Samboer vil holde alt superhemmelig, i all tid

[Prøver25]

Jeg blir litt småfrustrert... Trenger noen råd fra dere.

Snakket med min samboer når vi bestemte oss for utredning og behandling av ufrivillig barnløshet. Jeg sa jeg støttet han i å holde dette hemmelig. Han synes absolutt ingen hadde noenting med det vi nå skal igjennom, og at ingen heller trengte å vite dette etter at vi har gått igjennom prosessen.

Nå når vårt IVF forsøk nærmer seg, kjenner jeg at det er fryktelig sårt for meg å skal lyve til mine nærmeste kollega (to stk som jeg jobber veldig tett med). Jeg stikker jo tross alt av i EN UKE (langt bort), og jeg vet ikke hva jeg skal si? Det ender med at jeg sitter å surmuler på samboern fordi han IKKE vil dele dette med noen.

Jeg har fortalt mamman min dette, og hun er den ENESTE som vet noe. Dette vet min samboer - og jeg sa han bare måtte finne seg i det, da jeg trengte noen å snakke med om dette.

Alle sier jo - "man må bli enig seg imellom" og respektere den andre.. Men jeg klarer det ikke mer.. Selv om vi gjør dette sammen, så føler jeg at det er jeg som må dra på jobben å "fake" mitt humør og lyve de oppi tryne i flere uker mens dette pågår.. Han har ingen forståelse for at dette er vanskelig for meg..

[Gjest Lille-pus]

Uff da..... Jeg tror ikke det er levekraftig å ha slike ting som hemmeligheter som ingen noengang skal få vite om.

Det som skjer om det ikke er hemmelig er jo at mennesker rundt dere støtter opp om prosessen, er overbærende og mer fleksible, er interesserte på en forsiktig måte, og støtter opp om dere i hverdag og arbeidsliv.

Har du fått noen forståelse av hvorfor hans mening er at dette skal holdes hemmelig for alt og alle?

[Prøver25]

Vi har vært ganske enige hele veien om at det ikke skal ut i allmennheten, men jeg synes det er vanskelig å ikke skal dele dette med våre nærmeste, f.eks hans foreldre, og de som jeg jobber 37,5 timer i uka sammen med.

Han mener rett og slett at dette er superpersonlig, og at det kun er mellom meg og han.

Jeg har forsøkt å spørre han om han synes det er flaut, og prøvd å normalisere dette på en best mulig måte - at vi faktisk bare ønsker å bli foreldre, og at vi trenger hjelp til å få "fraktet hans småmenn" inn i livmora mi. Vi har jo ikke noen dom liksom... Det e jo heller ikke han som er "problemet" her, det er jo jeg som har tette eggledere. .

Sukk

[Biloba]

Min ville heller ikke at det skulle være åpent, men slapper mer av når vi nå vet at årsaken ligger hos meg. Nå er det greit at jeg betror meg til "mine", men hans familie, venner og arbeidssted må ikke involveres.

Infertilitet er veldig privat, men samtidig er det vanskelig å bli pålagt taushetsplikt rundt de viktigste tingene i sitt eget liv. De fleste vil være støttende, men mange opplever også mange feilslåtte kommentarer og "råd" fra folk som vet. Jeg har fortalt en person om hva vi gjennomgår akkurat nå, og hun følger mer med ifht når ikm er enn mannen min;-) Hun vil derfor ta del i skuffelsen, eller evt vil være informert fra dag 1 ved positiv test, og dermed umulig å skjerme fra en evt tidlig abort. Jeg har også nevnt at vi er igang med prosessen til en annen, men da ingen detaljer om hva og når, og vedkommende kommer ikke til å etterspørre oppdatering i tide og utide.

[Gjest constance90]

Han er vel flau og skammer seg? Det er vel lite maskulint å ikke kunne produsere sine egne barn. Han endrer nok tankegangen etter oppholdet

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale det å holde det så hemmelig som mulig, faktisk. Venninner og kolleger som var diskret og forståelsesfulle mens det sto på, snakker fritt om det nå mange år senere, og det ER veldig privat.

