AnonymBruker Skrevet 2. april 2014 #1 Skrevet 2. april 2014 Nå har det seg slik at jeg har vokst opp uten min far, jeg tror heller ikke at han vet om at jeg eksisterer. Godt mulig er det også at han har familie, det ser ihvertfall slik ut, i og med at jeg er ganske sikker på at jeg har funnet ut hvem det er. Hva synes dere at jeg burde gjøre? Ta kontakt å spørre om eventuell DNA test eller bare ikke gjøre noe som helst med det? Anonymous poster hash: d9428...5f7
whoppii Skrevet 2. april 2014 #2 Skrevet 2. april 2014 Jeg tok oppigjenn kontakten med min far (han stakk når jeg var 3) første tiden så var det spennende og noe nytt. Han kjøpte masse gaver til meg Ga meg mye penger.. jeg slutta å ha kontakt med han når jeg fann ut i grunnen hvordan han var som en person. Plutselig etter en stund så skiftet han personlighet, han drakk mye kunne plutselig klikke ut av det blå... Jeg er den dag gla for at mamma ikke sendte meg til han når jeg var liten. 1
FalconPunch Skrevet 2. april 2014 #3 Skrevet 2. april 2014 (endret) . Endret 24. februar 2018 av FalconPunch
AnonymBruker Skrevet 3. april 2014 #4 Skrevet 3. april 2014 Kan du klare å bli mer sikker før du evt spør han? Min mor har jo i bunn å grunn sagt at det neppe er noe andre en han, for den informasjonen som hun har gitt meg, passer han veldig bra, med tanke på jobb osv. Anonymous poster hash: d9428...5f7
AnonymBruker Skrevet 3. april 2014 #5 Skrevet 3. april 2014 Jeg tok oppigjenn kontakten med min far (han stakk når jeg var 3) første tiden så var det spennende og noe nytt. Han kjøpte masse gaver til meg Ga meg mye penger.. jeg slutta å ha kontakt med han når jeg fann ut i grunnen hvordan han var som en person. Plutselig etter en stund så skiftet han personlighet, han drakk mye kunne plutselig klikke ut av det blå... Jeg er den dag gla for at mamma ikke sendte meg til han når jeg var liten. Så er min situasjon litt annerledes, da han ikke vet at jeg eksisterer i det hele tatt Anonymous poster hash: d9428...5f7
Gjest Blubbs Skrevet 3. april 2014 #6 Skrevet 3. april 2014 Min far visste jeg eksisterte, men stakk når jeg var 3. Jeg gjenopptok kontakten når jeg ble 18. De 3 årene var mye moro og gaver, spennende reiser og en god far. I ettertid så ser jeg at det var en grunn til at han dro, og at han ikke er noen god far. Prates innimellom, men det er hverken fra eller til. De siste årene har jeg ingen følelse for han, og det ville helt ærlig vært det samme om han var i livet eller ei. Men jeg mener likevel, det var verdt sjansen.
Gjest Tris Skrevet 3. april 2014 #7 Skrevet 3. april 2014 Ja hvorfor ikke? Men vær forberedt på at du kanskje vil få deg noen opplysninger du ikke vil like.
FalconPunch Skrevet 3. april 2014 #8 Skrevet 3. april 2014 (endret) . Endret 21. februar 2018 av FalconPunch
Gjest heihallo1998 Skrevet 3. april 2014 #9 Skrevet 3. april 2014 Jeg har vokst opp med et veldig godt forhold til min far, og for meg er det helt utenkelig å kunne leve uten ham. Hadde jeg vært deg ville jeg tatt sjansen, og hvem vet, kanskje det kommer noe godt ut av det. :-)
Gjest Mrs. Random Nick Skrevet 3. april 2014 #10 Skrevet 3. april 2014 Hvis du bestemmer deg for å ta kontakt med ham vil jeg bare tipse deg om å spørre ham om det finnes noen arvelige sykdommer på hans side. I tilfelle din mor ikke har fortalt deg noe om dette. Det kan være greit å vite for din egen (eller dine eventuelle barn) sin del senere en gang.
Frk.K Skrevet 3. april 2014 #11 Skrevet 3. april 2014 (endret) ja helt enig Ok nå ble det krøll her xD men ja, helt enig xD Endret 3. april 2014 av Frk.K
AnonymBruker Skrevet 3. april 2014 #12 Skrevet 3. april 2014 Ta kontakt! Tror sjansen for at det blir noe bra ut av det er ganske stor. Er far selv til en 3 åring. Har ikke fått sett henne på et helt år! Jobber hardt med saken så jeg får sett henne. Håper virkelig ikke det blir slik at jeg ikke får sett henne før hun er 13 el 18 :s. Jeg tror jeg får sett henne snart men ting tar så lang tid... Føler jeg har failet og sviktet den nydeligste jenta i hele mitt liv =( Får ikke vært hos henne, får ikke være der for henne når hun trenger meg, får ikke se hun vokse....Er en helt forferdelig følelse! Føles som hele inni meg er helt svart og jeg er i en mørk galakse.....føler meg tom..sry, måtte bare få det ut siden jeg ikke snakker med noen om dette Alt dette bare fordi jeg og eksen ikke kommer overens... Om jeg hadde hatt en datter jeg ikke visste om som kontaktet meg så hadde jeg vært utrolig glad. Hadde gjort alt for å ta igjen det tapte og gitt henne mange fine opplevelser. Jeg hadde aldri skjemt bort henne med mye gaver og sånn.. Men brukt masse tid sammen så vi kunne blitt kjent med hverandre. Jeg hadde vært 100% ærlig med henne uansett om hva hun hadde spurt meg om. Anonymous poster hash: f1e8f...bde
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå