Fortsatt under foreldres grep

[AnonymBruker]

Jeg er i 20-årene og har bodd i utlandet siden jeg var 19 (var da jeg flyttet ut). Er god venn med min soster og holder kontakt med foreldre via epost (skype en sjelden gang). Drar hjem om sommeren, til jul og noen ganger imellom - iblant kommer de også hit.

Grunnen til at jeg lurer hvordan det er for andre er rett og slett at jeg synes min mor er ganske masete. Vi kan sende epost om litt av hvert - fra nyhetsartikler til morsomme lenker og til hva de og jeg holder på med.

Iblant skriver hun at hun savner meg og f.eks. idag skriver hun at hun har ringt. Når hun ringer midt på dagen kan jo ikke jeg svare umiddelbart, deretter ser jeg at det også er kommet whatsapp og sms, blir superstressa og lurer på om det er noe galt, men så er det ingenting, hun bare maser...

Det andre er at de har et ekstremt stort press på oss ift. studier. Jeg studerer Economics & Business og det er blitt slik at dersom jeg stryker en eksamen må jeg bare holde det skjult. Vår far er ekstremt streng på karakterer og akademiske bragder (til tross for at han ikke sponser oss noe) og iblant synes jeg at jeg jobber for dem - eller alle andre.

Selv om jeg har flyttet langt unna merker jeg at jeg ikke er "fri". Jeg vil bare kjenne at jeg er voksen og tar egne valg men de har en mening om ALT og mener at de vet best. Jeg tror dette er noe av grunnen til at jeg lengter veldig etter å finne en mann og gifte meg - slik at jeg kan skape denne familieenheten for meg selv og ikke bare forbli "deres barn". Hvis jeg hinter i denne retningen får jeg bare tilbake at jeg har jo flyttet langt unna og kan ikke hevde at jeg ikke er selvstendig.

Nå er det også slik at min mor har en andel i leiligheten jeg eier (jeg ville ikke at hun skulle det men de ga bud på mine vegne og endte med en litt dyr leil, over mitt tak). Jeg har ikke mulighet som student å begynne å betale henne ut. Ettersom hun sitter med denne delen har hun jo på et vis rett til en mening ang. mine valg - hvor jeg burde jobbe, tjene best mulig og så betale henne tilbake. De har veldig mye penger, så hun trenger dem ikke snarlig, jeg tror det heller er et middel for å kunne styre ting litt...

Vil bare ha noen input ift. om andre har liknende situasjoner, eller rett og slett bare hva slags forhold de fleste har til foreldrene i 20årene.

Anonymous poster hash: b3976...dea

[Tabris]

Du er voksen og tar egne valg. At hun har andel i leiligheten betyr ikke at hun kan styre ditt liv.

Ikke svar hver gang hun ringer, la det gå litt tid før du svarer på emails og sms. Ikke for å være sur, men fordi du har ditt eget liv og kan ikke være tilgjengelig for dine foreldre hele tiden.

Du trenger ikke engang fortelle dem om dine valg. Ikke la deg styre, ikke involver dem i livet ditt daglig. Når du til slutt tar telefonen så sier du bare nøkternt at du har det travelt med studiene for tiden, så du har ikke så mye tid til å sitte med sms og mail lenger. Også sier du ja og ha til det hun sier uten å fortelle noe særlig om dine valg og ditt liv.

La det deretter gå noen dager til før du svarer igjen. Poenget er at du må selv ta ansvar for å klippe båndet ved å rett og slett ikke LA dem ha så stor rolle i livet ditt lenger.

[Gjest Sala21]

Som Tabris sier så har ikke moren din rett til å styre dine valg den ene eller den andre veien bare fordi hun eier noe av leiligheten du bor i! Det blir for dumt.

Jeg fikk starthjelp av mine foreldre da jeg flyttet ut, men de har aldri mast om at jeg skal få meg en så og så bra jobb bare fordi jeg skal betale dem tilbake. Jeg betalte dem tilbake når jeg hadde råd, og slik har vi fått gjort opp uten at det ble noe problem.

Det er ikke så lett når foreldre maser på deg, og bare fordi du gifter deg trenger det ikke å bli mindre mas. Jeg er gift med en kar som har en mor som liker å vite det meste om ham, men det handler rett og slett om å ikke la seg påvirke sånn av det. Mannen min har så klart sagt ifra, men jeg tror det blir en uvane for noen foreldre (særlig mødre) å skal kontrollere barna sine stadig.

Du må ikke stresse med å gi tilbakemelding hele tiden når de ringer/sender mail osv.

[AnonymBruker]

Du er voksen og tar egne valg. At hun har andel i leiligheten betyr ikke at hun kan styre ditt liv.

Ikke svar hver gang hun ringer, la det gå litt tid før du svarer på emails og sms. Ikke for å være sur, men fordi du har ditt eget liv og kan ikke være tilgjengelig for dine foreldre hele tiden.

