Hvordan forholde meg til venninnens sorg?

[Gjest Kvinneline]

Faren til en god venninne av meg ligger for døden, og venninnen min nekter og besøke han eller forholde seg til kreften. Han fikk diagnosen småcellet lungekreft i fjor, og har nå fått anslått levetid på 6 mnd. Jeg kjenner ikke min venninnes far så godt, men har fulgt med på utviklingen av kreften hans gjennom henne.

Det jeg lurer på er hvordan jeg kan forholde meg til min venninnes sorg?

Hun er en voksen dame på 30 år med et barn, og hun er veldig glad i sin far.

I fjor da hun fikk vite om kreften brøt hun sammen i sorg og var ekstremt langt nede i flere måneder. For meg var dette svært naturlig, og jeg har vært hær for henne hver dag.

Nå vet jeg ikke lengre hvordan jeg skal forholde meg til henne, og ønsker ikke snakke med andre venninner om dette, derfor skriver jeg hær.

Hun er så sint på faren sin, og har den siste måneden ikke tatt kontakt med han. Hun er sint fordi han har levd usunt og røyket i 40 år, og sint fordi han nå skal dø i fra henne. (Hun mistet sin mor da hun var 10 år)

For og få det sagt, ikke snakk stygt om henne som en datter fordi hun er sint. Jeg vet at hun er fryktelig lei seg, og sorger kan vises som alle følelser.

Jeg vil støtte henne i denne sorgprosessen, men ønsker at hun skal ha et så nært mulig forhold med sin far i den siste tiden. Jeg vet hun vil angre resten av sitt liv om hennes far nå skulle dø tidligere, fordi hun var sint på han den siste tiden.

Hun blir sint om jeg spør om faren hennes nå, hun vil ikke snakke om det.

Jeg vet jo at hun tenker mye på dette selv, men det er som om hun skyver unna tankene om at han skal dø ved og heller bare være sint. Tror hun unngår sorgen. Hun har det vanskelig, men jeg vil at hun skal tilbringe tid med han slik som hun gjorde da hun fikk vite om kreften, og legge bort sinnet. Bare jeg nå spør om hvordan det går med hennes far, sier hun at hun ikke ønsker og prate om det.

Hva kan jeg si/gjøre?

Skal jeg være streng og si at hun vil angre, at hun ikke vil tilgi seg selv? Skal jeg tvinge henne til og innse at hun må la sinnet gå? Er fryktelig rådvill, fordi jeg som venninne skal støtte henne. Er bare så trist og se at hun lar sinne ta over nå.

Jeg ser jo hvor redd og trist hun er, hun vet jo at hun snart mister pappaen sin. Det er jo forferdelig uansett om man er voksen!

Hva kan jeg si til henne? Hvordan få henne til å innse at tiden kan være knapp.

[FalconPunch]

.

Endret 21. februar 2018 av FalconPunch

[AnonymBruker]

Det er en naturlig del av sorgprosessen. Bli sint på den som skal dø, hun vil bli alene.

Bare vær der for henne, hun vil nok endre seg.

Anonymous poster hash: 8777c...4a8

[Gjest Kvinneline]

Takk for svar. Ja, jeg vil jo støtte hennes valg uansett, men er så redd han skal dø tidligere enn hva hun kanskje tenker. Bør jeg ikke si noe om hva jeg tenker?

[Cathrine88]

Jeg ville ha sagt til henne på en skånsom måte at hun kanskje aldri kommer til å tilgi seg selv dersom hun fortsetter å unngå faren fram til han dør.

Hun er heldig som har en god venninne som deg, som kan gjøre henne oppmerksom på det hun er altfor langt inne i sorgen til å se selv.

Jeg har vært i en lignende situasjon og da ble vedkommende rasende, men takket meg senere.

Endret 2. april 2014 av Cathrine88

[Gjest Kvinneline]

Jeg ville ha sagt til henne på en skånsom måte at hun kanskje aldri kommer til å tilgi seg selv dersom hun fortsetter å unngå faren fram til han dør.

Hun er heldig som har en god venninne som deg, som kan gjøre henne oppmerksom på det hun er altfor langt inne i sorgen til å se selv.

Jeg har vært i en lignende situasjon og da ble vedkommende rasende, men takket meg senere.