Anonymous poster hash: f5e75...908

[Essie_]

Min ville heller ikke at jeg skulle snakke om prøvingen til noen. Da jeg hadde en SA sa jeg det til mamma og min beste venninne. Jeg syns han skulle fortelle det til sin mor om han ville. Han ville ikke det.

Nå som vi er gravide (veldig tidlig) er han "streng" på at jeg ikke skal si det til noen. Jeg har igjen fortalt det til den nærmeste venninnen min. Begrunnelsen min for det, er at jeg ville dele det med henne igjen om det skulle gå galt, og jeg stoler 100% på at det ikke kommer videre. Jeg har også sagt at jeg ville sagt det til mamma også, om jeg ikke visste at hun hadde blitt bekymret for at jeg skulle abortere igjen.

Jeg tror bare at vi er forskjellige på dette punktet. Dette er noe som skjer med VÅR kropp, og i tillegg er de fleste av oss mer åpne og ønsker å snakke om personlige ting, enn mange menn. Men jeg syns det virker som om du har respektert ønsket hans, og ville ikke sett på det som urimelig om du hadde bedt om det samme. Dvs at dere kanskje kan kompromisse?

Endret 2. april 2014 av Essie_

[Prøver25]

Han er vel flau og skammer seg? Det er vel lite maskulint å ikke kunne produsere sine egne barn. Han endrer nok tankegangen etter oppholdet

Jeg håper virkelig han endrer tankegang.. Det er det jeg også tror, selv om han ikke ønsker å si det rett ut.

[Prøver25]

Min ville heller ikke at jeg skulle snakke om prøvingen til noen. Da jeg hadde en SA sa jeg det til mamma og min beste venninne. Jeg syns han skulle fortelle det til sin mor om han ville. Han ville ikke det.

Nå som vi er gravide (veldig tidlig) er han "streng" på at jeg ikke skal si det til noen. Jeg har igjen fortalt det til den nærmeste venninnen min. Begrunnelsen min for det, er at jeg ville dele det med henne igjen om det skulle gå galt, og jeg stoler 100% på at det ikke kommer videre. Jeg har også sagt at jeg ville sagt det til mamma også, om jeg ikke visste at hun hadde blitt bekymret for at jeg skulle abortere igjen.

Jeg tror bare at vi er forskjellige på dette punktet. Dette er noe som skjer med VÅR kropp, og i tillegg er de fleste av oss mer åpne og ønsker å snakke om personlige ting, enn mange menn. Men jeg syns det virker som om du har respektert ønsket hans, og ville ikke sett på det som urimelig om du hadde bedt om det samme. Dvs at dere kanskje kan kompromisse?

Takk for tilbakemelding.

Ja, vi er jo veldig forskjellig. Jeg er litt der at jeg ikke ønsker at så mange skal vite, spørre, trøste.

Mitt problem er å lyve for mine kolleger som jeg ellers har så godt forhold til, og vi snakker om alt.. De er så gode og forståelsesfulle, så det gjør vondt at jeg skal lyve..

Ja, vi er jo blitt enige, og en gang vi diskuterte dette sist så endte det med at han sa "Ja men så si det da, la de få vite hva vi skal gjøre".. Men jeg gjorde ikke det, og sa jeg ikke ønsket å trå over hans grenser..

Det er godt å høre andres mening, enten det er negativt eller positivt!

[Biloba]

Du trenger jo ikke å lyve så mye? Bare si at du skal til en behandling du har ventet på en stund, men at det ikke er noe farlig. Spør de videre om årsaken sier du bare at det er privat.