Du trenger ikke engang fortelle dem om dine valg. Ikke la deg styre, ikke involver dem i livet ditt daglig. Når du til slutt tar telefonen så sier du bare nøkternt at du har det travelt med studiene for tiden, så du har ikke så mye tid til å sitte med sms og mail lenger. Også sier du ja og ha til det hun sier uten å fortelle noe særlig om dine valg og ditt liv.

La det deretter gå noen dager til før du svarer igjen. Poenget er at du må selv ta ansvar for å klippe båndet ved å rett og slett ikke LA dem ha så stor rolle i livet ditt lenger.

Takk for svar.

Jeg snakket nettopp med soster og hun sier det motsatte - nemlig at jeg må ta litt mer initiativ og ikke rykke unna.

Jeg synes for så vidt jeg tar intiativ. Greit nok at jeg ikke snakker med henne over tlf så mye, men jeg sender mail nå og da med lenker til morsomme og interessante ting, hvordan jeg har det, stiller spm osv. Det hun nevnte var at jeg trekker meg unna når det er en konflikt, som mamma også har nevnt. Og det er jo sant. Men det er rett og slett fordi jeg synes min mor er veldig irrasjonell. Hun er veldig emosjonell og stresser ekstremt mye. Da mener jeg ikke bare slik foreldre bekymrer seg, men ekstremt. Ang. mine jobbmuligheter, det finansielle, det sosiale osv. Ikke bare om jeg har det bra, men alt "på papiret". Selvsagt er ikke alt på plass når man er 23, men jeg har det da fint og klarer meg greit.

Det verste er at hun lufter det meste til min soster fremfor meg. Jeg påpekte det engang, at jeg ikke likte baksnakking. Nå fortalte hun det likevel til meg og sa at moren min hadde sagt at hun ikke skulle si det videre.

Mamma er visstnok bekymret for om jeg klarer meg finansielt og hvordan studiene går. Mest handler det vel egentlig om savn. Hun hadde funnet min gamle kosebamse hjemme idag og hadde ifolge min soster "grått hele dagen".

Jeg synes dette er ekstremt. Til tider lurer jeg på om hun er bipolar eller manisk deprimert. Jeg kan egentlig ikke huske lange perioder hvor hun faktisk ikke har hatt bekymringer eller noen "problemer". Har hun ikke noen aktuelle problemer å fikse, skaper hun noen.

Ja, ting er trangt for meg ift. penger men det er da ikke noe HUN skal miste nattesovnen over. Og det at hun stresser, er lei seg og sur og sladrer til andre er desto verre for meg.

Dette er da ikke normalt?

Anonymous poster hash: b3976...dea

[AnonymBruker]

For å svare på hva slags forhold andre har til foreldrene sine i 20-årene. Kan bare svare for meg selv, men har et inntrykk av at mitt forhold ikke er unormalt, i vertfall Snakker med mamma/pappa 2-3 ganger i løpet av ei uke på telefon. Besøker de ca en gang i uka (bor på samme sted). Er 23 og student.

Anonymous poster hash: 4d918...377

[AnonymBruker]

Jeg synes det hører ut som du overdramatiserer veldig, ts. Og at du dermed konstruerer en virkelighet der naturlig bekymring fra din mor bli "innblanding".

Du lever ditt eget liv, det skiserer du jo over. Om din mor savner gamle dager og gråter over en gammel bamse så må hun få lov til å gjøre det. Det er jo hennes liv vi snakker om nå - noen (også godt voksne) har det ikke så lett her i livet og da blir overganger (som når barna vokser opp) vanskelige å takle.

Ja, det kan hende din mor synes hennes liv mangler mening. Det kan hende hun angrer på sine valg fra da hun var på din alder og dermed frykter det verste for deg. Det kan hende hun er ensom. Trist. Føler seg avvist. Mange er lei seg hele livet. Men det angår ikke deg som datter. Om hun vil fortsette å ha det slik eller gjøre noe med det er hennes eget valg.

Dersom du synes det er vanskelig å forholde seg til et humør som går "opp og ned" fra din mor så velg en dag hun er rolig. Fortel at din rolle i forhold til henne er mor-datter, og at du ikke ønsker å høre om hennes irrasjonelle frykter lengre. Anbefal gjerne at hun snakker med sin mann eller en psykolog. Og så må du deretter avvise alle samtaler om dette. Ikke åpne for diskusjon - det er en beskjed, ikke et spørsmål. Før eller siden lærer hun at dette takler du faktisk ikke (og det er din rett å sette grenser, selv om HUN ikke liker grensene).

Men du bør nok være obs på at forholdet mellom foreldre og barn oftest gradvis glir over slik at på slutten av dine foreldres liv (og kanskje i mange tiår før dette) så vil du nesten opphøre å være datter og gå over i en rolle som påpasser, psykolog og "mor". Rollen er tung, men har vært bært av dine foreldre før deg og deres før der...

