Kjæreste med autisme?

[AnonymBruker]

Hei. Det har seg slik, at kjæresten min gjennom en god stund, mest sannsynlig er autist. Det har aldri blitt satt noe diagnose, og han har aldri vært i kontakt med noe psykolog, fordi han ikke "tror på" sånne ting..

Er sikkert dumt å si at vi tror det, men han sier det selv også. Han sliter med sosial angst. Det er først når han blir kjent med personer han klarer å føle seg normal i sosiale settinger, men han sliter veldig med å knekke den sosiale koden.

Han overtenker, og aner rett og slett ikke hvordan han skal oppføre seg. Jeg har støttet han, og hjulpet han mtp. familie og venner, latt han hilse på en og en av gangen. Dette har gjort det litt lettere for han, slik at han ikke får den angsten. Hvis han føler seg utilpass på byen eller på besøk, drar jeg hjem med han tidlig hvis han ønsker det.

Dette i seg selv kunne jo sikkert tydet på kun sosial angst, men etter at han selv sitter å sier at han virkelig tror han er autistisk, går ganske mye opp for meg.

Han er av typen som har helt sinnsyke interesser. Han er utroolig smart, og interesserer seg for og babler i ett sett om ting jeg aldri har satt meg inn i engang. Han gjentar seg, hundrevis av ganger, fordi han ikke tror at jeg skjønner hva han prater om, selvom jeg sier at jeg forstår og prøver å sette meg inn i det.

Han avbryter meg, hele tida, og tror alltid at jeg er uenig i det han sier. Må ofte avbryte han igjen, for å si at nå er det jeg som prater, og da blir han litt furten og klarer ikke helt å la meg prate ferdig. Han skal alltid ha siste ordet, og klarer virkelig ikke slutte å diskutere ting. Han kan holde på i flere timer! Jatter villig med som regel, men til tider blir det slitsomt når jeg aldri får ordet og blir overkjørt.

Han er også av typen som trenger myyye alenetid. Dette har jo såret meg tidligere, fordi jeg har trodd at det er meg det er noe galt med. Alle trenger alenetid, men han trenger virkelig myyye tid til å sitte å fundere over alle disse interessene hans. Det respekterer jeg, og skjønner at det er behovet hans.

Han sliter veldig(!) med å sette seg inn i andres situasjoner. Han er ganske egoistisk av seg, og tenker ikke på så mye annet enn seg selv, selvom han ikke mener noe vondt med det. Han stiller jo så klart opp om det trengs, men jeg merker at det ikke er noe han liker. Har vært gjennom litt av hvert sammen. Har blitt en del småløgner, noe jeg ikke vil finne meg i. Prøver å forkare hvordan det er for meg, og snu på situasjonen, men han sier at han ikke klarer å sette seg inn i det. Rett og slett.

Kunne sikkert skrevet side opp og side ned om han. Jeg har vært utrolig mye skuffet, sint og lei meg, fordi jeg ofte har blitt totalt overkjørt av han, og følt at han ikke bryr seg om meg. Jeg vet så utrolig godt at han bryr seg om meg og er glad i meg, og ser hvor lei seg han faktisk blir om det har skjedd noe som har fått konsekvenser for han. Jeg vet at han ikke mener noe vondt, selvom jeg til tider har blitt behandla som dritt. Og det synes også godt fra utsiden, har jeg fått høre av ganske mange av mine og hans venner. Men han har bare vært sånn, hele livet.

Etter han nevnte dette med autistiske trekk og aspergers, har jeg lest litt rundt det på nettet. Dumt å diagnosere noen eller meg selv på den måten, men det har faktisk hjulpet meg å faktisk skjønne meg litt på fyren. Har klart å godta det som ikke alltid er så positivt litt mer.

Jeg bare lurer på hva man bør finne seg i og ikke? Hvordan kan jeg takle det på best mulig måte? Han er samme fyren som alltid, og er jo HAN jeg er glad i.

Anonymous poster hash: ed56d...916

[AnonymBruker]

Nå skrev jeg alt slik jeg opplever det, men skal også sies at jeg er god venn med noen av kompisene hans, og de opplever han på akkurat samme måte.

TS

Anonymous poster hash: ed56d...916

[Medusa13]

Jeg synes du skal ta ham som han er. Det høres jo ut som dere har det greit sammen, og det blir veldig galt å dempe/stoppe tankestrømmen hans også. Vidar Teisen hadde jo Aspberger som er en form for autisme. Han var jo velfungerende nok. Om det er autisme, så virker det ikke som om han er av de hardest rammede.

[AnonymBruker]

Dersom han selv mistenker at han har Asperger syndrom eller høytfungerende autisme, bør han gå til fastlegen sin for å få en henvisning til utredning. Dersom det stemmer at han har en slik lidelse bør han få hjelp til å takle den, og du/dere som pårørende bør få hjelp til å vite hvordan dere skal håndtere det. Slike ting skal ikke "diagnostiseres" på egenhånd.

Anonymous poster hash: 131ab...ebf