[Lilleløvetann]

Vi bestemte oss tidlig for å holde dette hemmelig, men at vi kunne snakke med nærmeste venner/familie om det. For ofte trenger man faktisk noen å snakke med i denne situasjonen.. Jeg fortalte det til mine to nærmeste venner + mamma, storesøster og lillebror. Mens han fortalte det til en kompis + sin mor. Ingen andre fikk vite det før vi satte igang med første forsøk, jeg fortalte det til både sjefen min og mine kollegaer - og de har tatt det veldig bra, godt å kunne snakke med de om det. Han fortalte det til sjefen sin, sånn at han forstod hvorfor han ble så mye borte, også sa han det til sin storebror siden han passet hunden vår mens vi gikk gjennom første forsøk.

Selv om vi ville holde det hemmelig, sa jeg tidlig fra at jeg hadde behov for å snakke med noen om dette. Vi hadde alt vært prøvere i 3 år og gått gjennom en SA, og dette er jo ting som virkelig går innpå oss. Han synes det var helt greit at jeg snakket med noen om det, men vi skulle holde det hemmelig for alle andre frem til vi faktisk fikk barn - selv om problemet ligger hos han.

Nå er vi akkurat ferdig med andre forsøk, og jeg er gravid! Vi har delt vår historie anonymt på blogg og instagram lenge, men plutselig en dag koblet instagramkontoen seg til facebooken min. Da fikk alle mine facebookvenner varsel om kontoen, så nå vet absolutt alle det Jeg fikk totalt panikk akkurat når det skjedde, men vi hadde snakket om at dette kunne skje - og om det skjedde fikk det bare være. Alle vet det, men vi merker nesten ingenting av det! Ingen tør å si noe uansett, for de skjønner at det er veldig privat.

Oj, dette ble litt lengre enn forventet! Haha.. Poenget mitt var egentlig bare at det er viktig å kunne snakke med noen om dette! Vi holdt prøvingen for oss selv i mange år før jeg sa det til min alle beste venninne, og HERLIGHET så godt det var å kunne snakke med henne om det! Hun har vært en engel oppe i alt dette, virkelig en støtte - og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Man blir litt smågal om det skal holdes hemmelig for absolutt alle.

Og en ting til, jeg tror dette med prøverør kan være litt tøffere for oss kvinner enn det er for mennene. Sikkert mange som er uenige i dette, men jeg føler dette stemmer. Det er tungt for dem også, men det er vi som setter sprøyter på oss selv, får masse symptomer, blir stukket i underlivet og må kle oss halvnaken foran x antall personer gjennom alt dette. Da er det faktisk utrolig godt å ha noen å snakke med!

Prøv å snakk med han. Om dette er veldig vanskelig for deg synes jeg du burde få noen du kan snakke med om dette, for alle trenger jo ikke å vite det fordi

[Athene]

Jeg støtter anbefalingen om å holde det så hemmelig som mulig. Men dele med en liten krets som dere vet holder på hemmeligheten.

Vi holdt det helt hemmelig de første tre årene og gjennom det første forsøket. Da jeg behøvde ekstra støtte jobbmessig og en litt tilpasset arbeidssituasjon fikk nærmeste leder vite det. Da jeg behøvde å prate litt etter mange år med behandling og nedturer delte jeg det med en venninne. Og etterhvert involverte vi også foreldrene våre på begge sider, da de kjente oss godt nok til å fange opp at noe ikke var som det skulle.

Det er tøft akkurat når det står på. Men dette er en veldig privat situasjon, som ingen som ikke har vært der selv kan forstå. Det er nesten umulig for andre å si alt riktig. Det er også sårt i situasjoner der man ikke holder på med behandling og egentlig trenger at verden forøvrig er så normal som mulig. Særlig har det vært godt for meg at veldig få vet om det nå når vi er ferdig med all behandling og innsett at vi aldri vil få egne barn.

Så balansen mellom å dele, og det å beskytte seg selv, er veldig vanskelig.

[Sunniv]

Man må som par enes om hvordan dette skal håndteres. Jeg forstår det er vanskelig, men man er nødt til å stole 100% på hverandre i forbindelse med slike ting og holde det man lover hverandre.

Vi besluttet å holde det at vi har fått hjelp hemmelig. Vi holder dermed også valget om donor hemmelig. Vi har heldigvis vært enige om det, selvom jeg nok med tiden har blitt mer klar for å være åpen om det. Men vi tok valget sammen, og det holder vi sammen.

