra nok nå heller, vil liksom ned til 45-46 kg. Har veid dette før og vet at det er tynt, så mer vil jeg ikke ned i vekt mer hvis\når jeg oppnår denne vekten, men tviler på at jeg vil merke stor forskjell, men hvorfor føler jeg meg ikke bra nå?

Uff, beklager, ble mye rot her, vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette ned. Jeg har det bra, men er likevel ikke fornøyd.

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

Dette høres ikke bra ut.

Hvis du går ned til 45-46 kg kommer du sikkert til å tenke det samme som du har gjort hele tiden; "føler meg ikke bra nok nå heller, vil liksom ned til 42-43 kg".

Du bør ta en prat med fastlegen din og evt få en henvisning til noen som kan hjelpe deg videre.

Anonymous poster hash: a5716...ba6

[Gjest Coolaid]

Dersom du er normalvektig og ønsker å gå ned i vekt, samt alt det andre du beskriver, så ja, du har et problem med mat, vekt og kropp.

Hvorfor snakker du ikke med helsepersonell slik at du forhindrer at det går for langt ?

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal snakke med fastlegen din jeg når du har et så unormalt forhold til mat og vekt.

Høres ut på meg som du er på grensen til anoreksi.

Husk at hvis du vil bli mamma en dag så må du tåle at kroppen din lagrer litt fett rundt hofter og mage. Dette fettet inneholder østrogen og uten dette vil du kunne slite veldig

Men jeg forstår ikke hvordan fastlegen skal hjelpe meg? Jeg spiser nok mat om dagen, men sliter med mye dårlig samvittighet og tenker mye på mat, men ellers går det jo greit. Jeg blir sliten av å ha det sånn, så i blant så spiser jeg en del usunt, men har inntrykk av at dette er vanlig en eller to dager i uka.

Når jeg blir gravid i fremtiden vet jeg jo at jeg vil legge på meg og det går fint, men en holder seg i form ved å trene og spise riktig

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

[AnonymBruker]

Ja du har ett usunt forhold til vekt og mat. Din ønske vekt vil gjøre deg alvorlig undervektig.

Jeg veier 47 kg nå, legger jeg på meg 3-4 kg, så er jeg jo "normalvektig", veldig slank\tynn, men normalvektig i følge BMI-en. Det er bare snakk om et par kg som avgjør om jeg er undervektig eller normalvektig, derfor klarer jeg ikke å tenke at jeg blir alvorlig undervektig.

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

[AnonymBruker]

Jeg har lenge slitt med det samme. Det som er, at du er vant til å være tynn. Da har du vanskelig for å akseptere din "nye" kropp. Jeg er 170 og min "normalvekt" ligger på 65. Likevel var jeg nede i 57 en stund og ville slanke meg mer men der sa det stopp. Jeg fikk øynene opp for min livssituasjon, altså rammene rundt det. Slankingen har vært min måte å håndtere følelsene på i en vanskelig livssituasjon, et forhold jeg ikke trivdes i og et liv full av stress og stadige forsøk på flukt. Nå når jeg har fått det mye bedre har jeg også lettere for å akseptere at jeg er normalvektig, men likevel henger det fortsatt litt igjen. Jeg får noen innfall av og til hvor jeg føler jeg veier for mye. Det som holder motivasjonen oppe for meg akkurat nå er tanken på at jeg ønsker å være normalvektig og sunn når jeg blir gravid. Det er nemlig vanskeligere å bli gravid ved overvekt og undervekt.

Det er nettopp det ja, også er det det store fokuset på kropp og trening som også er en del av årsaken til at det blir slik. Det er bilder av sylslanke damer overalt, sammenligner jeg meg selv med disse ser jeg jo helt normal ut (kan til og med miste et par kg og fremdeles se "normal" ut). I blant ser jeg jo selv at jeg er veldig tynn, mens andre dager er det annerledes. Jeg blir ikke helt klok på meg selv, jeg.

Jeg syns det er interessant at du nevner at dette var din måte å håndtere følelsene sine, er ikke selv helt fornøyd med dagens situasjon og er ganske stresset i hverdagen, å tenke på mat gjør meg mer stresset, men jeg klarer ikke å la være...

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4

[AnonymBruker]

Dette høres ikke bra ut.

Hvis du går ned til 45-46 kg kommer du sikkert til å tenke det samme som du har gjort hele tiden; "føler meg ikke bra nok nå heller, vil liksom ned til 42-43 kg".

Du bør ta en prat med fastlegen din og evt få en henvisning til noen som kan hjelpe deg videre.

Anonymous poster hash: a5716...ba6

Jeg tror ikke selv at jeg vil gå ned mer enn det. Jeg vet at det er veldig tynt, og blir jeg tynnere enn det vil jeg se altfor tynn ut. Tenker at jeg ikke vil lengre ned en 45 kg, men samtidig tror jeg ikke jeg vil se så stor forskjell på 47 og 45 kg...

Hmmm, hvordan skal fastlegen hjelpe meg? Jeg spiser jo nok og tar vare på meg selv, med det er den dårlige samvittigheten og all tenkingen på mat som er slitsomt. Tror at jeg skal klare å handtere dette selv, men jeg vet ikke...

Anonymous poster hash: fd2a8...6a4