Lea er en dårlig venninne (utblåsning)

[Gjest Lea]

Jeg har nettopp hatt en tidligere venninne på tråden. Dvs. jeg ringte henne fordi hun har vært syk en lengre periode og lurte på om de hadde funnet ut noe om den mystiske sykdommen hennes.

Grunnen til at denne venninnen er en "tidligere" venninne er nettopp sykdom. Jeg føler meg rett og slett som en elendig venninne pga dette. Men det er ALLTID noe som feiler henne. Og er det ikke henne, så er det en eller annen i familien eller vennekretsen hennes som er rammet av sykdom og tragedie.

Denne gangen var hun frisk som en fisk, men søsteren til samboeren hennes hadde blitt syk. Jeg har knapt truffet samboeren hennes og har aldri sett søsteren hans. Slik er det hele tiden.

Jeg merker at jeg ringer henne sjelden og enkelte ganger dropper jeg å ta telefonen når hun ringer meg. Det blir bare for mye sykdom for meg.

Jeg bør jo si "Huff" og "Stakkar", ringe henne og spørre hvordan det går osv. Men, som den elendige venninnen jeg er, så gjør jeg det ikke.

Etter en times samtale om sykdom har jeg egentlig fått mer enn nok for laaang tid fremover. Særlig når sykdommen har rammet folk jeg knapt vet hvem er. Men jeg kan jo ikke si: "Beklager, men jeg kjenner ikke denne personen og har ingen interesse av å høre om henne!"

Hva har skjedd med den blide, glade jenta som jeg gjorde så mye morsomt sammen med for noen år siden?

Det hører vel med til historien at sykdommene hennes aldri har vært alvorlige. Det har vært sånne ting som rammer oss alle i perioder av året: forkjølelse, omgangsyke osv. Hun har sikkert et elendig immunforsvar og blir hardere rammet enn meg. Helt greit å være syk. Men går det ikke an å snakke om noe hyggelig selv om nesa renner og man føler seg litt tufs?

Det er jo hganske mange ting som følger med disse sykdommen også da. Høyt fravær har gjort at hun sliter med å få jobb. Når hun har klart å skaffe seg en deltidsjobb, så er den for hard eller hun føler seg ikke hjemme på arbeidsplassen sin.

Jeg er en dårlig venninne! Og jeg tror ikke at jeg orker å ta meg sammen heller. Men det kan jeg heller ikke si til henne. I stedet stenger jeg henne ute og oppsøker henne sjelden.

Phu.. la oss håpe at jeg har fått ut gørra nå.

[Gjest Gjesta]

Jeg synes ikke du er noen dårlig venninne!!

Vil heller kalle venninnen din det....hun burde ha såpass med sosiale antenner at hun oppdager at hun snakker for mye om samme ting, og at det kjeder deg...mener nå jeg....

Clea

[Gjest MrsL]

Enig med Clea. Det går an å snakke om noe annet også..........

[Amarone]

Skjønner deg godt, jeg! Har en venninne selv som praktisk talt suger ut all energi av meg: Alt hun kan snakke om er problemene sine... :-? Blir sliten av det, så jeg må innrømme at jeg gradvis blir dårligere på å ta kontakt. Jeg mener at et vennskap ikke bare kan være trist prat - det må av og til være noen lyspunkter. (Er ikke sånn at jeg stikker av om en venn får problemer - dette her er snakk om konstant syting over flere år...)

[Gjest gjesta]

Endel mennesker, det være seg venner eller familiemedlemmer, bruker opp menneskene rundt seg!

Har en sånn venninne selv - ikke at hun alltid er syk, men hun prater konsekvent om seg selv, i ett kjør, hele tiden. Først seg selv, så seg selv, mer om seg selv, og hvis det er litt mer tid igjen så snakker hun litt om seg selv da også.

Går ut i fra at du har forsøkt å pensle samtalen over på noe som ikke har med syt&klag&sykdom og gjøre? Har du det, men uten resultat er det vel ikke så mye mer å gjøre. Jeg forstår godt at du kvier deg for å ha kontakt med henne, noen mennesker suger på en måte all energien ut av oss...

Min, "snakke om seg selv venninne" har heller ikke jobb. Har fått jobb, men det funket bare en stund. Ledigang er roten til alt ondt heter det, og jeg tror det er noe i det. De fleste har behov for å få brukt energi og evner til noe, og de fleste av oss henter masse impulser og erfaringer fra jobben vår.

Det ble et rotete svar dette, men jeg vet hvordan du har det. Og jeg vet hvor trist det kan være, for det handler jo gjerne om en person man tross alt bryr seg om.

[Gjest 1111]

Jeg skjønner deg veldig godt jeg.

Det er slitsomt med mennesker som bare kan se det negative i ting eller bare se det positive - begge deler kan bli slitsomt hvis det blir for mye av det.

