Blir så lei venninda mi av og til :(

[Stop Soring!]

Jeg har hatt en ganske vanskelig periode de siste årene, med dyp deperesjon og selvmordstanker. Ble endelig behandlet etter at jeg sluttet å spise eller snakke.

Jeg går nå på medisin så jeg føler meg mye bedre, men har åpenbart fått et nytt syn på livet.

Pillene gir noen små bivirkninger og de kan være litt slitsome, men iforhold til å konstant tenke på og planlegge selvmord så er det ingenting å klage over.

Men jeg har en venninde som er veldig opptatt av helse/sykdom, hun vil gjerne snakke om alt som feiler henne og hva som feiler alle hun kjenner. Hun vet at jeg har slitt med depresjon og hun vet at jeg får behandling - men hun vil hele tiden fortelle meg om hver minste lille plage hun kjenner i kroppen alikevel! Som om hun forventer sympati fra meg for småting som hodepiner eller at en slektning hadde feber i går.

F.eks har jeg fortalt at pga pillene sover jeg veldig dårlig, har problemer med innsovning og opplever forstyrrende drømmer hver natt, for å forklare hvorfor jeg var så trøtt og sliten på morgenen. DA skal venneinda mi absolutt kjøpe urtemedisin for å sovene fordi hu sover dårlig "minst en gang i uka" - !?

Spørsmålet mitt er, er jeg blitt overfølsom? Jeg føler at hun ser på sykdom som en konkuranse og jeg ønsker ikke å sammenligne det som foregikk inne i tankene mine med magepiner eller stive skuldre. Er det meg det er noe galt med fortsatt, eller er dette ufin oppførsel mot noen man vet har vært svært syk og fortsatt sliter?

Endret 31. mars 2014 av Stop Soring!

[Gjest snoopy_93]

Hadde ei venninne som var sånn! Uansett hva som feilet folk hadde hun det alltid mye verre.

Jeg kunne si at jeg hadde det tøft fordi en nær slektning lå på sykehuset og vi ikke viste om personen kom ut i live. Da kommer hun "ja, den og den døde da og da, og den og den har det sånn og sånn, mamma har det sånn og sånn, oldemora til kusina til venninna mi døde sånn og sånn. Jeg har det helt forferdelig"

Til og med når jeg var i en litt dårlig periode og var redd fordi jeg trodde jeg hadde kreft presterer hun å si at hun har det mye verre fordi kjæresten hennes sa slik og sånn dagen før.

Hun er arkivert og kjørt i makuleringsmaskinen siden hun dro meg mer ned en opp..

[AnonymBruker]

Dette er å bruke sykdom til å tiltrekke seg oppmerksomhet. Vet om flere som er sånn. Jævlig slitsomt. Det beste du kan gjøre er antakelig å la vær å snakke med henne om akkurat helse. Når hun snakker om det så ikke gi henne så mye tilbakemeldinger og ikke "nære" opp under temaet.

Eventuelt så får du prøve å si fra til henne.

Anonymous poster hash: e25d6...13a

[Stop Soring!]

Jeg skjønner bare ikke hvorfor man skal legge seg oppi alt som er vondt og vanskelig og så dele det med alle man møter! Det er sykdommer og det er brudd og bekymringer om ungers psyke - men jeg prøvde bare å invitere på kaffe og shopping for å få fred fra alt stresset i et par timer!

Jeg prøver å være en god venn og hjelpe henne ut av og til, sier til henne at hun ikke skal fokusere sånn på problemer, ber henne se på livet sitt og velge vekk de tingene som stresser henne. Sier til henne gang på gang når hun er direkte plaget av at en slekning har slått opp med kjæresten eller samboer - at det er virkelig ikke hennes problem og ikke mitt heller at de ikke ønsker å være sammen lenger.

Hvor mange advarsler skal en person få før de har gått over streken en gang for alle?

[AnonymBruker]

Men det virker som

om du like

r å syte litt du også. Kan nesten virke som om dere har en konkurranse på gang. Får litt følelsen av at hun kan ikke kan ha det vondt fordi du har det verre.

Bli enige om at dere skal slutte å snakke om sykdom til hverandre, og at dere skal fokusere på mer positive ting.

Ser det ble to forskjellige skriftstr. her, aner ikke hvorfor.

Anonymous poster hash: dfcd0...290

[Stop Soring!]

vel jeg ble ganske oppgitt etter idag.

Jeg kan være ganske åpen på nettet fordi ingen kjenner meg her, men hun er en av et fåtall personer jeg fortalt når alt var på det værste og jeg planla å stoppe alt. Så jeg forventer kanskje litt forståelse for at når jeg sier jeg ikke vil snakke om noe så er det virkelig ikke verdt å snakke om.

pleier ikke å slenge ut med en komentar om depresjon for å få overtaket i en diskusjon, men det er relevant bakgrun i forhold til spørmålet om jeg har blitt for sensitiv ovenfor enkelte ting.

[Stop Soring!]

Lurer noen ganger på om depresjonen har gjort med ufølsom, kanskje litt bitch ikke i det jeg sier direkte, men at jeg ikke ønsker å delta i enkelte ting og nå ikke søler stort av skyldfølelse for å så si nei eller kutte vekk ting jeg ikke ønsker.

Eller om jeg i periodene hvor jeg kuttet ned på alt for å minske min påvirkning på omverdenen innså noe viktig om hvor lite vi trenger her i livet, og hvorfor fylle tiden vi har med ting som ikke gir oss glede?