Takk for det :-) Da har jo du og sikkert kjent på den litt håpløse følelsen hvor man bare ønsker å hjelpe. Det er jo greit at hun blir rasende, når hun til slutt innser at det var til hennes eget beste. Skal finne en tid og få delt mine tanker skånsomt med henne, så får jeg bare håpe at hun ikke blir alt for sint på meg for å legge meg borte i det.

[Cathrine88]

Takk for det :-) Da har jo du og sikkert kjent på den litt håpløse følelsen hvor man bare ønsker å hjelpe. Det er jo greit at hun blir rasende, når hun til slutt innser at det var til hennes eget beste. Skal finne en tid og få delt mine tanker skånsomt med henne, så får jeg bare håpe at hun ikke blir alt for sint på meg for å legge meg borte i det.

Ja, jeg klarte rett og slett ikke å se på uten å gjøre noe. Jeg hadde utrolig vondt av personen som var dødssyk også - det er fælt nok i seg selv om man ikke skal bli forlatt av sine nærmeste også.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hun bør ta en prat med sosionom/psykolog/sykehusprest eller andre fagfolk. Det er garantert et tilbud på sykehuset som er tilknyttet kreftavdelingen. Hun kjenner på sorg og sinne og tar avstand. Dette vil slå henne ned når faren dør. Hun trenger fort hjelp til å sette ord på følelsene sine.

Anonymous poster hash: fef64...bdf

[Gjest Kvinneline]

Ja, jeg klarte rett og slett ikke å se på uten å gjøre noe. Jeg hadde utrolig vondt av personen som var dødssyk også - det er fælt nok i seg selv om man ikke skal bli forlatt av sine nærmeste også.

Lykke til!

Ja, jeg får selvfølgelig vondt av han også. Hun er også hans eneste datter, og han har vært enslig siden moren døde. Har ikke hørt at hans søsken har besøkt han så ofte, så synes det er vondt og vite at han går gjennom dette alene. I den første tiden var hun og sønnen innom han omtrent hver dag. Ønsker jo også at sønnen hennes skal få tilbringe tid med bestefaren sin og ta ordentlig farvell.

Vennen din var heldig som hadde deg i en slik tid også, og det er godt og høre at du ble takket i ettertid fordi du var der og fikk åpnet øynene litt

Endret 2. april 2014 av Kvinneline

[Gjest Kvinneline]

Hun bør ta en prat med sosionom/psykolog/sykehusprest eller andre fagfolk. Det er garantert et tilbud på sykehuset som er tilknyttet kreftavdelingen. Hun kjenner på sorg og sinne og tar avstand. Dette vil slå henne ned når faren dør. Hun trenger fort hjelp til å sette ord på følelsene sine.

Anonymous poster hash: fef64...bdf

Det kunne jeg ha foreslått. Det er kanskje lettere for henne og prate med noen andre enn meg som er venninne om alle følelser rundt dette også :-)

[Cathrine88]

Ja, jeg får selvfølgelig vondt av han også. Hun er også hans eneste datter, og han har vært enslig siden moren døde. Har ikke hørt at hans søsken har besøkt han så ofte, så synes det er vondt og vite at han går gjennom dette alene. I den første tiden var hun og sønnen innom han omtrent hver dag. Ønsker jo også at sønnen hennes skal få tilbringe tid med bestefaren sin og ta ordentlig farvell.

Vennen din var heldig som hadde deg i en slik tid også, og det er godt og høre at du ble takket i ettertid fordi du var der og fikk åpnet øynene litt

Huff, jeg forstår at du er fortvilet. For en vanskelig situasjon!

Jeg liker forslaget til AB om å snakke med en profesjonell, hvis hun går med på det og faktisk innser at hun trenger hjelp.

[Gjest Kvinneline]

Kjenner at jeg er trist og lettet på samme tid nå, og føler for å få luftet ut følelsene. I og med at jeg startet opp denne tråden tidligere, skriver jeg her i stedet for å opprette en ny.

Min kjære venninne ringte meg for noen timer siden og fortalte meg den triste nyheten. Hun mistet sin far i går kveld.

Han hadde vært tydelig dårligere og svakere i de to siste ukene, og i går kveld sluttet han å puste.

Hun har tatt dødsfallet bedre enn forventet, og sa at hun var glad han endelig fikk fred fra smertene.