Jeg synes det har vært befriende at folk ikke har visst også. Jeg vet det hadde blitt mange spørsmål og forventninger fra de få som evnt ville vite om dette, og i en slik prosess har man nok med seg selv og alt som skjer om man ikke skal måtte håndtere andres nygjerrighet og spørmål også.

Når det er sagt, synes jeg det er flott med par som er åpne om dette, men det vitkigste av alt er at man er enige om hvordan man skal håndtere dette.

[Prøver25]

Jeg støtter anbefalingen om å holde det så hemmelig som mulig. Men dele med en liten krets som dere vet holder på hemmeligheten.

Vi holdt det helt hemmelig de første tre årene og gjennom det første forsøket. Da jeg behøvde ekstra støtte jobbmessig og en litt tilpasset arbeidssituasjon fikk nærmeste leder vite det. Da jeg behøvde å prate litt etter mange år med behandling og nedturer delte jeg det med en venninne. Og etterhvert involverte vi også foreldrene våre på begge sider, da de kjente oss godt nok til å fange opp at noe ikke var som det skulle.

Det er tøft akkurat når det står på. Men dette er en veldig privat situasjon, som ingen som ikke har vært der selv kan forstå. Det er nesten umulig for andre å si alt riktig. Det er også sårt i situasjoner der man ikke holder på med behandling og egentlig trenger at verden forøvrig er så normal som mulig. Særlig har det vært godt for meg at veldig få vet om det nå når vi er ferdig med all behandling og innsett at vi aldri vil få egne barn.

Så balansen mellom å dele, og det å beskytte seg selv, er veldig vanskelig.

Takk.

Ja, jeg ønsker først å fremst og ikke trå over grensen til samboern min. Jeg får prøve på best mulig måte å fortelle at jeg skal på sykehuset uten at jeg vil snakke noe mer om det på nåværende tidspunkt.

Det er nok antakeligvis det beste. Jjeg har snakket med han om at jeg tror jeg holder meg bedre "psykisk oppe" dersom ikke mange til tider spør om det går bra, og deler sorgen og fortvilelsen rundt alt dette som kommer..

Tror det er bedre å fake et smil, enn at noen skal se på meg at jeg har en dårlig dag, og begynner å trøste - da går jeg helt i gulvet...

Takk for råd, og at du deler dine erfaringer! Sterkt!

[Prøver25]

Man må som par enes om hvordan dette skal håndteres. Jeg forstår det er vanskelig, men man er nødt til å stole 100% på hverandre i forbindelse med slike ting og holde det man lover hverandre.

Vi besluttet å holde det at vi har fått hjelp hemmelig. Vi holder dermed også valget om donor hemmelig. Vi har heldigvis vært enige om det, selvom jeg nok med tiden har blitt mer klar for å være åpen om det. Men vi tok valget sammen, og det holder vi sammen.

Jeg synes det har vært befriende at folk ikke har visst også. Jeg vet det hadde blitt mange spørsmål og forventninger fra de få som evnt ville vite om dette, og i en slik prosess har man nok med seg selv og alt som skjer om man ikke skal måtte håndtere andres nygjerrighet og spørmål også.

Når det er sagt, synes jeg det er flott med par som er åpne om dette, men det vitkigste av alt er at man er enige om hvordan man skal håndtere dette.

Ja for all del, det er IKKE snakk om å ikke holde det vi har lovet hverandre. Jeg hadde ALDRI gått bak ryggen hans og fortalt noen om dette..

Jeg er enig i at det er best for oss begge om vi holder det hemmelig, jeg bare er HELT fri for ideèr på hva jeg skal si på jobben. Jeg har svært vanskelig for å lyve - og har heller ikke lyst å si det..

Jeg må nok bite i det sure eplet uansett, og være hemmelighetsfull ovenfor mine kolleger. Det føles bare så merkelig å skulle skjule noe, da vi ellers snakker sammen og deler våre "bekymringer"..