[Gjest care]

Slik har jeg også det. Jeg ringer en barndomsvenninne sjeldnere og sjeldnere fordi det er noe hele tiden. Hun selv har gått på en smell, gutten har store vansker og alle rundt henne er syk. Så er det den dårlige økonomien (selv om de har to hus osv). Dette sliter på meg. En samtale kan vare i to timer og jeg klarer rett og slett ikke bare å høre på alt som er negativ. Resultat: Jeg ringer henne sjeldent. Tror ikke du er alene om dette. Ingen grunn til å få dårlig samvittighet. Jeg er opptatt av at de rundt meg skal gi meg positiv energi og det vil jeg også gi tilbake.

[Gjest Poirot]

Jeg har også et venne"problem" for tiden.

Kjenner en som har vært min beste venn i åresvis. Hun har slitt fælt gjennom mange år, og jeg har støttet og støttet. Ikke fått så mye tilbake, for hun har hatt sitt å slite med.

Nå er hun endelig på topp igjen, men tar ikke kontakt. Har faktisk ikke sett henne på 1,5 år, hun bor 15 min unna med sykkel.

Vet at hvis vi møtes, så har vi det kjempefint igjen, for sånn er det alltid. Men så vil vi ende opp med å snakke om henne og atter henne (for det er fremdeles mye rart som skjer i livet hennes), og det vil ta en god stund før vi sees igjen.

Det gjør vondt. Både fordi jeg mister en venn og fordi jeg tildels er med på det selv. Men jeg er så LEI av at det alltid bare skal gå EN vei. Selv om mine problemer ikke er like store som hennes, så betyr ikke det at jeg ikke trenger noen til å lytte. Og da velger jeg andre.

For noen år siden hadde jeg tenkt hun skulle være min forlover. Nå er hun ikke engang invitert i bryllupet. Jeg vet ikke om hun har flyttet, hvordan sønnen har det, hvem hun er sammen med og hva hun studerer. Bør ikke venner vite slikt om hverandre?

Ike gøy å grine over dårlig karakter på eksamen når andre sliter med narkotikamisbruk og avrusning....

Hun har ikke overskudd til å ringe når hun har hatt det fælt 8mye annet også), så problemet er egentlig ikke at hun bare er der når hun trenger noen.

Problemet er at jeg har ytet så mye (mentalt) i mange år, uten å forvente å få så mye igjen. Når alt ble bra regnet jeg med å få noe igjen. Men alt hun har gjort på 1,5 år er å sende 2 sms kl 23.30 om å gå ut og drikke øl der og da, og det passet ikke meg. Men jeg vet at om jeg hade gått, så hadde vi hatt det utrolig hyggelig. Men blitt sittende å snakke om hennes liv hvor så mye vikitg skjer. Mye vikitgere enn mitt liv. Og nå gidder jeg ikke mer. Er ikke sint, bare trist. Også på meg selv, for jeg tenker at om jeg prøver skikkelig nå, så kanskej alt blir bra. Men jeg har jo holdt på sånn i 6-7 år. Når skal det gå andre veien?

[Tusenfryd]

Noen ganger må selv venner ha pause. Har en vennesak gående selv, der var det jeg som ble såret og lei meg - og da vi først fant ut at vi skulle være ærlige og snakke om det, så viste det seg at det var vel begge som var lei seg og begge var såret og begge hadde misforstått den andre. Vi har brukt en ukes tid nå på å tenke litt, og i dag har vi hatt en lang tur i skogen og pratet sammen og oppklart en del ting.

Noen venner kan man være ærlige til. Og vet du hva, jeg synes det må gå an å si at "du, idag kan vi vel prate om meg" eller som du sier, Lea "dette mennesket kjenner jeg ikke". Og det er tøft. Tøft å si, tøft å få høre og kanskje man ikke tåler det. Men kanskje hun etter litt ettertanke skjønner det og setter pris på at du sier det. Ville ikke du hatt beskjed hvis du hadde en eller annen fryktelig greie for omgivelsene? Det ville jeg. Jeg ville blitt drittforbanna og såret, men jeg ville i lengden stat pris på det. Det er som sagt tøft å si, og dermed gidder man ikke si fra hvis denne personen er viktig for deg og du er glad i henne og bryr deg.

[Gjest Lea]

Phu.. godt å høre at det ikke er bare jeg som har sånne venner.

Jeg har absolutt gjort mitt beste for å få samtalen til å dreie seg om andre ting. Vi har jo masse å mimre om fra en artig periode, men hun er ikke interessert.

Hun er ikke interessert i hør på NOE annet enn støtte-erklæringer for tiden tror jeg.

I dag spurte hun jo hvordan det gikk med meg. Og jeg hadde ikke noe negativt å si om livet mitt. Da var svaret: "Skulle ønske at jeg fikk en jobb, jeg." og "Du er heldig som aldri er syk!"

Blir helt oppgitt av dette.

Men jeg får bare se hvordan det går fremover. Tviler på at hun kommer ut av denne sykdoms-sirkelen sin noen gang.

(Og bare så det er nevnt: Jeg er bombesikker på at hun ikke leser dette, ellers hadde jeg aldri startet denne tråden.)

[Diaz]

Heisann Lea..

Har sittet og lest innlegge ditt og småledd ......for man skulle nesten tro at du har skrevet om min venninne.

