Sjalusi, og et barn fra før

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en jente i slutten av tenårene. Jeg har en fantastisk kjæreste som er i begynnelsen av 20årene. Vi har vært sammen i litt over 1 år.

Vi har det kjempebra sammen, bare at det er en ting som plager meg..

Han har nemlig en datter fra et tidligere forhold.. Hun er 2,5 år. Dette barnet ble til mot hans vilje, da han synes de var alt for unge til å få et barn sammen.

Jeg og han planlegger barn sammen etterhvert, men jeg blir på en måte sjalu og lei meg i og med at han unge med en annen fra før. Det å få et barn er jo noe av det største og fineste man kan få sammen, og dette har han liksom allerede opplevd med en annen jente fra før..

Jeg vet jeg kanskje tenker feil, men det er nå bare sånn denne saken er.

Og enda værre er det når han sier han egentlig ikke ønsket å få barn med henne. ( Han er jo selvfølgelig glad i ungen sin. )

Jeg må jo også bli en del av livet til denne dama, i og med at han skal ha samvær med ungen sin.. Det er veldig vanskelig, og jeg blir på en måte sur når jeg ser henne..

Jeg trenger råd til en bedre tankegang..

Anonymous poster hash: 48c26...fe5

[AnonymBruker]

Dette vil aldri bli bedre. Vært borti samme selv, den mest fantastiske mannen jeg noen gBg har møtt, men jeg taklet det dårlig at han hadde barn fra tidligere forhold.

Så.. jeg slo opp. Var best for oss begge.

Anonymous poster hash: de1d3...912

[AnonymBruker]

Min har et planlagt barn fra før, men forholdet var ikke bra, skilt etter 2 år. Jeg kjente også på at det var sårt å ikke være flrstegangs sammen og at han kanskje ville prioritere sin førstefødte. De har hatt alenesamvær i mange år og er sammebsveiset.

Nå er jeg derimot sikker på at det blir enda mer spesielt å bli forelder sammen med meg. Vi har et så godt forhold at han vil være mye mer inkludert fra start, og fordi han nå vet hvor stort det er å få barn vil han glede seg mye mer denne gang. For din kjæreste vil det også være noe helt annet, siden det blir selvvalgt og ønsket. Har du rett mann for deg, så stå på:-)

Anonymous poster hash: b42c0...8a9

[Euphemia]

Hei TS. jeg tror jeg skjønner hva du mener med den sjalusien du kjenner. Det kan du nok overkomme ved å være bevisst det og med tiden vil også forholdet deres bli sterkt og trygt.

Det du derimot bør tenke nøye over, er om du er klar for å bli stemor i din unge alder. Det er et enormt ansvar å ta en slik rolle i et barns liv. Hva med henne hvis hun har blitt knyttet til deg og det av en eller annen grunn skulle bli slutt mellom deg og kjæresten?

Og uansett hvor mye frihet kjæresten din vil gi deg, er det ikke til å komme unna at det også kommer til å innskrenke muligheten din til fest og fanteri, som for de fleste er en viktig del av tyveårene.

Sikkert ikke ting du vil eller tror du behøver å tenke på, men sentrale problemstillinger!

[AnonymBruker]

Hei TS!

Jeg er i motsatt situasjon (eksen har fått seg ny samboer, vi har et felles barn), og jeg synes det er veldig tungt at hun nye har fått en fiks ferdig mann som er "vokst opp".

Vi var også litt for unge da vi ble gravide, og særlig eksen min trengte tid til å tilpasse seg livet som far. Dette førte til krangler som tærte mye på

forholdet vårt, men til slutt så innså han at han bare måtte ta på seg sin del av ansvaret og gjøre jobben.

Nå er han virkelig verdens beste pappa, og selv om jeg selvfølgelig er veldig glad på vårt barns vegne for at hun har en så flink og snill pappa som virkelig ofrer alt for henne, så stikker det litt å vite at jeg måtte slite med han under graviditet og spedbarnstid, mens hun møtte han akkurat i det han hadde vokst opp. Nå er hun gravid og jeg ser jo at han er 10x mer til stede og forberedt enn det han var da jeg var gravid.