Anonymous poster hash: 8717f...1cc

[AnonymBruker]

Jeg synes det hører ut som du overdramatiserer veldig, ts. Og at du dermed konstruerer en virkelighet der naturlig bekymring fra din mor bli "innblanding".

Du lever ditt eget liv, det skiserer du jo over. Om din mor savner gamle dager og gråter over en gammel bamse så må hun få lov til å gjøre det. Det er jo hennes liv vi snakker om nå - noen (også godt voksne) har det ikke så lett her i livet og da blir overganger (som når barna vokser opp) vanskelige å takle.

Ja, det kan hende din mor synes hennes liv mangler mening. Det kan hende hun angrer på sine valg fra da hun var på din alder og dermed frykter det verste for deg. Det kan hende hun er ensom. Trist. Føler seg avvist. Mange er lei seg hele livet. Men det angår ikke deg som datter. Om hun vil fortsette å ha det slik eller gjøre noe med det er hennes eget valg.

Dersom du synes det er vanskelig å forholde seg til et humør som går "opp og ned" fra din mor så velg en dag hun er rolig. Fortel at din rolle i forhold til henne er mor-datter, og at du ikke ønsker å høre om hennes irrasjonelle frykter lengre. Anbefal gjerne at hun snakker med sin mann eller en psykolog. Og så må du deretter avvise alle samtaler om dette. Ikke åpne for diskusjon - det er en beskjed, ikke et spørsmål. Før eller siden lærer hun at dette takler du faktisk ikke (og det er din rett å sette grenser, selv om HUN ikke liker grensene).

Men du bør nok være obs på at forholdet mellom foreldre og barn oftest gradvis glir over slik at på slutten av dine foreldres liv (og kanskje i mange tiår før dette) så vil du nesten opphøre å være datter og gå over i en rolle som påpasser, psykolog og "mor". Rollen er tung, men har vært bært av dine foreldre før deg og deres før der...

Anonymous poster hash: 8717f...1cc

Om din mor savner gamle dager og gråter over en gammel bamse så må hun få lov til å gjøre det.

Selvsagt kan hun leve livet sitt som hun vil, men det er jo åpenbart at slikt påvirker andre når man prater om det. Poenget er jo nettopp at for henne samles alt opp på en gang, og det gir irrasjonelle utbrudd. Når noe er galt, er alt galt. Det er ikke et spesifikt problem, det er som om alt skyller over henne på en gang. Når hun velger å dele tankene sine med andre (som min søster) så er det jo naturlig at andre reagerer på det. Jeg ser jo at alt hun sier til min soster av bekymringer har sammenheng med at hun generelt har en dårlig dag.

Ja, det kan hende din mor synes hennes liv mangler mening. Det kan hende hun angrer på sine valg fra da hun var på din alder og dermed frykter det verste for deg. Det kan hende hun er ensom. Trist. Føler seg avvist. Mange er lei seg hele livet. Men det angår ikke deg som datter. Om hun vil fortsette å ha det slik eller gjøre noe med det er hennes eget valg.

Jeg er enig i alt dette, men det angår jo meg som datter fordi dette er moren jeg forholder meg til. Hun endrer ingenting ved livet sitt, hun er deprimert og de som opplever effektene av det er de rundt henne - oss. Hun deler ikke mye med vår stefar - jeg har inntrykk av at selv om de har et generelt godt forhold klarer hun ikke åpne opp helt for ham. Han er veldig dømmende og ettersom han ikke har egne barn selv har han ikke samme romsligheten overfor familie (f.eks. avskrev han min søster totalt da hun fikk dårlige karakterer på studiene).

Selvsagt er det greit å si "hennes liv" men poenget er jo nettopp at det påvirker vårt forhold at hun er altfor bekymret og negativ.

Jeg er sikker på at veldig mange opplever et visst "tomt rede syndrom" når barna flytter ut men dette handler om flere ting. Jeg flyttet ut for nesten 5 år siden og jeg vet hun var trist da hun gikk inn på mitt tomme soverom. Men når hun nå kjenner dette savnet - enda - så lar hun alle impulser blandes sammen i en generell tristhet og legger det oppå eventuelle bekymringer. Hun klarer ikke anerkjenne disse folelsene for det de er - savn - og separere de fra andre følelser hun opplever.

Fortel at din rolle i forhold til henne er mor-datter, og at du ikke ønsker å høre om hennes irrasjonelle frykter lengre. Anbefal gjerne at hun snakker med sin mann eller en psykolog.

Jeg håper faktisk at hun kan snakke med en psykolog men jeg synes det er vanskelig å få henne til å gjore det. Min søster er enig i at det er en god ide og hun har nevnt det selv. Mest av alt synes jeg jo det er trist at min mor ikke er lykkelig ettersom jeg er veldig glad i henne. Hennes mann, vår far, fikk kreft og døde ganske tidlig og det er som om hun aldri har kommet seg helt selv om hun fant en ny mann 5 år etter.

Anonymous poster hash: b3976...dea