[Sunniv]

Takk.

Ja, jeg ønsker først å fremst og ikke trå over grensen til samboern min. Jeg får prøve på best mulig måte å fortelle at jeg skal på sykehuset uten at jeg vil snakke noe mer om det på nåværende tidspunkt.

Det er nok antakeligvis det beste. Jjeg har snakket med han om at jeg tror jeg holder meg bedre "psykisk oppe" dersom ikke mange til tider spør om det går bra, og deler sorgen og fortvilelsen rundt alt dette som kommer..

Tror det er bedre å fake et smil, enn at noen skal se på meg at jeg har en dårlig dag, og begynner å trøste - da går jeg helt i gulvet...

Takk for råd, og at du deler dine erfaringer! Sterkt!

Lett er det ikke. Dersom vi hadde mått dra bort eller hatt kraftigere behandling, så kan det være at jeg hadde følt sterkere at jeg hadde måttet dele litt informasjon på jobb. Jeg har vært heldig og har kunnet gå noen timer tidligere + ta enkeltdager med ferie for å få dette til å gå opp. Jeg har heller ikke hatt behov for sykemelding (annet enn ved laparaskopi, og da sa jeg bare at det var en operasjon jeg skulle ha), så jeg har klart meg på jobb uten å vekke "mistanke".

På mange måter hadde det vært godt om den nære familien vår visst, men samtidig er det godt at dette kun er mellom oss. Ang dette med donor, så ble det liksom så "mye" å eventuelt skulle fortelle andre. Donor-valget forblir hemmelig til evig tid, og det føles best sånn for oss begge.

Man blir ganske god til å holde dehn berømte maska midt oppe i alt dette. Forsøkene er veldig psykisk krevende. Selv når jeg opplevde å miste ved første gravidtet, holdt jeg maska på jobb. Ingen her hadde noen mistanke til at jeg gikk gjennom en veldig tøff hendelse. (Har i forbindelse med at vi annonserte ny graviditet, valgt å være åpen om at vi mistet og fikk da mange reaksjoner på at de ikke hadde anelse om noe sånt.)

Ellers går ting seg veldig til og når man først er i gang med forsøkene, så føles heldigvis ikke behovet for å fortelle det til andre like stort som i starten.

Masse, masse lykke til!

[AnonymBruker]

For å snu litt på problemstillingen så hadde jeg hatt all verdens forståelse for at dere ønsket holde dette privat.

Men, jeg tror ikke det er heldig å holde det skjult for alle. Man trenger virkelig støtte, og jeg tror helt ærlig han en plass skammer seg

Ikke over deg, men en mer generell skamfølelse kanskje? Aner jo ikke men det virker slik.

Anonymous poster hash: e7ee7...c03

[AnonymBruker]

Repsekter mannen, men be om å få bryte det til enkeltpersoner ved behov. Feks en god venninne (enten du jobber sammen med henne eller ikke). Snakk med ham først. Si at du har et veldig behov for å snakke med Åse om dette problemet og at børen din vokser seg større når du ikke kan dele med noen. La ham få vite om at du kommer til å gjøre det først, så føler han seg neppe overkjørt. Menn har ikke alltid samme pratebehovet som kvinner har.

Men vært obs, og følg rådet du fikk om å holde det tett. Det føles kanskje greit å dele med flere kollegaer og venner NÅ, og de vil være diskre og tillitsfulle de aller fleste. Men når ungen blir født, er velskapt og kanskje har et søsken, så får du den midt i fleisen i et kaffeselskap eller bryllup "Måtte dere ha prøverør på Martin også? Jeg husker alle forsøkene deres før Susann endelig ble født!"

....plutselig er det åpent på en måte. Og det kan være ekkelt at folk plutselig avslører en sånn, lenge etterpå, når de anser som faren over og behovet for å være diskre ikke finnes lengre. Har opplevd dette og vært vitne til lignende...

Anonymous poster hash: 0b68c...bc8