Jeg glemte, (eller tenkte aldri over) å oppdatere på denne tråden, men ting har vært mye bedre i den siste måneden mellom dem. Jeg fikk snakket ordentlig med venninnen min en stund etter jeg startet denne tråden, og hun tok det jeg sa til henne overraskende godt. Tenkte mye over hva noen av dere også rådet om, og fikk henne til å tenke litt over at tiden kunne være knapp. I slutten av april tok hun også kontakt med en psykolog, noe hun har sagt har vært til stor hjelp. Ut fra det jeg har fått med meg, har hun hatt mye kontakt med faren sin i den siste tiden. Hun gråt selvfølgelig på telefonen i dag, men det lettet meg å høre at hun var glad for den praten vi hadde i april.

Hun angret på at hun hadde brukt mye tid på å være sint, men forstod at hun ikke kunne tenke på det. Dette var vel en av mange enmner psykologen også hadde pratet om. Hun kan ikke tenke at hun har kastet bort tid, men må heller være glad for at hun opptok kontakten i de siste månedene.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men kjente at jeg måtte få luftet ut dette. Har en litt merkelig følelse, fordi jeg aldri før har kjent meg "lettet" i en slik situasjon. Jeg er lei meg på hennes vegne, men glad hun "tok til fornuft" om jeg kan si det.

Uansett føltes det riktig å dele det med dere som har svart og rådet meg her. Takk for gode råd :-)

[Gjest Gjest]

Vel, hun må rett og slett bare være sterk og støtte han som snart skal dø, hun kan ikke vise seg svak og svikte ham nå. Du bør gi henne en klar beskjed for det her blir jo som at en fyr som har en gravid kone hjem renner rundt med andre kvinne i stedet for å være der og støtte henne som snart skal føde.

[Cathrine88]

Kjenner at jeg er trist og lettet på samme tid nå, og føler for å få luftet ut følelsene. I og med at jeg startet opp denne tråden tidligere, skriver jeg her i stedet for å opprette en ny.

Min kjære venninne ringte meg for noen timer siden og fortalte meg den triste nyheten. Hun mistet sin far i går kveld.

Han hadde vært tydelig dårligere og svakere i de to siste ukene, og i går kveld sluttet han å puste.

Hun har tatt dødsfallet bedre enn forventet, og sa at hun var glad han endelig fikk fred fra smertene.

Jeg glemte, (eller tenkte aldri over) å oppdatere på denne tråden, men ting har vært mye bedre i den siste måneden mellom dem. Jeg fikk snakket ordentlig med venninnen min en stund etter jeg startet denne tråden, og hun tok det jeg sa til henne overraskende godt. Tenkte mye over hva noen av dere også rådet om, og fikk henne til å tenke litt over at tiden kunne være knapp. I slutten av april tok hun også kontakt med en psykolog, noe hun har sagt har vært til stor hjelp. Ut fra det jeg har fått med meg, har hun hatt mye kontakt med faren sin i den siste tiden. Hun gråt selvfølgelig på telefonen i dag, men det lettet meg å høre at hun var glad for den praten vi hadde i april.

Hun angret på at hun hadde brukt mye tid på å være sint, men forstod at hun ikke kunne tenke på det. Dette var vel en av mange enmner psykologen også hadde pratet om. Hun kan ikke tenke at hun har kastet bort tid, men må heller være glad for at hun opptok kontakten i de siste månedene.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men kjente at jeg måtte få luftet ut dette. Har en litt merkelig følelse, fordi jeg aldri før har kjent meg "lettet" i en slik situasjon. Jeg er lei meg på hennes vegne, men glad hun "tok til fornuft" om jeg kan si det.

Uansett føltes det riktig å dele det med dere som har svart og rådet meg her. Takk for gode råd :-)

Så fint av deg å oppdatere, og så utrolig godt å høre at hun valgte å tilbringe tid med faren!

Jeg forstår at det kjennes litt rart å føle seg lettet, men du hjalp dem begge til å få, om ikke akkurat en 'lykkelig' slutt, den beste slutten de kunne få etter omstendighetene.

[AnonymBruker]

Vel, hun må rett og slett bare være sterk og støtte han som snart skal dø, hun kan ikke vise seg svak og svikte ham nå. Du bør gi henne en klar beskjed for det her blir jo som at en fyr som har en gravid kone hjem renner rundt med andre kvinne i stedet for å være der og støtte henne som snart skal føde.

Du må lese tråden før du svarer.

Anonymous poster hash: 9cf94...42c

[Gjest Gjest]

Du må lese tråden før du svarer.

Anonymous poster hash: 9cf94...42c

Jeg skrev min mening og sammenligning uavhengig av hva TS har skrevet tidligere eller ikke.