Men jeg kan jo altids leve i håpet, at dette kun er en periode hvor jeg føler meg litt ustabil i mitt eget hode og alt vil stabilisere seg igjen.

[Gjest miora]

Om man har det vondt, kan andres problemer virke som bagateller. Men jeg tror man bør huske på at enhver sine problemer er verst for en selv. Dersom din mor hadde gått bort, hadde det fortsatt vært en dårlig dag for noen rundt deg om personen fikk diare. Skjønner du hva jeg skal fram til?

Hva om din venninne faktisk har problemer med at hun tror hun er syk? Angst for kropp? Hypokonder? Kanskje hun prøver å fortelle deg noe?

Klart jeg er enig i at man bør ta hensyn, og dersom dette blir for vanskelig for deg kan du jo ta det opp med henne.

[Crystallized]

Jeg skjønner deg utrolig godt. Har vært mye syk selv (blant annet ME, TOS, CPRS, kronisk migrene og depresjoner) og mye inn og ut av sykdom og operasjon osv. Så når mine venner klager på at de har vondt i hodet en dag, blir jeg skikkelig usikker og vet ikke hva jeg skal si. Jeg har kronisk migrene, så jeg vet jo hvordan det er men jeg vet på en måte ikke hvordan jeg kan støtte hun når hun bare har det rundt en gang i måneden for eksempel.

Så har jeg ei venninne som er deprimert. Jeg vet hvor vanskelig det er med psykisk helse, og det er forskjellig fra person til person. Har alltid vært flink med å spørre henne hvordan hun har det, hva som foregår i livet hennes, hvordan psykologtimene går, og generelt ellers hvordan hun har det, for jeg vil så klart at hun skal ha det bra. Etter jeg var gjennom en stor, komplisert og risikofylt operasjon, spurte hun ikke en gang hvordan det gikk med meg. Pappa har nettopp mistet jobben og mamma er for syk til å jobbe, så vi har ingen inntekt i familien min, og pappa har kanskje kreft. Etter at hun vet alt dette spør hun meg fortsatt ikke hvordan det går, hun har sagt at dette er "fordi hun har nok med seg selv".

Selvfølgelig har jeg forståelse for at hun sliter psykisk, men ettersom jeg sliter mye eslv både psykisk og fysisk har jeg valgt å ikke fokusere på denne venninnen, som alltid bare har det mye verre enn alle. Jeg trenger folk som gir meg positiv energi, ikke som drar meg ned!

[AnonymBruker]

Synes det virker som du er litt selvsentrert.

Selv om du har slitt en del med helsa, har du på ingen måte "enerett" på å være syk.

Selvsagt kan hun av og til få lov å få litt sympati fordi hun har hodepine. Og selvsagt må hun få lov å gjøre noe for å bedre sine søvnproblemer selv om de oppstår sjeldnere enn dine søvnproblemer.

Jeg kjenner flere som er som deg, og får de en diagnose eller blir sykemeldt for noe, så er de liksom sykere enn alle andre, som ikke har giddet å få diagnose eller sykemelding, fordi de kjemper seg gjennom det.

En ting dere skal være klar over; vi friske er slett ikke alltid friske vi heller. Vi har våre plager og vondter, også psykisk mange av oss, men det er ikke alle som prater like mye om det, og som sagt heller ikke alle som blir hjemme, men velger å kjempe seg gjennom det til det blir bedre.

Hun er på ingen måte ufin overfor deg.

Og helt ærlig, så er kanskje du ufin overfor henne heller. Du virker som en som bruker problemene dine for å få sympati og oppmerksomhet, og takler det dårllig når andre "tar din plass" ved å ha vondt et sted.

Du bør fjerne fokuset ditt bort fra dette, og ikke bruke dette slik du gjør nå.

Anonymous poster hash: 970a9...d66

[Gjest miora]

Synes det virker som du er litt selvsentrert.

Selv om du har slitt en del med helsa, har du på ingen måte "enerett" på å være syk.

Selvsagt kan hun av og til få lov å få litt sympati fordi hun har hodepine. Og selvsagt må hun få lov å gjøre noe for å bedre sine søvnproblemer selv om de oppstår sjeldnere enn dine søvnproblemer.

Jeg kjenner flere som er som deg, og får de en diagnose eller blir sykemeldt for noe, så er de liksom sykere enn alle andre, som ikke har giddet å få diagnose eller sykemelding, fordi de kjemper seg gjennom det.

En ting dere skal være klar over; vi friske er slett ikke alltid friske vi heller. Vi har våre plager og vondter, også psykisk mange av oss, men det er ikke alle som prater like mye om det, og som sagt heller ikke alle som blir hjemme, men velger å kjempe seg gjennom det til det blir bedre.

Hun er på ingen måte ufin overfor deg.

Og helt ærlig, så er kanskje du ufin overfor henne heller. Du virker som en som bruker problemene dine for å få sympati og oppmerksomhet, og takler det dårllig når andre "tar din plass" ved å ha vondt et sted.

Du bør fjerne fokuset ditt bort fra dette, og ikke bruke dette slik du gjør nå.

Anonymous poster hash: 970a9...d66

Nå syns jeg kanskje du er litt hard. Men jeg ser poenget ditt, helt klart. Det handler vel først og fremst om å respektere hverandre. Om en person er deprimert, må venner likevel kunne fortelle henne/han at de har vondt i hodet fordi det kanskje er et problem for hun/han.