Mitt råd til deg er å ta sjalusien for det den er - nettopp sjalusi, og ikke noe annet. Ikke se på situasjonen som problemet, men sjalusien, det er den du kan jobbe med og forandre på, ikke hvorvidt han har et barn eller ikke.

Anonymous poster hash: 5e9c6...e33

[Betasuppe]

Sjalu på et barn. What the F. Tydelig at du er alt for ung for et seriøst forhold med barn.

[AnonymBruker]

Det er helt normalt. De som kommer med dtygge utsagn sitter på andre siden av gjerdet og hater sånne som deg. Ikke bry deg om de. Det er normalt og vanskelig. For noen blir det bedre med tiden, for andre fungerer det aldri.

Anonymous poster hash: 48b2f...3f2

[AnonymBruker]

Sjalu på et barn. What the F. Tydelig at du er alt for ung for et seriøst forhold med barn.

Har jeg i det hele tatt nevnt at jeg er sjalu på ungen? Jeg er ikke sjalu på ungen i det hele tatt.

Det jeg er sjalu på er at kjæresten min, og hans daværende kjæreste har opplevd det største man kan oppleve sammen. Nemlig det å få et barn ilag. Har ikke noe i mot ungen jeg, er faktisk glad i henne. Problemet er at jeg skulle ønske at jeg var den første som fikk dele noe så fint med han.

Men i og med at dette er umlig og endre på, så sporte jeg om råd til å takle dette uten å måtte forlate han.

Tusen takk til dere andre som tok dere tiden til å skrive et innlegg her Ser mer positivt på det allerede.

- TS

Anonymous poster hash: 48c26...fe5

[AnonymBruker]

Stakkars unge.

Anonymous poster hash: efc51...c31

[AnonymBruker]

Jeg klarer å sette meg inn i din situasjon TS. Det må være vanskelig, men for håpenligvis forandrer dette seg med tiden.

Jeg leser også at han fikk barnet ufrivillig. Dette er det som irriterer meg mest her i verden. Når jenta i unge forhold blir gravid, og nekter å ta abort uansett om gutten vil det. Det er ufyselig, og jenta ødelegger da mye for disse mennene/guttene.

Sånn som i dette tilfellet, så sliter mange i senere forhold med å takle sjalusi osv.

Synes unge mødre som er i denne type situasjon med sin daværende kjæreste burde tenke seg flere gangen om, og ikke kun tenke på seg selv!

Anonymous poster hash: 48c26...fe5

[AnonymBruker]

Stemor til mitt barn føler det på samme måte... Til å begynne med var det ikke et stort problem, hun var ikke akkurat hjertelig mot meg, men vi kunne alle leve med situasjonen.. Jeg har intet stort behov for å bli likt av henne. Problemene kom når barnet ble større, begynte å forstå. Da var hun allerede en viktig person for han, og han forsto at hun mislikte meg. Veldig veldig vanskelig situasjon for et barn, som setter sin mor høyest av alt. Og med tiden har det blitt vanskeligere og vanskeligere for henne å skjule dette, noe som har gjort at barnet har mistet respekt for henne og ofte vært lei seg fordi hun har slengt en nedsettende kommentar om mor. For barnet skjønner at det ikke er mamma som har gjort noe galt, det er stemor som bare ikke liker mamma, fordi hun en gang var pappas kjæreste...

Meget mulig du bare bør la han gå, hvis ikke må du jobbe MYE med deg selv. For barn forstår og leser voksne...

Anonymous poster hash: eabe2...b84

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for personangrep.

Daenerys, mod.

[AnonymBruker]

Jøss, har du vært sammen med mannen i et år, og ikke tenkt på at dette kan være et problem for deg før nå?

Om ungen var planlagt eller ønsket har ingen betydning, ungen er der og kommer til å være der.