Jeg har oså en venninne som kun er syk, alt fra litt svimmel, hemorider (som selvfølgelig må taes opp over et lunchbord), forkjøla (og da må vi helst se hvor grønn snørr hun har), til samlivsproblemer av alle mulige og umulige slag.........

Hun kan holde på i det uendelige om alle mulige problemer man helst vil slippe å høre om, og i det minste få slippe å høre om hele tiden :o

Jeg pleier å si at slike folk bør man få i små doser, og da mener jeg virkelig små doser

[:-) anna]

Uff... jeg har også en slik venninne...

(Håper håper håper at jeg ikke ER en slik venninne av og til)

Hun er aldri fornøyd med noe som helst. Ikke stedet hun bor på, ikke jobben hun har, helsa skranter bestandig på ene eller andre viset, og kjæresten behandler henne ikke slik hun bør. Hun er ikke fornøyd med utseendet sitt (vekta) og blir ikke satt pris på av noen. Og sønnen hennes har alltid mest kollikk, sover minst om natta blir hardest rammet av alle barnesykdommer o.s.v

Jeg får lyst å spørre "Men været da... DET er da vel bra i det minste?!"

[Amarone]

Jeg får lyst å spørre "Men været da... DET er da vel bra i det minste?!"

Kanskje jeg skal si det neste gang...

[lille mor]

Det minnet meg om min gamle nabo, hun klager støtt og stadig om en eller annen sykdom eller onde.

Mannen hennes derimot som har hatt slag,hjerteinfarkt, skutt av seg tærne på den ene foten med et vådeskudd og alvorlig astma, han klager aldrig.

Nå om dagen har han vært litt ekstra skrall, så da jeg traff kona ute her om dagen lurte jeg på hvordan det var med ******, svaret var;

****** jo, han er fin det er verre med meg bla,bla,bla.

Men når hun er med meg på handletur, ja da er det fart i kjærringa.

Go er ho lell!

[Diaz]

     

Det minnet meg om min gamle nabo, hun klager støtt og stadig om en eller annen sykdom eller onde.

Mannen hennes derimot som har hatt slag,hjerteinfarkt, skutt av seg tærne på den ene foten med et vådeskudd og alvorlig astma, han klager aldrig.

Nå om dagen har han vært litt ekstra skrall, så da jeg traff kona ute her om dagen lurte jeg på hvordan det var med ******, svaret var;

****** jo, han er fin det er verre med meg bla,bla,bla.  

Men når hun er med meg på handletur, ja da er det fart i kjærringa.

Go er ho lell!

Godt man har evnen til å le av sånt

[Gjest gjesta]

Kanskje vi skulle presentert alle disse sytete, syke og egosentrerte venninnene våre for hverandre?

[:-) anna]

Kanskje vi skulle presentert alle disse sytete, syke og egosentrerte venninnene våre for hverandre?  

:o Men hva ville ha skjedd da... jo når jeg ringte til min sytevenninne så ville jeg i tillegg til å høre om hennes elendighet måtte høre om elendigheta til Mies sytevenninne også (som min venninne antagelig hadde timeslange telefonsamtaler med daglig.)

Hjeeeelp

[Gjest Lea]

*føle seg utrolig normal*

Jeg kan le av henne også da. Men å si i fra til henne kan jeg bare glemme. Ikke er jeg typen til å si sånne "stygge" ting til folk (desverre) og hun er absolutt ikke typen til å ta i mot slike ting. Hun bli kjempefornærma, pottesur og feller gjerne en tåre eller tusen om folk er "slemme" mot henne.

Det er godt mulig at det er ting ved meg som folk reagerer på også. Men jeg håper og tror at jeg ikke er sytete i alle fall. :-?

Jeg blir bare så utrolig sliten av syke mennesker som BARE er syke hele tiden. Det nytter visst ikke å se positivt på noe som helst.

Egentlig tror jeg at disse menneskene er ute etter oppmerksomhet. Når man er syk og klager, så får man medfølelse (som regel i alle fall) og det er jo koselig.

God idè å spleise disse venninnene forresten. Da kunne de jo konkurrert om hvem som hadde det verst, hvem som var sykest og hadde den verste jobben. Trivelig!

[Gjest Candyfloss]

Du er ingen dårlig venninne. Men du må tenke på at det kanskje er en grunn til at venninnen din bruker sykdom for å få din oppmerksomhet. Kanskje hun har prøvd å få din oppmerksomhet på andre måter, men ikke fått det helt til?

Uansett - få henne ut da, gjør noe gøy :-)

[Gjest ¤Humlen¤]

Sånne mennesker/venninner har veldig dårlig selvinnsikt! Det handler ikke alltid om at de trenger oppmerksomhet i bunn og grunn og fortjener det osv staaakkaar. De har bare korte antenner. I mange tilfeller da.

Min venninne, hun har helt og holdent hengt seg opp i seg selv og en seilbåt, snakker ikke om noe annet. Har pågått ca et år.

Driiiiit uinterssant å höre om.