Om du ikke klarer å akseptere dette, syns jeg du bør gå.

Da mener jeg ikke bare akseptere og godta at det er et barn der, men du må faktisk på en måte klare å bli glad i dette barnet også og se på det på lik linje med de du kommer til å få.

For øvrig vil jeg si at kommentarer som at "dette barnet ble til mot hans vilje" er noe man bør holde langt langt inne og aldri mer la komme ut.

Kan du tenke deg hva et barnesinn føler og tenker om dette noen gang kommer for hennes ører??

Stakkars barn, jeg grøsser!

Anonymous poster hash: 73b36...2ef

[FalconPunch]

.

Endret 21. februar 2018 av FalconPunch

[She_Leiva]

Om du ikke tåler det, så vil jeg bare si at det ALDRI kommer til å endre seg. Han vil alltid komme til å ha et barn og du vil alltid komme til å være "sjalu". enten må man bare innfinne seg med at det bare er slik eller så må man finne seg en mann som ikke har barn fra før (det blir vel egentlig bare vanskeligere og vanskeligere jo eldre man blir). Noen takler å være med personer som har barn fra før og noen synes det er vanskelig, man må bare ta hensyn til hvilken av disse typene man er selv.

Jeg kunne ikke blitt sammen med en som hadde barn fra før da jeg er rimelig sjalu av meg. Jeg ville ikke klart å håndtere det faktum at det finnes et levende (og selvfølgelig uskyldig) bevis på at MIN mann har hatt ett seksuelt forhold og mest sannsynlig elsket noen annen før meg. Jeg vet jo at det tilfelle fordi om typen ikke har barn også, men det blir noe helt annet når de er bundet sammen resten av sitt liv fordi de har unge. Ville ikke vært sjalu på ungen, men på relasjonene mellom de to som har barnet sammen.

[Biloba]

Jeg klarer å sette meg inn i din situasjon TS. Det må være vanskelig, men for håpenligvis forandrer dette seg med tiden.

Jeg leser også at han fikk barnet ufrivillig. Dette er det som irriterer meg mest her i verden. Når jenta i unge forhold blir gravid, og nekter å ta abort uansett om gutten vil det. Det er ufyselig, og jenta ødelegger da mye for disse mennene/guttene.

Sånn som i dette tilfellet, så sliter mange i senere forhold med å takle sjalusi osv.

Synes unge mødre som er i denne type situasjon med sin daværende kjæreste burde tenke seg flere gangen om, og ikke kun tenke på seg selv!

Anonymous poster hash: 48c26...fe5

Hvorfor teller en manns ønske sterkere for deg en kvinnen som allerede har følelser for barnet sitt i magen?

Jeg synes det er utrolig at vi i dag skal ha så lite respekt for kvinners selvbestemmelse at vi skal kreve at de avslutter sitt barns liv i sin egen kropp, for en annens skyld.

Retten til å ikke ta abort må stå like sterkt som retten til å ta abort, i et land som hevder å bygge på menneskerettighetene.

[AnonymBruker]

Du får ikke så veldig mange råd for å endre tankegang TS, og for meg virker det som du er innstilt på å klare dette.

Hva om du prater med noen som har det likt som deg, altså ikke KG. Her angriper alle og henger seg opp i alt som ikke har noe med saken å gjøre.

Prat med ei vennine som har familie, eller kanskje dine foreldre? Eller en tante? Du har nok mange rundt deg som kan gi deg gode råd rundt dette, om familier som ikke bare består av mor, far og barn, men har det slik som du.

Og selv om han har opplevd dette før, kan det bli minst like fint med deg, kanskje enda finere fordi dere planlegger dette sammen. Kanskje du kan ta en prat med henne også, selv om du kanskje ikke er så vennlig innstilt. Det er helt naturlig å føle på det du gjør, så du kunne ha godt av å slå av en skikkelig prat med en voksen.

Anonymous poster hash: 959da...656